Jentepose

I dag startet dagen bra, siden det første som møtte meg på vei til skolen var opplysningen om at det var utdeling av jenteposer (og gutteposer) utenfor HF-bygget. Jeg følte meg som en seksåring der jeg forventningsfull og fnisete gikk bort for å gribbe til meg semesterets pose med det som egentlig bare er reklame.

Årets pose var likevel bedre enn før. Den inneholdt:
Malaco Juicy drops
En pakke Extra melontyggegummi
En pakke Libresse med aloe vera
Omo-tabletter, Milo og tøymykner
Nescafe Cappuchino
Solidox tannkremtube
Maggi middelhavssuppe
Kinder bueno
Natusan Holiday Skin (stor flaske!)
Lipton tepose
Møllerens Morgenmüsli
Asan
Bixit fullkornsbar
Fishermans Friend
... og diverse annet som går rett i papirinnsamlinga.

Jeg sitter nå på skolen, det er bare to andre på datarommet og de har også fått jentepose. Grunnen til at jeg sitter her er en tekst jeg frivillig meldte meg til å skrive, men nå viser det seg at det ikke var så enkelt som jeg kanskje hadde trodd.

Well, well, back to work!

Snø

Det er snø i Bergen. Det er snø andre steder i Norge også, men i Bergen sentrum er det for meg et uvanlig fenomen. Byen ligger slik til mellom fjell og sjø at det sjelden blir kaldere enn tre varmegrader, og nedbøren som kommer helst er regn. I disse dager ligger derimot temperaturen rundt null, og landskapet er dekt av et hvitt teppe.

Det første bergensbefolkningen gjør når det ligger mer enn tre centimeter med snø på bakken, er å finne fram akekjelken og kjøpe akekort på Fløibanen. For 100 kroner kan man ta banen opp på toppen og ake ned så mange ganger man vil i løpet av en dag. Jeg forsøkte faktisk dette sist det var nok snø i Bergen, og det var en morsom aktivitet som fristet til gjentakelse. I går kveld gikk derfor jeg og min venn Fride en fjelltur for å sjekke ut forholdene.

Å være fotgjenger i en akebakke fant vi ut at kanskje ikke var så lurt. Veiene opp til fløyen er kanskje to meter brede, men det har ingenting å si når elleville elleveåringer uten kontroll kommer susende rett mot deg, og du vet ikke om du skal svinge til høyre eller venstre - sjansen for å bli påkjørt er like stor hvor enn du ferdes. Med oss gikk det likevel bra, selv om vi var litt nervøse hele veien opp (og ned - tanken på å få en kjelke i leggen var ikke fristende).

Det var en fin tur, spesielt fint var det å se hele bergen by fra toppen hvitkledd mot den svarte himmelen, og med tusenvis av gullfargede lys som glitret mot oss. Det er noe annet enn å se den regntung og grå. Jeg og Fride ble nesten litt patriotiske til vår andre hjemby, og angret skikkelig på at vi ikke tok med kamera. Her er imidlertid et bilde fra forrige aketur:

Nesten hele klassen: Meg (f.v), Ingebjørg, Silje Anette, Anne, Solveig og Linda.

I dag har jeg bare slappet av, og benyttet meg av aromaterapigavekortet jeg fikk med min kjære Andreas før jul. Det var helt topp, nå har jeg stresset helt ned og alle mine spenninger i nakken er borte. Jeg anbefaler alle å få aromaterapimassasje, det var fantastisk godt. Damene som jobbet der (klinikken på Galleriet) var kjempesøte, og de hadde laget det koselig med telys og dempet belysning. Det fristet så absolutt til gjentakelse.

I morgen er det på 'an igjen med Iser, Wittgenstein, Eco og Ricoeur. Jeg får lese litt på sengen så jeg klarer å henge med i svingene. Og apropos svinger: håper snøen holder seg så jeg får tatt årets store "nedtur" før det er for sent.

Pumps og sånt

Jeg har fått et syndrom jeg ikke tror er uvanlig blant jenter i 20-årene, nemlig Skodilla. Det hele har fortonet seg litt merkelig, for jeg har nemlig aldri hatt Skodilla før. Jeg har aldri googlet Manolo Blahnik eller Jimmy Choo før, heller ei besøkt shoewawa.com inntil for noen uker siden (på grunn av et Fakta på lørdag som handlet om sko). Jeg har naturligvis ikke råd til rådyre designersko, men har fått en pekepinn på hva som gjelder nå. Og det er to stikkord: Patentpumps og stilett.

Siden min bedre halvdel er langt unna, har jeg også hatt mye tid for meg selv i det siste. Det har resultert i noen runder i byen. Og tre par sko. Ikke fornuftige, myke, gode sko, men stive sko som ser pene ut. Det var en ny og svært så god opplevelse. Jeg har faktisk begynt å tro på utsagnet om at shopping er terapi.

Sistnevnte aktivitet (shopping) ble det forøvrig mye av i helgen, for da hadde jeg mamma på besøk. Planen var egentlig å gå til anskaffelse av et teppe til leiligheten, men jeg tror vi endte opp med alt annet enn akkurat det.
Når jeg tenker meg om er det kanskje praktisk å ikke ha teppe, da slipper jeg i hvert fall at noen søler på det. Det er lettere å fjerne flekker fra gulv.
Dessuten har jeg tøfler og tjukkesokker (og pumps), så jeg fryser ikke på beina.

Første studieuke over

Min første uke som nordiskstudent på 200-nivå er over. Det er fint å være over grunnfagsnivå nå kjenner jeg, endelig kan jeg fordype meg litt mer i litteratur og slippe å terpe på den kjedelige språkbruksanalysen, ordklassedebatten, pragmatikken, syntaks, morfologi og alt det som alle mine studievenner har valgt. Jeg er en av omtrent sju som har valgt litterær analyse og teori. Mon tro hvorfor vi er så få? Vi gjør jo spennnende ting som å lese Ricoeur og Iser.

Jeg tar også et obligatorisk lærerstudentemne, nemlig norsk fagdidaktikk. Der er vi hele fire stykker som følger "forelesningene" (gruppemøter?). Så langt ser fagdidaktikken ut til å være både nyttig og spennende, i dag lærte vi hvordan vi skal gå gjennom dikt og litterær tolkning som lærere i norskfaget. Vi lærte også her at Ricoeur og Iser er kloke menn, jeg tror de kommer til å bli forbildene mine i løpet av halvåret.

I kveld hadde jeg også besøk av klassen, eller det vil si de som er igjen av oss - de som ikke er gravide eller har stukket til island. Det var trivelig med besøk, vi spilte både TP og Passport (viktig tillegsopplysning: mitt lag vant begge spillene) samt spiste noen fantastiske muffins jeg hadde laget med god hjelp fra Toro. Jeg tok polaroidbilder av alle 4 som var på besøk og hengte de opp på skryteveggen min som jeg startet i forrige uke. Alle som kommer innom leiligheten min må bli tatt bilde av heretter.

Andreas har nå vært i Volda i tre uker. Det er fryktelig lenge, og jeg merker godt at han ikke er i nærheten. Fraværet hans har resultert i et stort overskudd av tid som må slås i hjel, og den tiden har jeg brukt på å rydde, omstrukturere saker og ting, organisere alt som går an å organisere (ting på badet, klær, skittentøy, vesker, bøker, blader, sko, you name it). Til og med boden min har fått en bedre struktur. Siden alt er på stell i leiligheten for tiden passer det bra at jeg får besøk av mamma i morgen. Jeg gleder meg veldig til hun kommer, for dagene blir ofte lange alene. På lørdag skal vi kjøpe teppe til meg. Jeg har funnet et fint et på Bolia. Der har de mye fint.

Nytt semester

Så var januar her, jeg er på plass i Bergen og er klar for et nytt år med studier.

I dag fornyet jeg medlemsskapet mitt på SIB-treningssenteret. Jeg vet at januar er måneden for å starte på ny, det er den også for meg, men jeg fikk nesten sjokk da jeg så hvor mange som hadde funnet veien til sentrum for å trene. Det bugnet over av mennesker med nyttårsforsetter. Køene var lange over alt, jeg måtte til og med stå i kø for å komme inn i garderoben. Da jeg først kom inn lå det en stram eim av svette og surlukt i den ellers så velduftende jentegarderoben. Det var omtrent ikke et skap å oppdrive, men jeg fant ett ledig nederst i hjørnet, etter å ha ålet meg mellom svette kropper og noen nydusjede.

Som om garderobeopplevelsen ikke var ille, var selve treningslokalet enda verre. Det var kø til alle apparatene. Jeg hadde tenkt å varme opp med litt jogging til å begynne med, men endte opp med en knirkende ellipsemaskin. Det var i og for seg greit nok, siden den var plassert rett foran flatskjermen med Simpsons på.

Det ble en relativt kort treningsøkt i dag, med bare litt kondisjon og styrke, og jeg vet ikke om jeg vil tilbake i morgen. Men jeg fikk i hvert fall gjort det som alle andre var på treningssenteret for å gjøre: lette samvitigheten.