På ferie hjemme

Jeg er på ferie hjemme. Et selvmotsigende begrep i seg selv. Men slik er det når man mesteparten av året er i utdanningseksil.

Det er lett å miste fatningen som Rasmus Berg og bli Erasmus Montanus etter å ha tilbrakt noen år som universitetsstudent og man kommer hjem for å tilbringe ferien med familie og gamle venner. Alle mine bygdekomplekser som jeg ikke ante jeg hadde kommer frem, og det er med kritiske øyne jeg ser rundt meg. Jeg vet at det er typisk student å oppføre seg slik, og nå er det mine tanker som er satt i sving.

Jeg er nok ikke den første som har flyttet hjemmefra for så å komme tilbake med et nytt perspektiv på hjemstedet. Når mine horisonter gjøres videre, skrumper andres inn. Å orientere seg mot den samme radiusen hver eneste dag tror jeg forårsaker denne skrumpingen. Bygde-Norge preges nok i stor grad av sneversynte, selvsentrerte mennesker hvor det er viktigst å fremstå som "bedre enn naboen", og de eneste standpunktene man tar er hvorvidt man vil ha øl i butikk eller bompenger.

Det er derfor det er fint å ha sin andre bopæl i en annen by. Det er når du blir liten og usynlig i en folkemengde du kan føle at du vokser, mens du minker blant få. Det er i hvert fall sånn jeg føler det, og nå lengter jeg plutselig tilbake til Hansabyen allerede. For å gjøre oppholdet mitt litt mer interessant får jeg skue på mine sambygdinger med litt andre briller og gjøre som Solveig pleier; se på det som et studie i sosiologi. Og kjenner jeg meg selv rett kommer jeg nok krypende tilbake til hjemlige strøk etter noen år til som kvasikulturell bedrevitende student.