IKEA

Dette fantastiske lykkelandet med gode tilbud med stor skrift i hele synsfeltet, jeg vender alltid tilbake. Dagens tur var imidlertid bare på impuls, da vi i siste sekund bestemte oss for å hoppe på 80-bussen til Åsane, veien til himmelen. Himmelporten lyste i hvitt og rødt (lurer på hvorfor ikke gult og blått, som de fleste andre steder?) og lirket fram jaktinstinktet i meg.

Impuls er og blir impuls, jeg endte (som vanlig) opp med litt mer enn planlagt. Blant annet er noen av nyervervelsene mine et vakkert dørslag i stål eller et annet blankt metall, en lang, slank og lekker stålampe med et litt retro preg, og det beste av alt: et mykt teppe i beige og brun (pris: 149,-!) som passet perfekt til sofaen min. O lykke! Lampen var ikke av de letteste å montere, men den etterfølgende gleden veide opp for alt. Hurra for IKEA. Jeg kommer garantert igjen.

Tippeliga

Bergenserne er et utrolig stolt folkeslag. I skrivende stund gjaller Brann-sangene mellom de syv fjell. Gullguttene har kommet seg på festplassen og er klar for enda flere hyllester, flere tårer fra voksne menn og flere hyl fra småjentene. Dette er nyttårsaften og syttende mai på en gang, barna i Bergen får være oppe så lenge de vil, foreldrene synger og jubler, buekorpsene trommer høyere enn noen sinne. Bergen vet hvordan et etterlengtet seriegull skal feires.

Er man imidlertid ikke erkebergenser kan dette bli litt for mye. Rødfargen som ligger i en dis over byen har også trengt seg inn i netthinnen og danner bilder i drømme. Det er rødt, gull og det er høylytt, det er Brann, det er et feststemt Bergen. Og det er en relativ slitsom fest å være på utsiden av. En trøst er det likevel at Aalesund fornyet tippeligakontrakt for neste år. La oss håpe at drømmene da blir oransje.

Lasso rundt Bataille

Jeg prøver å få taket på Georges Bataille. De er ikke alltid så lette, disse litteraturteoretikerne. Bataille mener at det er to uungåelige ting i verden; døden og grensesprengningen (han mener til og med at disse to faktorene er det samme, for ved å sprenge en grense går du forbi det hinsides, og kan oppnå kontinuitet - og å dø er å sprenge en grense). Samtidig sier Bataille at det å føre slekten videre ved reproduksjon er den eneste måten å oppnå en kontinuitet på, og hvis du dør uten å ha reprodusert deg, avslutter du deg selv. En litt både-og-teori da, med andre ord? Jeg har ikke lest meg nok opp på Bataille til å riktig forstå han enda, men som så mange teoretikere synes jeg allerede nå at dette ikke er spesielt opprivende eller enestående. Han har tydelige referanser til både Nietzsche og Heidegger, men etter hva jeg har forstått er han mest kjent for sine teorier om overskridelse og kontinuitet. Dette ble et svada-innlegg om noe jeg egentlig ikke kan (i erke-humanistisk-fakultetsk ånd). The End.

Jeg kaster meg inn i kunstdebatten

Det er BIFF (Bergen Internasjonale Filmfestival) i byen, og i den anledning så jeg filmen "My kid could paint that" av Armin Bar-Lev, som selv var der for å presentere den. Filmen er en amerikansk dokumentar om ei fireårig jente som har tjent sekssifrede summer på sine abstrakte malerier.

Bar-Levs intensjon med filmen var å skape debatt rundt hva som kan kalles kunst - siden både fireåringer og sjimpanser kan føre en malekost. Fireåringens malerier ble sammenlignet av kunstkjennere med både Jackson Pollock og Wassily Kandinsky, de aller fremste pionerene innenfor ekspresjonistisk kunst. Personlig liker jeg både Pollock og Kandinsky, og mener at en slik sammenligning er ganske absurd. En fireåring kan umulig ha samme teknikkbruk og dybdesyn, samt kunnskapen om fargekombinasjon som disse to har. Jeg kan forstå debatten om hvorvidt moderne kunst er like krevende å utøve som realistisk kunst, og er enig i at noe av moderne kunst kunne hvem som helst gjort. Å ta i bruk Pollocks spesielle dryppteknikk derimot, krever en viss form for estetisk avkoding eller forståelse. Det som imidlertid ble spesielt interessant i dokumentaren, var da teorien om at det ikke var den lille jenta, men faren hennes som hadde malt bildene, ble lansert. Regissøren lot filmen ha en åpen slutt, men det ble til slutt åpenbart at jenta hadde fått en god dose hjelp. Hvilket underbygger mine argumenter om at fireåringer ikke har forståelse nok til å male ekspresjonistisk kunst.

Jackson Pollock

Fireåring (eller middelaldrende mann)

Status på bokprosjekt

Jeg innser at målet mitt om å lese 30 romaner i år ikke kommer til å gå så bra. Det betyr i hvert fall at jeg må lese 15 romaner de restrerende ukene av året. Vi er riktignok bare i begynnelsen av oktober så langt, men det vil bli en stor utfordring å klare resten innen 31. desember! Jeg kan allerede nå konstantere at bokprosjektet har feilet, og får trøste meg med at det kanskje ikke er kvantitet som gjelder?