Ramslie vs. Renberg

Lars Ramslie og Tore Renberg er to unge menn som skriver om unge menn. I hvert fall i de to siste romanene jeg har lest, Fatso og Kompani Orheim. Riktignok er Rino i Fatso i 30-årene og Jarle i Kompani Orheim i tenårene, og har nok litt ulike problemstillinger i sine livssituasjoner. Ramslie og Renberg er to av våre fremste samtidsforfattere, med en uredd poetisk og realistisk stil. Renbergs Kompani Orheim er en oppvekstroman om Jarle, den unge gutten som er litt på utsiden av alle andre og forsøker nesten desperat å finne sin egen vei. Handlingen foregår i midten på åtti-tallet og Jarle får en større interesse for the Smiths og annen musikk som er mer alternativ enn Michael Jackson. Han er i konflikt med familien som også er i konflikt med hverandre, og blir en av de første skilsmissebarna i vennegjengen fra Stavanger. Ramslies Fatso, derimot, handler om overvektige Rino som har en smule sosial angst. Han holder seg stort sett hjemme i leiligheten sin i Oslo, og bruker dagene på å jobbe hjemmefra og se porno. Hele beskrivelsen av Rino i første delen av romanen grenser mot det groteske. Vendepunktet i romanen begynner så smått da leieboeren Maria flytter inn hos Rino, i Kompani Orheim kommer vendepunktet da familien Orheim har en skikkelig utblåsning på Hardangervidda. Begge romanene har tunge underliggende temaer, med tilsynelatende dype avgrunner for de to hovedpersonene. Mens optimismen stiger i Fatso, kan den sies å gjøre det motsatte i Kompani Orheim, selv om stemningen i sistnevnte roman er varierende. Både Fatso og Kompani Orheim har et sterkt driv, begge er lettleste og samtidig velskrevne. Begge er bøker jeg nok ville anbefalt til unge lesere. Lars Ramslie er litt mer på kanten enn Tore Renberg, sistnevnte er litt mer krevende i forhold til at Kompani Orheim inneholder et mye større antall ord enn Fatso, og krever kanskje en tålmodig leser. Begge forfattere er likevel gode representanter for den mer realistiske delen av samtidslitteraturen, og kan anbefales til alle som lar seg inspirere av denne.

Vis meg bilen din...

I dagens utgave av Dagbladet kan vi lese at bilen avslører oss. En nokså flåsete artikkel med ikke-nyheter og nedsettende påstander om at for eksempel akademikere er for jålete til å i det hele tatt eie en bil. Jeg tror nok at det kan være slik i de største byene i landet vårt, der kollektivnettet er godt utbygget og mulighetene for ikke å eie en bil er gode. Men beveger du deg utenfor kjerneområdene er det en helt annen kultur som råder. Der er bilen et viktig middel i hverdagen og kanskje det som gjør deg mest synlig. Det er klart at dette bidrar til at enkelte ønsker å ha en såkalt høystatusbil. I tillegg er biler med en høyere prisklasse ofte sikrere og mer miljøvennlige (i hvert fall i forhold til eldre bruktbiler). Jeg kan aldri tenke meg at mine foreldre som har 35 min til jobb ville byttet ut bilen til fordel for kollektivtrafikk, som tar over 60 min. Til det er tilbudet alt for dårlig.

Jeg, derimot, har bare eid én bil i hele mitt liv. En VW Caravelle 85 med 6 seter, dekorert med hvit maling på rød bakgrunn utenpå. Denne delte jeg med fem andre jenter en kort periode i mai for noen år siden. Nå er det uaktuelt for meg å eie en bil. Ikke fordi jeg er jålete, ikke fordi jeg er akademiker. Det er rett og slett for dyrt og upraktisk for en som bor midt i en storby. Men jeg ser for meg at det kan bli aktuelt å anskaffe en bil om kanskje noen år. I følge Dagbladet vil valget kanskje falle på Toyota. Sitat: "Lektorer med høyere utdannelse enn lønn lander på Toyota, eller Volvo og VW hvis japaner føles for folkelig".

Jeg føler meg satt i bås.

Hva mister vi med Reform 94?

Med Læreplan for Kunnskapsløftet og PC inn i skolene, tror politikerne på et løft innenfor den digitale kompetanse. Det er greit. Likevel tror jeg, som kommende lærer, at man mister noe essensielt ved klasseromsmiljøet med den utstrakte PC-bruken. I min praksis opplevde jeg nemlig at elevene foretrakk å forholde seg til hverandre og til læreren via nettbasert kommunikasjon. Siden det ble brukt PC i omtrent hver eneste time hver dag, hadde elevene mye lettere for å uttrykke seg skriftlig enn muntlig. Er det egentlig dette vi vil med Kunnskapsløftet? Vil vi ha et samfunn der kontakten mellom mennesker skal foregå bak en skjerm? Er det essensielle verdier i samfunnet vårt som sakte men sikkert kommer til å skli bort..? Jeg bare spør. For meg virker det som om utviklingen er litt på skakke. Neste gang bør kanskje politikerne tenke på hva som bør ivaretas i de gamle reformene og ikke bare kjøre på med alt som er nytt og fancy. Ingen tjener på det.