Vis meg bilen din...

I dagens utgave av Dagbladet kan vi lese at bilen avslører oss. En nokså flåsete artikkel med ikke-nyheter og nedsettende påstander om at for eksempel akademikere er for jålete til å i det hele tatt eie en bil. Jeg tror nok at det kan være slik i de største byene i landet vårt, der kollektivnettet er godt utbygget og mulighetene for ikke å eie en bil er gode. Men beveger du deg utenfor kjerneområdene er det en helt annen kultur som råder. Der er bilen et viktig middel i hverdagen og kanskje det som gjør deg mest synlig. Det er klart at dette bidrar til at enkelte ønsker å ha en såkalt høystatusbil. I tillegg er biler med en høyere prisklasse ofte sikrere og mer miljøvennlige (i hvert fall i forhold til eldre bruktbiler). Jeg kan aldri tenke meg at mine foreldre som har 35 min til jobb ville byttet ut bilen til fordel for kollektivtrafikk, som tar over 60 min. Til det er tilbudet alt for dårlig.

Jeg, derimot, har bare eid én bil i hele mitt liv. En VW Caravelle 85 med 6 seter, dekorert med hvit maling på rød bakgrunn utenpå. Denne delte jeg med fem andre jenter en kort periode i mai for noen år siden. Nå er det uaktuelt for meg å eie en bil. Ikke fordi jeg er jålete, ikke fordi jeg er akademiker. Det er rett og slett for dyrt og upraktisk for en som bor midt i en storby. Men jeg ser for meg at det kan bli aktuelt å anskaffe en bil om kanskje noen år. I følge Dagbladet vil valget kanskje falle på Toyota. Sitat: "Lektorer med høyere utdannelse enn lønn lander på Toyota, eller Volvo og VW hvis japaner føles for folkelig".

Jeg føler meg satt i bås.