Kjære Tore Renberg.

Jeg synes du skriver godt. Til tider skriver du så godt at Andreas lurer på hvorfor jeg knegger høyt og må ta pause fra lesingen bare for å få pusten tilbake.

Jeg synes dine fortellinger om Jarle Klepp er morsomme, troverdige og lett å identifisere seg med. Jeg synes det.

Det gledet meg stort da jeg fant ut at Jarle hadde blitt universitetsstudent i Bergen.
Som meg.
Masterstudent.
Som meg.
Og så i litteratur da!
Som meg.

Forventningsbarometer i hundre og ti!

På fredag løp jeg ned alle trappene fra Johanneskirken og ned i sentrum for å kjøpe Charlotte Isabel Hansen. Jeg tror jeg løp opp igjen, og. Jeg kan ikke huske det, for jeg var i lykkerus.

Fredag kveld: 100 sider lest, må sove, gleder meg til en ny dag og mer lesing. Jeg føler at denne gangen har du truffet spikeren på hodet. Jeg kjenner meg igjen i alt! Jarle har lest Paul de Man! Jarle har lest Jaques Derrida! Jeg fniser og ler og føler meg litt som Jarle og litt som Charlotte Isabel.

Det er når Sara kommer det begynner å skurre. Det er når de dingler oppover Fløyfjellet jeg blir litt skuffet. Har du ikke bodd i Bergen da, Renberg? Har du aldri tatt Fløybanen? Vet du ikke at Fløybanen ikke dingler? Vet ikke korrekturleseren din det en gang?

For det var her det raste sammen for meg. Jeg som er vant til å lese tunge litterære verker klarer med dine bøker bare å slappe av og identifisere meg totalt med karakterene og handlingsforløpet. Derfor ble jeg så skuffet når boblen brast. Da Charlotte Isabel, Sara og Jarle dinglet over bakken. For det var da de ble fiktive karakterer. Det var da identifiseringen endte.

Men du ga meg noen timer underholdning likevel. Det har du gjort tidligere og. Og sannsynligvis kommer jeg til å kjøpe neste bok om Jarle. Jeg må jo vite hvordan det går.

Hilsen Lisa.
23 år.
Litteraturstudent.