Dagens ord.

"Man lykkeønsker ikke en lærer fordi han lærer andre at to og to er fire. Man lykkeønsker ham muligens fordi han har valgt en så vakker livsgjerning".



Albert Camus

Philippe Petit, mannen som fullførte sin ekstraordinære drøm. (Og avsluttet BIFF).

Slik så det altså ut den 7. august 1974, da franske Philippe Petit gjorde det ingen trodde var mulig, nemlig å balansere på line på toppen mellom tvillingtårnene som utgjorde World Trade Center. Med 450 meter under seg balanserte Petit i førtifem minutter frem og tilbake mellom tårnene. På denne tiden klarte han blant annet å gå frem og tilbake åtte ganger, legge seg ned på linen og å gjøre hilsener til de mange tilskuerne som hadde samlet seg i gatene under ham.

Filmen Man on Wire var BIFFs avslutningsfilm i kveld. Historien om hvordan Petit og hans team klarte å gjennomføre dette stuntet er utrolig intrikat og særdeles underholdende. I tillegg er Petit en spesielt god historieforteller. Nesten så god at man kan begynne å betvile legitimiteten i det han sier. Men bildene funker jo som bevis. Så imponerende er faktisk historien hans.

Selv om BIFF ikke er helt avsluttet enda, er den over for min del. Jeg drar nemlig hjem til Sunnmøre i morgen. Hektisk student-/jobbeliv skal legges på hylla noen dager, og jeg skal trekke lungene fulle av frisk luft og fylle hørselsorganene mine med komplett stillhet. Jeg blir borte akkurat så lenge at jeg rekker å lengte tilbake til å bli regnvåt i Bergens gater.

Krig og fred og religion og sånn. Og BIFF i dobbelt forstand.

Det nærmer seg slutten på BIFF(Bergen Internasjonale Filmfestival)-uka. Dagens program bestod blant annet av dokumentaren Religilous av Bill Maher. Denne så jeg og Tonje sammen med omtrent 260 andre entusiastiske festivalvankere. Flere interesserte fikk avslag i billettluka, og køen var så lang at flere BIFFere så seg nødt til å bruke sleipe metoder for å skaffe seg gode seter. Først-til-mølla-prinsippet bringer frem jaktinstinktet til de fleste mennesker. Dette endte selvsagt med at to sindige personer som meg og Tonje plutselig hadde hele køen foran oss.

Vel, dette til tross, vi fikk ganske gode seter etter litt kaving (og faktisk lett løping). Med hånda diskret i godteposen og forventningene på høygir, startet knitringen i kinolerretet. Bill Mahers blide åsyn og halvtørre vitser åpnet filmen. Stille fnising fra noen på raden, merkbart bare ved at benken forsiktig ristet. Et klipp av religionsmannen George W. Bush. Humring. Smalltalk med Mahers familie, opprinnelig bestående av én jøde og tre katolikker. Latter. Intervju med en republikansk senator.
Latterbrøl.

Det Maher gjør glitrende i denne filmen er harseleringene med intervjuobjektene sine. Enkelte av disse innser absolutt ikke hvor Maher vil hen. Det er vanskelig å vite om de prøver å spille med eller om de rett og slett er stokk dumme. Morsomt er det i hvert fall. Og klipperen har nok hatt en morsom jobb. For innimellom intervjuer og hypoteser kommer det små dryss med klipp som understreker ironien i hele situasjonen.

Det som likevel svekker filmen etter min mening er at Maher ikke ser ut til å ha noen respekt for intervjuobjektene sine overhodet. Maher er nok ute etter å provosere og gjøre religiøs/politisk satire med denne filmen, men det blir for tydelig at det tråkkes på litt for mange tær.

Filmen har likevel såpass mange gullkorn og finurlige settinger at jeg gjerne kan anbefale de aller fleste å se den. Med mindre du er meget sterk i din tro (eventuelt svært amerikanskrepublikansk) og lar deg lett provosere, er dette en film som kan gjøre kvelden litt morsommere. Min ble ekstra fin etter at jeg også fikk en god overraskelsesbiff fra Andreas til middag. Hurra for biff, biff, biff!


Bill Maher

Marc by Marc Jacobs Spring 09

Slik vil Marc Jacobs at vi skal se ut våren 09. Dette er noen av mine favoritter fra hans ready-to-wear-kolleksjon Marc by Marc Jacobs fra september.
Hvilken er din favoritt?

Mannen som elsket Yngve

Jeg vet at jeg ikke akkurat har lest trilogien om Jarle Klepp kronologisk. Men etter Farmor har kabel-TV, Videogutten, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen hadde fikk jeg virkelig sansen for denne Tore Renberg. Og spesielt fikk jeg en trang til å vite mer om Jarle Klepp etter de to sistnevnte bøkene. Derfor bestilte jeg boka gjennom bokklubben tidligere denne uken.

Boka fant jeg i postkassa mi på torsdag etter skolen. Heldigvis hadde jeg en lang busstur foran meg, så jeg stappa boka i veska og brukte all min ledige tid på å lese. Renberg tok med denne gangen med tilbake til 1989, byen er Stavanger, og det som gjelder er buttons, palestinaskjerf, Jesus and the Mary Chain, R.E.M (som fortsatt er indie) og damer. Og så Yngve da, den nye gutten på skolen som representerer mye av det Jarle og kompisen Helge er i mot, Yngve er nemlig en borgerlig tennisspillende streiting som hører på synthpop.

Det blir selvsagt interessant når Jarle blir tiltrukket av denne usedvanlig vakre Yngve, og det oppstår et slags firkantdrama mellom de to, Helge og Jarles dame Katrine. Krydret med litt familiefeider og et bandprosjekt gjør boka riktig så underholdende.

I går var det lørdagskveld. Jeg hadde lest ut boken og sammen fant jeg og Andreas ut at vi skulle se filmen. Det er alltid litt risky å se en filmatisering av en bok du har lest, spesielt en bok du ble ferdig med bare 10 minutter før. Forventningene var jo enorme. Også spesielt etter alt filmen høstet under Amanda tidligere i år.

Det var interessant å se hvordan filmskaperne gjorde sin tolkning av Mannen som elsket Yngve. Filmformatet er utrolig annerledes enn den skriftlige romanen, og siden alt som presses inn på filmrullen har en kort tidsramme, må også handlingen forkortes. Dette ble selvsagt et lite irritasjonsmoment for meg som hadde romanen friskt i minne. Men det visuelle uttrykket var såpass fyldig at jeg måtte legge romanen i den kognitive bokhylla, hvis jeg kan kalle det det, og se på filmen med blanke ark. Selv om det var litt vanskelig. Men en god opplevelse fikk jeg uansett, selv om jeg sitter igjen med noen irriterende spørsmål.

Hvorfor i all verden hadde Sara, moren til Jarle, trønderdialekt?

Hvorfor hadde ikke Yngve haugesundsdialekt?

Hvorfor var det Jarle som hadde fått tak i adressen til Stegasen og ikke Helge?

Hvorfor kom det ikke frem at Jarles far var alkoholiker?

Hvorfor ga Jarle Yngve en mix-tape og ikke en LP av Tre Små Kinesere?

Hvor kom Jarles sololåt fra?

Jeg klarte altså ikke å legge fra meg boken under filmen, men det er egentlig greit. Renberg hadde jo Screenplay.

Yngve (Ole Kristoffer Ertvåg)

MRB - Mathias Rust Band bestående av Helge (Arthur Berning), Andreas (Knut S. Kleppestø) og Jarle (Rolf Kristian Larsen). Groupie Katrine (Ida Elise Broch) lengst til høyre.

Hjemme alene

Hva skal man gjøre med leiligheten helt for seg selv? Jeg valgte maks sofakos etter en spinningtime med Fride og Anna i dag. Med Andreas sin jakke, mormorsokker og en kopp te holdt jeg varmen. Herlig. I morgen busser jeg hele veien til Norheimsund, noe jeg gleder meg masse til.