Vel, dette til tross, vi fikk ganske gode seter etter litt kaving (og faktisk lett løping). Med hånda diskret i godteposen og forventningene på høygir, startet knitringen i kinolerretet. Bill Mahers blide åsyn og halvtørre vitser åpnet filmen. Stille fnising fra noen på raden, merkbart bare ved at benken forsiktig ristet. Et klipp av religionsmannen George W. Bush. Humring. Smalltalk med Mahers familie, opprinnelig bestående av én jøde og tre katolikker. Latter. Intervju med en republikansk senator.
Latterbrøl.
Det Maher gjør glitrende i denne filmen er harseleringene med intervjuobjektene sine. Enkelte av disse innser absolutt ikke hvor Maher vil hen. Det er vanskelig å vite om de prøver å spille med eller om de rett og slett er stokk dumme. Morsomt er det i hvert fall. Og klipperen har nok hatt en morsom jobb. For innimellom intervjuer og hypoteser kommer det små dryss med klipp som understreker ironien i hele situasjonen.
Det som likevel svekker filmen etter min mening er at Maher ikke ser ut til å ha noen respekt for intervjuobjektene sine overhodet. Maher er nok ute etter å provosere og gjøre religiøs/politisk satire med denne filmen, men det blir for tydelig at det tråkkes på litt for mange tær.
Filmen har likevel såpass mange gullkorn og finurlige settinger at jeg gjerne kan anbefale de aller fleste å se den. Med mindre du er meget sterk i din tro (eventuelt svært amerikanskrepublikansk) og lar deg lett provosere, er dette en film som kan gjøre kvelden litt morsommere. Min ble ekstra fin etter at jeg også fikk en god overraskelsesbiff fra Andreas til middag. Hurra for biff, biff, biff!

Bill Maher
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar