Så var det jul

- igjen.

De fleste norske barn kan standardsvaret på hvorfor vi feirer jul; det er såklart fordi Jesus ble født. Norske juletradisjoner strekker seg likevel mye lenger tilbake i tid enn da landet ble kristnet.

I hedensk tid hadde man en hel "julemåned" fra midten av desember til midten av januar. Sannsynligvis var vikingenes julefeiring en form for fruktbarhetsfest, og å sette ut julenek var et rituale for å få gode avlinger neste sesong. I tillegg ofret man alveblot, og det var påbudt å brygge øl. Julen i norrøn tid var en tid for å samle familien og spise og drikke godt sammen.

Andre fenomener som er helt sentrale i den norske feiringen av julen, er julenissen og juletreet. Disse kom naturligvis heller ikke som en følge av at landet ble kristent, men mye senere. I dag er likevel juletreet og nissen kjærkomne figurer i julebildet.

Det kanskje mest sentrale i julefeiringen i moderne tid, i hvert fall i perioden før selve julaften, er gaven. En gave er en tanke, den fungerer som et bånd som knyttes eller opprettholdes. Gaveutvekslingen sies å være en kristen tradisjon, og den er det - i julen.

Jeg tror poenget mitt med dette innlegget er at de fleste ser på julen som en høytid, og en tid for å tilbringe tid med sine nærmeste. Når 24. desember kommer er det bare å sette seg tilbake, puste ut, nyte ribbelukta, forhåpentligvis se beroligende hvit snø dale fra himmelen, høre klokkene ringe, drikke juleøl, sette ut julenek, se på gavene under treet... og slik fortsetter det - forskjellige tradisjoner fra forskjellige perioder, religioner og land. Vi tar vare på det vi liker. Julen er egentlig en klisjé, det er som en sirkelkomposisjon som kommer igjen hvert år. Og man får alltid nok når den er over og juletreet blir hevet ut.

Det er rart med det. Men jeg gleder meg hver gang.