Den som hadde visst

Nå er det egentlig natt og jeg burde sove, men jeg fikk det ikke til på grunn av et gnagsår jeg har. Jeg begynte nemlig å betvile om jeg tar den rette utdannelsen.

Den integrerte lærerutdanningen ved UiB startet opp i 2004. Jeg startet som en del av førstekullet, og som de fleste vet må de som går først bane vei. Halvveis i studiet, to og et halvt år etter, vet jeg fremdeles ikke om utdanningen er på rett spor. Det har vært mange barnesykdommer, og det føles som om førstekullet har måttet ta til takke med flere halvgode løsninger.

Når sant skal sies var det tilfeldighetene som rådde da jeg bestemte meg for akkurat denne retningen. Interessen min lå i norskfaget, og jeg hadde dermed lyst til å gå videre med dette. Å studere nordisk uten å ha noen formening om hva jeg egentlig kunne bruke det til virket for meg litt skremmende, og det var derfor valget falt på norsklærerutdanningen. Studer nordisk, få lektortittel på kjøpet. Såre enkelt valg der og da.

Det som er mitt problem er at jeg både betviler kvaliteten i utdanningen min OG mitt fremtidige yrke. Vil jeg bli lærer? Vil jeg bli stoppet over alt hvor jeg går? Vil jeg rette stilbunker og prøver? Vil jeg?
Jeg vet ikke.

Men jeg vet heller ikke om jeg vil sitte på et kontor med kaffekopp og nettaviser hele dagen eller bestille varer eller losse varer eller produsere dem for den saks skyld - jeg vet ikke om jeg har lyst til å halvsove på 20 møter om dagen, anskaffe forhandlere, vaske gulv, beregne kalkyler, lage statistikk, stå ved et samlebånd, eller være sjåfør.

Skal jeg skifte sti må jeg gjøre det nå, men jeg vet ikke om jeg er modig nok. Jeg vet ikke om jeg er modig nok til å kaste meg ut i læreryrket i en alder av 23. Jeg vet ikke om jeg kommer til å trives, jeg vet ikke om jeg kommer til å lykkes. Jeg vet ikke om jeg vil risikere å prøve noe nytt og feile to ganger. Da er det bedre å gå for det man først bestemte. Og utdanningen er ikke så ille, det er ei heller yrket (tror jeg). Mens jeg har skrevet dette tror jeg at jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter. Det er verdt et forsøk. Jeg tror kanskje, at når jeg får en litt utvidet horisont og en større læreridentitet gjennom utdanningen, så vil dette vise seg å være riktig for meg. Om det motsatte skulle skje kan jeg alltids skifte yrke. Man blir da aldri for gammel?

Det var fint å få reflektert litt. Men nå trenger jeg all den søvnen jeg kan få. I morgen er det en ny dag og nye bekymringer.