Det nærmer seg slutten på året, og jeg har valgt å oppsummere det med å lage min personlige "best of 2006"-liste.
Litteratur
Vindens skygge av Carlos Ruiz Záfon.
Dette har blitt årets klassiker, og jeg ble like oppslukt av den som de fleste andre!
Musikk
Årets oppdagelse var Tied and Tickled Trio med platen Observing Systems. Dette er en gruppe jeg kommer til å følge med på fremover. I tillegg krysser jeg fingrene for at de kommer til Bergen for å spille!
Konsert
I år har det ikke blitt noen "store" konserter, men en av de jeg husker best er da jeg og Andreas så Marc Ribot. Etter en varm og stressende dag var det fint å endelig kunne nyte litt god musikk på Verftet.
Film
Selv om den har fått blandede kritikker synes jeg Paris je t'aime var årets koseligste film. Forøvrig var også filmen om Merkesteinane og Vitenskap om drømmer også to filmer jeg likte godt.
Reise
Den beste reisen i 2006 var uten tvil Londonturen i oktober. I London var det fortsatt sol og varmt, og shoppingtilbudet som vanlig på topp. Andreas og jeg fikk 4 fine dager der.
Opplevelse
Det har vært flere fine opplevelser i året som gikk, men det beste som skjedde var at jeg endelig fikk flyttet over Puddefjordsbroen og til sentrum. Jeg vet ikke om å flytte kan kalles en opplevelse, men det var i hvert fall fint å få fasiliteter som adskilt soverom, balkong, plass til vaskemaskin/tørketrommel, komfyr med normal størrelse, god skapplass og kun 2 minutters gange til alt.
Roadtrip
Delt førsteplass mellom jenteturen til Odda i mars og jenteturen til Oslo i juni. Hæla i taket på begge!
Året 2006 har i bunn og grunn vært veldig fint. Minnene fra det siste halvåret sitter sterkere enn fra det første, så det er mye jeg har glemt som sikkert dukker opp. Nå gjenstår det bare å håpe at 2007 blir like fint, om ikke bedre.
tirsdag 26. desember 2006
lørdag 16. desember 2006
Fredagskveld
Det er fredag. Fredag hjemme hos mamma og pappa betyr pizza og gullrekka. Slik er det ved hver ukeslutt. Koselig er det, men kvelden ender vanligvis etter Skavlan har sagt sitt. Derfor sitter jeg nå på barndomsrommet mitt og lytter til litt forskjellig musikk. Spillelisten min ser for øyeblikket slik ut:
Stilig?
Ellers i dag ble jeg ferdig med alle julegavene. Nå har jeg ingen bekymringer frem mot jul, og det er egentlig ganske fint. Håper bare jeg ikke har glemt noen!
Stilig?
Ellers i dag ble jeg ferdig med alle julegavene. Nå har jeg ingen bekymringer frem mot jul, og det er egentlig ganske fint. Håper bare jeg ikke har glemt noen!
torsdag 14. desember 2006
Den som hadde visst
Nå er det egentlig natt og jeg burde sove, men jeg fikk det ikke til på grunn av et gnagsår jeg har. Jeg begynte nemlig å betvile om jeg tar den rette utdannelsen.
Den integrerte lærerutdanningen ved UiB startet opp i 2004. Jeg startet som en del av førstekullet, og som de fleste vet må de som går først bane vei. Halvveis i studiet, to og et halvt år etter, vet jeg fremdeles ikke om utdanningen er på rett spor. Det har vært mange barnesykdommer, og det føles som om førstekullet har måttet ta til takke med flere halvgode løsninger.
Når sant skal sies var det tilfeldighetene som rådde da jeg bestemte meg for akkurat denne retningen. Interessen min lå i norskfaget, og jeg hadde dermed lyst til å gå videre med dette. Å studere nordisk uten å ha noen formening om hva jeg egentlig kunne bruke det til virket for meg litt skremmende, og det var derfor valget falt på norsklærerutdanningen. Studer nordisk, få lektortittel på kjøpet. Såre enkelt valg der og da.
Det som er mitt problem er at jeg både betviler kvaliteten i utdanningen min OG mitt fremtidige yrke. Vil jeg bli lærer? Vil jeg bli stoppet over alt hvor jeg går? Vil jeg rette stilbunker og prøver? Vil jeg?
Jeg vet ikke.
Men jeg vet heller ikke om jeg vil sitte på et kontor med kaffekopp og nettaviser hele dagen eller bestille varer eller losse varer eller produsere dem for den saks skyld - jeg vet ikke om jeg har lyst til å halvsove på 20 møter om dagen, anskaffe forhandlere, vaske gulv, beregne kalkyler, lage statistikk, stå ved et samlebånd, eller være sjåfør.
Skal jeg skifte sti må jeg gjøre det nå, men jeg vet ikke om jeg er modig nok. Jeg vet ikke om jeg er modig nok til å kaste meg ut i læreryrket i en alder av 23. Jeg vet ikke om jeg kommer til å trives, jeg vet ikke om jeg kommer til å lykkes. Jeg vet ikke om jeg vil risikere å prøve noe nytt og feile to ganger. Da er det bedre å gå for det man først bestemte. Og utdanningen er ikke så ille, det er ei heller yrket (tror jeg). Mens jeg har skrevet dette tror jeg at jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter. Det er verdt et forsøk. Jeg tror kanskje, at når jeg får en litt utvidet horisont og en større læreridentitet gjennom utdanningen, så vil dette vise seg å være riktig for meg. Om det motsatte skulle skje kan jeg alltids skifte yrke. Man blir da aldri for gammel?
Det var fint å få reflektert litt. Men nå trenger jeg all den søvnen jeg kan få. I morgen er det en ny dag og nye bekymringer.
Den integrerte lærerutdanningen ved UiB startet opp i 2004. Jeg startet som en del av førstekullet, og som de fleste vet må de som går først bane vei. Halvveis i studiet, to og et halvt år etter, vet jeg fremdeles ikke om utdanningen er på rett spor. Det har vært mange barnesykdommer, og det føles som om førstekullet har måttet ta til takke med flere halvgode løsninger.
Når sant skal sies var det tilfeldighetene som rådde da jeg bestemte meg for akkurat denne retningen. Interessen min lå i norskfaget, og jeg hadde dermed lyst til å gå videre med dette. Å studere nordisk uten å ha noen formening om hva jeg egentlig kunne bruke det til virket for meg litt skremmende, og det var derfor valget falt på norsklærerutdanningen. Studer nordisk, få lektortittel på kjøpet. Såre enkelt valg der og da.
Det som er mitt problem er at jeg både betviler kvaliteten i utdanningen min OG mitt fremtidige yrke. Vil jeg bli lærer? Vil jeg bli stoppet over alt hvor jeg går? Vil jeg rette stilbunker og prøver? Vil jeg?
Jeg vet ikke.
Men jeg vet heller ikke om jeg vil sitte på et kontor med kaffekopp og nettaviser hele dagen eller bestille varer eller losse varer eller produsere dem for den saks skyld - jeg vet ikke om jeg har lyst til å halvsove på 20 møter om dagen, anskaffe forhandlere, vaske gulv, beregne kalkyler, lage statistikk, stå ved et samlebånd, eller være sjåfør.
Skal jeg skifte sti må jeg gjøre det nå, men jeg vet ikke om jeg er modig nok. Jeg vet ikke om jeg er modig nok til å kaste meg ut i læreryrket i en alder av 23. Jeg vet ikke om jeg kommer til å trives, jeg vet ikke om jeg kommer til å lykkes. Jeg vet ikke om jeg vil risikere å prøve noe nytt og feile to ganger. Da er det bedre å gå for det man først bestemte. Og utdanningen er ikke så ille, det er ei heller yrket (tror jeg). Mens jeg har skrevet dette tror jeg at jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter. Det er verdt et forsøk. Jeg tror kanskje, at når jeg får en litt utvidet horisont og en større læreridentitet gjennom utdanningen, så vil dette vise seg å være riktig for meg. Om det motsatte skulle skje kan jeg alltids skifte yrke. Man blir da aldri for gammel?
Det var fint å få reflektert litt. Men nå trenger jeg all den søvnen jeg kan få. I morgen er det en ny dag og nye bekymringer.
fredag 8. desember 2006
Kroppsfett og biodiesel
Vanligvis når jeg kjører bil pleier jeg fort å skifte kanal dersom det er P1 er innstilt på radioen. Men i dag fant jeg altså kanalen verdt å lytte til.
Biodiesel fører i motsetning til olje, kull og gass ikke til at mengden karbondioksid økes (økt drivhuseffekt), og er derfor mindre forurensende. Biodiesel fremstilles av olje eller fett. Det som fanget oppmerksomheten min i dag, var det faktum at en nordmann i USA har gjort en avtale med et amerikansk sykehus om å få levert 11 500 liter kroppsfett i uka til å produsere biodiesel.
Jeg vet ikke hva jeg synes var mest oppsiktsvekkende - at kroppsfett kan brukes til biodiesel eller at ett enkelt sykehus i Miami suger 11 500 liter fett av amerikanere i uka. Dette kan i hvert fall bety big business for nordmannens firma, som kan produsere rundt 10 000 liter biodiesel av de 11 500 litrene med fett. Han oppmoder også folk til å spise mer slik at mer biodiesel kan produseres.
Jeg tror heller man bør spasere mer og brenne sitt eget fett. Det løser begge problemer!
Biodiesel fører i motsetning til olje, kull og gass ikke til at mengden karbondioksid økes (økt drivhuseffekt), og er derfor mindre forurensende. Biodiesel fremstilles av olje eller fett. Det som fanget oppmerksomheten min i dag, var det faktum at en nordmann i USA har gjort en avtale med et amerikansk sykehus om å få levert 11 500 liter kroppsfett i uka til å produsere biodiesel.
Jeg vet ikke hva jeg synes var mest oppsiktsvekkende - at kroppsfett kan brukes til biodiesel eller at ett enkelt sykehus i Miami suger 11 500 liter fett av amerikanere i uka. Dette kan i hvert fall bety big business for nordmannens firma, som kan produsere rundt 10 000 liter biodiesel av de 11 500 litrene med fett. Han oppmoder også folk til å spise mer slik at mer biodiesel kan produseres.
Jeg tror heller man bør spasere mer og brenne sitt eget fett. Det løser begge problemer!
fredag 1. desember 2006
Så var det jul
- igjen.
De fleste norske barn kan standardsvaret på hvorfor vi feirer jul; det er såklart fordi Jesus ble født. Norske juletradisjoner strekker seg likevel mye lenger tilbake i tid enn da landet ble kristnet.
I hedensk tid hadde man en hel "julemåned" fra midten av desember til midten av januar. Sannsynligvis var vikingenes julefeiring en form for fruktbarhetsfest, og å sette ut julenek var et rituale for å få gode avlinger neste sesong. I tillegg ofret man alveblot, og det var påbudt å brygge øl. Julen i norrøn tid var en tid for å samle familien og spise og drikke godt sammen.
Andre fenomener som er helt sentrale i den norske feiringen av julen, er julenissen og juletreet. Disse kom naturligvis heller ikke som en følge av at landet ble kristent, men mye senere. I dag er likevel juletreet og nissen kjærkomne figurer i julebildet.
Det kanskje mest sentrale i julefeiringen i moderne tid, i hvert fall i perioden før selve julaften, er gaven. En gave er en tanke, den fungerer som et bånd som knyttes eller opprettholdes. Gaveutvekslingen sies å være en kristen tradisjon, og den er det - i julen.
Jeg tror poenget mitt med dette innlegget er at de fleste ser på julen som en høytid, og en tid for å tilbringe tid med sine nærmeste. Når 24. desember kommer er det bare å sette seg tilbake, puste ut, nyte ribbelukta, forhåpentligvis se beroligende hvit snø dale fra himmelen, høre klokkene ringe, drikke juleøl, sette ut julenek, se på gavene under treet... og slik fortsetter det - forskjellige tradisjoner fra forskjellige perioder, religioner og land. Vi tar vare på det vi liker. Julen er egentlig en klisjé, det er som en sirkelkomposisjon som kommer igjen hvert år. Og man får alltid nok når den er over og juletreet blir hevet ut.
Det er rart med det. Men jeg gleder meg hver gang.
De fleste norske barn kan standardsvaret på hvorfor vi feirer jul; det er såklart fordi Jesus ble født. Norske juletradisjoner strekker seg likevel mye lenger tilbake i tid enn da landet ble kristnet.
I hedensk tid hadde man en hel "julemåned" fra midten av desember til midten av januar. Sannsynligvis var vikingenes julefeiring en form for fruktbarhetsfest, og å sette ut julenek var et rituale for å få gode avlinger neste sesong. I tillegg ofret man alveblot, og det var påbudt å brygge øl. Julen i norrøn tid var en tid for å samle familien og spise og drikke godt sammen.
Andre fenomener som er helt sentrale i den norske feiringen av julen, er julenissen og juletreet. Disse kom naturligvis heller ikke som en følge av at landet ble kristent, men mye senere. I dag er likevel juletreet og nissen kjærkomne figurer i julebildet.
Det kanskje mest sentrale i julefeiringen i moderne tid, i hvert fall i perioden før selve julaften, er gaven. En gave er en tanke, den fungerer som et bånd som knyttes eller opprettholdes. Gaveutvekslingen sies å være en kristen tradisjon, og den er det - i julen.
Jeg tror poenget mitt med dette innlegget er at de fleste ser på julen som en høytid, og en tid for å tilbringe tid med sine nærmeste. Når 24. desember kommer er det bare å sette seg tilbake, puste ut, nyte ribbelukta, forhåpentligvis se beroligende hvit snø dale fra himmelen, høre klokkene ringe, drikke juleøl, sette ut julenek, se på gavene under treet... og slik fortsetter det - forskjellige tradisjoner fra forskjellige perioder, religioner og land. Vi tar vare på det vi liker. Julen er egentlig en klisjé, det er som en sirkelkomposisjon som kommer igjen hvert år. Og man får alltid nok når den er over og juletreet blir hevet ut.
Det er rart med det. Men jeg gleder meg hver gang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
