Tanker om livet?

Jeg er i skrivende stund litt over 22 år og 1 mnd. Det er en ganske interessant alder å være i. Spesielt med tanke på hva som skjer rundt meg. Det er ikke uvanlig at jevnaldrende er godt etablert, noen med barn og giftering, mens andre igjen lever livet fri, frank og singel. Jeg tror samfunnet deler oss i to på den måten.

Tendensene er likevel klare, samfunnet heller i retning av en individualisme, hvor vi skal sette oss selv høyest og leve livet som "frie" så lenge som mulig. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende er trettikommanoe, selv om man i en alder av 28 blir ansett som "eldre førstegangsfødende". På en måte synes jeg det er en skremmende utvikling, samtidig som jeg synes at det å skulle etablere seg tidlig kan føles like utrygt.

Men hva er rett og galt, dumt eller smart?
Det fins ingen garantier for livet generelt. Ingen er garantert å ha den samme ledsageren livet ut enten man er 18, 30 eller 50. Jeg er fortsatt ung, jeg er bare 22. Likevel vil jeg ha barn før jeg er 35, men jeg er hverken garantert mann eller evnen til å bære fram avkom. Det er rart å tenke på det, ekstra rart er det når venner og bekjente kommer i situasjoner med giftemål og familieforøkelse. En helt naturlig del av livet er det likevel, og jeg håper å få oppleve det samme en gang. Men ikke med det første.

Fjelltur

I sommer har jeg ikke vært så flink til å gå på fjellet som jeg var i fjor. Men noen turer har det blitt, og jeg forsøkte meg oppover i dag også etter at tåken hadde lettet. Det skulle vise seg å være skjebnesvangert (nesten). I hvert fall endte det hele med 12 kleggstikk og en meget vond arm med skrubbsår og blåkuler. Stakkars meg!

Om litteratur på originalspråket

Som kommende norsklærer er det evige spørsmålet: Kan (eller bør) litteratur i oversettelse innlemmes i pensum?

Jeg mener ja.
Dette spesielt når det gjelder klassisk europeisk litteratur. Selv føler jeg dette som et stort savn i norskundervisningen. Norsk og nordisk litteratur er jo ikke noe særegent fenomen, all litteratur har oppstått i lys av noe større. Selv Snorre er ikke erke-nordisk. Jeg mener at alt bør settes i en sammenheng. Norsk litteratur bør sees i lys av store navn som Homer, Dante, Chaucer, Cervantes, Cromvell, Shakespeare, Defoe, Poe, Dickinson, Dostojevski, Kafka og Joyce. De nevnte har vært hull i min egen litteraturballast, men etter å ha satt meg mer inn i kulturklassikere som Homer og Shakespeare, har jeg fått erfare at ingenting kan utelukkes. Selvsagt kan man ikke sette av tid til å gå igjennom alt av stor utenlandsk litteratur, men et mål må være å gi et supplement eller en utenlandsk vinkling på norsk litteraturhistorie. Utenlandsk litteratur i oversettelse bør derfor leses i norsktimene, enten det skal brukes som sammenligning eller tilleggsopplysning.

Imidlertid mener jeg at eldre, norsk eller felles dansk-norsk litteratur helst bør leses i sin originale språkdrakt, ikke i grunnskolen, men på videregående. Å møte eldre nordiske tekster i sin opprinnelige form kan for elever virke tungt og vanskelig og er kanskje en demotiverende faktor i seg selv. Men om en klarer å knekke lesekoden for gammel litteratur og se forbi de foreldete skrivemåtene, vil en kunne oppdage verkets og skriftens kunstneriske og historiske verdi. En bør derfor ikke "tukle" med litteratur som fortsatt er forståelig og leselig i sin originale form, fordi forfatterens intensjon og personlige stil kommer tydeligere frem. Enkelte eldre ord har gått ut av vårt ordforråd og har ingen erstatning i det moderne skriftspråk. Samtidig som dette gjør det til en større utfordring å lese eldre norsk litteratur på originalspråket, gir det oss også en berikelse. I hvert fall gjør det det for boknerder som meg. Mitt poeng - og mitt håp for mine framtidige elever er at man ikke skal gi opp om man møter en utfordring av en tekst, for tema og persongalleri i den klassiske litteraturen er minst like interessant som den moderne.