Tanker om livet?

Jeg er i skrivende stund litt over 22 år og 1 mnd. Det er en ganske interessant alder å være i. Spesielt med tanke på hva som skjer rundt meg. Det er ikke uvanlig at jevnaldrende er godt etablert, noen med barn og giftering, mens andre igjen lever livet fri, frank og singel. Jeg tror samfunnet deler oss i to på den måten.

Tendensene er likevel klare, samfunnet heller i retning av en individualisme, hvor vi skal sette oss selv høyest og leve livet som "frie" så lenge som mulig. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende er trettikommanoe, selv om man i en alder av 28 blir ansett som "eldre førstegangsfødende". På en måte synes jeg det er en skremmende utvikling, samtidig som jeg synes at det å skulle etablere seg tidlig kan føles like utrygt.

Men hva er rett og galt, dumt eller smart?
Det fins ingen garantier for livet generelt. Ingen er garantert å ha den samme ledsageren livet ut enten man er 18, 30 eller 50. Jeg er fortsatt ung, jeg er bare 22. Likevel vil jeg ha barn før jeg er 35, men jeg er hverken garantert mann eller evnen til å bære fram avkom. Det er rart å tenke på det, ekstra rart er det når venner og bekjente kommer i situasjoner med giftemål og familieforøkelse. En helt naturlig del av livet er det likevel, og jeg håper å få oppleve det samme en gang. Men ikke med det første.