Årets oppsummering

Det er på tide å ta den sedvanlige oppsummeringen av året som har vært. 2008 har på mange måter vært et bra år, og kurven fra 2007 har bare peket oppover. Det er vel og bra. I år som i fjor og året før det velger jeg å summere opp de beste begivenhetene.

Litteratur
Litteraturlisten min i år over leste romaner ser slik ut:
Vente, blinke (Gunhild Øyehaug)
Milkrun (Sara Mlynowski)
After Dark (Haruki Murakami)
Mannen som elsket Yngve (Tore Renberg)
Charlotte Isabel Hansen (Tore Renberg)
Homecoming (Cynthia Voigt)
Dans, Dans, Dans (Haruki Murakami)
Fatso (Lars Ramslie)
Kompani Orheim (Tore Renberg)
Farmor har kabel-TV (Tore Renberg)
Madame Bovary (Gustave Flaubert)
Norwegian Wood (Haruki Murakami)
Ikke like lang som den ellers har pleid å være, altså. Listen er også preget av nye norske samtidsforfattere som Gunnhild Øyehaug, Lars Ramslie og selvsagt Tore Renberg (som er representert med hele fire romaner). Murakami har også i år blitt en hit, og jeg ønsker bare å lese mer av ham. Bare én skikkelig klassiker er å finne i listen, Madame Bovary. Jeg forsøkte meg også å begynne så vidt på Buddenbrooks av Thomas Mann tidligere i høst, men har dessverre ikke rukket å sette den opp på listen (dvs. at jeg ikke har blitt ferdig med den!). Vi får se om den popper opp på våren. Men uansett - romanen som stikker av med årsbeste for min del er Charlotte Isabel Hansen. Bare den og Vente, Blinke er utgitt i år. Renbergs roman stikker av med min personlige seier, med et lite håp om at det kommer flere Jarle Klepp-bøker.

Musikk
Årets album... Er det lov til å si ingen? Jeg har ærlig talt ingen favoritter av albumene som kom ut i år. (For det første har jeg ikke oversikt. For det andre synes jeg det har vært mye dårlig). Det har vært mye jenter, også fra moderlandet. Blant annet Ida Maria, Ingrid Olava, Maria Mena og Marit Larsen. Jeg kan ikke skryte på meg å ha hørt spesielt grundig gjennom albumene deres, men jeg har nok blitt positivt overrasket over de fleste. Ida Maria trekker nok det lengste strået som den tøffeste. I det minste har hun kul sveis. Og så er "I like you so much better when you're naked" helt okei.

Konsert
Mike Patton og Stian Carstensen på Logen i Bergen tok kaka. Absolutt årsbeste!

Film
Mannen som elsket Yngve var iallfall årets norske.

Reise
Vi hadde en fin tur til Berlin i januar. Men årets beste var uten tvil den O' store Amerikaferden i august/september. Den var helt tipptopptommelopp, spesielt med reiseguide Andreas som hadde mye å vise frem i New York. Boston var ny for oss begge, men ikke noe dårlig av den grunn. Begge byene anbefales varmt.

Da gjenstår det vel bare å ønske alle en fin kveld. Og et godt nytt år selvsagt.

Steder jeg ønsker å besøke (1): Russland

Jeg ser for meg pelsluer, sneiper og lommelerker med vodka. Jeg ser røde symboler, hammer og sigd, og jeg synes jeg hører ordene glasnost og perestrojka i det fjerne. Jeg ser for meg store menn i stein; Lenin, Stalin, Khrushtsjov, Bresjnev. Og menn i litt mykere form, men med minst like snirklete navn; Gorbatsjov, Jeltsin, Putin og Medvedev. Jeg ser uendelige rader med babushka-dukker og hav av blårøde folkedrakter. Gullkupler og ballettdansende menn i trikot. Kvinner med heklede sjal og rød lebestift. Og på veggene i mitt fiktive Russland: propagandaplakater med kyrilliske bokstaver.

Jeg vet at det er farlig å generalisere. Men for meg er bildet av Russland mer enn en karikatur. Det er uhyre tiltrekkende. Og da er jeg verken er utpreget kommunist eller sosialist. Det bare er et eller annet med verdens største land og dets fortid (og forsåvidt også nåtid) som gjør at jeg har fryktelig lyst til å puste og ånde det.

Russland grenser til Norge. Som naboer burde vi absolutt opprettholde en kontakt og utveksle turister. Det er greit å være på godfot med et så stort land, med en tradisjon som tilsier at de ikke frykter noen. Den russiske tradisjon og landets historie er jo også uhyre interessant. Jeg har aldri tidligere besøkt et land som tidligere har vært under kommunistisk styre, og Russland er jo så absolutt stedet å begynne, siden det på godt og vondt ble regnet som kommunismens høyborg gjennom nesten hele forrige århundre. Som kommende historielærer må jeg selvsagt tenke på å stadig utfordre mine undervisningsevner, og et besøk over grensen til Russland vil nok kunne tilføye noe til min senere lektoriale utfoldelse.

(Hvor og hva?)
Russland er enormt stort. Derfor vil nok et kort opphold ikke dekke spesielt mye av behovet for å se og oppleve russisk natur og kultur. Ulike høydepunkter fra ulike steder ville likevel vært:

• St.Petersburg
• Moskva (Kreml, Lenins mausoleum, ballett)
• Vladivostok
• Den transsibirske jernbane

Det er vel bare å skrive etter visum da?

Visdom fra Wilde

"To live is the rarest thing in the world.
Most people exist, that is all."




Så enkelt og så vanskelig.

Hæmatt tel jul

Det er ingenting som er som å komme hjem til jul. Natt til i går sov jeg hele tretten timer. Ikke vet jeg hvordan det er fysisk mulig, men det har vel noe med at jeg slapper så innmari godt av i barndomssengen min.

I år er det likevel litt annerledes å være hjemme, siden jeg må jobbe med masteroppgaven og ikke kan ta helt fri. Det får vise seg i morgen hvordan jeg klarer å jobbe her. Det var ikke så mange bøker som fikk bli med i kofferten min, og jeg er usikker på bibliotetsutvalget på disse trakter. Jeg satser og håper på at jeg har det stoffet jeg trenger for å bli ferdig med kapittel tre. Hvis det blir vanskelig å arbeide i morgen får jeg ta meg en tur på Moa for å bli ferdig med julegavene (noe jeg sliter mer enn vanlig med i år!).

I dag har jeg bare lest pensumfritt, ble ferdig med After Dark av Haruki Murakami. En litt annerledes bok enn de jeg tidligere har lest av han. Jeg ville nok ikke valgt den foran de litt større verkene. Men underholdende var den jo. Nå ser jeg på Berserk-gutta på Nrk, som er mer interessant enn man kanskje skulle tro. Snart får jeg ta kvelden hvis jeg noen gang skal komme meg opp i morgen. Flere juleoppdateringer fra skjønne Sunnmøre kommer snart.

Advent

Advent. Det er allerede 1. desember nå. Stresset har allerede blitt presset over byen som en sur julestrømpe. Markedskreftene vil ha oss til å bruke opp det siste som er igjen av finanskrisegrunkene på glitter og stas. I vinduet på Sundt står nissene og prøver desperat å gi hver eneste bergenser hodepine. Juletrærne på Hotel Norge er litt blåere enn tidligere, julegranen lyser litt sterkere og pepperkakebyen har også blinkende neonlys. Sistnevnte vil også sluke det du har av lommerusk, for nå koster det femti kroner å se hjemmelagde pepperkakehus. Begivenheten har forflyttet seg ut av galleriet og i en plasthall midt på Torgalmenningen, som nå er forpestet med en eim av sur ingefærlukt. Nesen min trives likevel bedre på Torgalmenningen enn området rundt Lille Lungegårdsvann, som rett og slett får magesekken til å ville kvitte seg med alt innhold. Av den grunn ble det ei heller lysfest på oss i år.

Butikkene er heller ingen fryd på denne tiden av året. Det er umulig å finne julekjolen i november og desember har jeg funnet ut. Denne må innsankes allerede tidlig på høsten, samtidig med epler og plommer. Har du ventet til nå sliter du. Det er nemlig bare tjafs igjen på stativene i butikkene. Det er høy stressfaktor hos de fleste kjedene. Også studentene er tydelig stresspreget, og det er høyere trafikk enn ellers opp og ned trappene ved Johanneskirken. Lesesalene er like proppfulle som hodene til de som skal ut i ilden de neste ukene.

Det er ingen idyll over Bergen nå. Til og med juleværet har det travelt. Snøen kommer hardt og fort, og når den treffer deg er du ikke tørr lenger. Det er vått over alt, og det er kun støvler som gjelder.

Jeg gleder meg til folk (inkludert meg selv) har kommet over advents- og julesjokket, og finner ut at det er greit å trekke seg tilbake med stoisk ro. Jeg gleder meg til juleinnkjøpene er gjort, kakene er bakt, og alt skolearbeid unnagjort. Kanskje kan vi da lene oss tilbake, klaske oss på julemagen og le av den store klisjéen som jula egentlig er. For å komplettere klisjéen har jeg laget en poll som du finner til høyre. Hva spiser du på julaften? For sunnmøringer er flere svar mulige.

Fredagsmanipulasjonsmoro

Kan du tenke deg noe morsommere enn å manipulere bilder av ansiktene til deg selv og vennene dine inn i andre, kjente bilder? På en fredags formiddag er det lite som kan måle seg. Spesielt ting som masteroppgaveskriving og teoretiske bøker. Derfor har jeg rett og slett tatt meg en liten pause og lekt meg litt med bilder. God helg til alle!


Den ellers så fabelaktige Fride med en kanskje litt mindre flatterende sveis enn hun vanligvis har.


Mens Tonje in the City, derimot, kunne gjerne anskaffet denne sveisen, som faktisk var ganske så kledelig.



Jeg gjør meg godt ved siden av John McCain, gjør jeg ikke? Det er fint at Barack Obama vant valget, men jeg følte ikke helt for å plassere ansiktet mitt på kroppen til John Biden. Sarah Palins skrott får funke.

Selveste Andreas Norris. Tøffeste mannen i statene. Du tuller ikke med sånne.

Dagens ord.

"Man lykkeønsker ikke en lærer fordi han lærer andre at to og to er fire. Man lykkeønsker ham muligens fordi han har valgt en så vakker livsgjerning".



Albert Camus

Philippe Petit, mannen som fullførte sin ekstraordinære drøm. (Og avsluttet BIFF).

Slik så det altså ut den 7. august 1974, da franske Philippe Petit gjorde det ingen trodde var mulig, nemlig å balansere på line på toppen mellom tvillingtårnene som utgjorde World Trade Center. Med 450 meter under seg balanserte Petit i førtifem minutter frem og tilbake mellom tårnene. På denne tiden klarte han blant annet å gå frem og tilbake åtte ganger, legge seg ned på linen og å gjøre hilsener til de mange tilskuerne som hadde samlet seg i gatene under ham.

Filmen Man on Wire var BIFFs avslutningsfilm i kveld. Historien om hvordan Petit og hans team klarte å gjennomføre dette stuntet er utrolig intrikat og særdeles underholdende. I tillegg er Petit en spesielt god historieforteller. Nesten så god at man kan begynne å betvile legitimiteten i det han sier. Men bildene funker jo som bevis. Så imponerende er faktisk historien hans.

Selv om BIFF ikke er helt avsluttet enda, er den over for min del. Jeg drar nemlig hjem til Sunnmøre i morgen. Hektisk student-/jobbeliv skal legges på hylla noen dager, og jeg skal trekke lungene fulle av frisk luft og fylle hørselsorganene mine med komplett stillhet. Jeg blir borte akkurat så lenge at jeg rekker å lengte tilbake til å bli regnvåt i Bergens gater.

Krig og fred og religion og sånn. Og BIFF i dobbelt forstand.

Det nærmer seg slutten på BIFF(Bergen Internasjonale Filmfestival)-uka. Dagens program bestod blant annet av dokumentaren Religilous av Bill Maher. Denne så jeg og Tonje sammen med omtrent 260 andre entusiastiske festivalvankere. Flere interesserte fikk avslag i billettluka, og køen var så lang at flere BIFFere så seg nødt til å bruke sleipe metoder for å skaffe seg gode seter. Først-til-mølla-prinsippet bringer frem jaktinstinktet til de fleste mennesker. Dette endte selvsagt med at to sindige personer som meg og Tonje plutselig hadde hele køen foran oss.

Vel, dette til tross, vi fikk ganske gode seter etter litt kaving (og faktisk lett løping). Med hånda diskret i godteposen og forventningene på høygir, startet knitringen i kinolerretet. Bill Mahers blide åsyn og halvtørre vitser åpnet filmen. Stille fnising fra noen på raden, merkbart bare ved at benken forsiktig ristet. Et klipp av religionsmannen George W. Bush. Humring. Smalltalk med Mahers familie, opprinnelig bestående av én jøde og tre katolikker. Latter. Intervju med en republikansk senator.
Latterbrøl.

Det Maher gjør glitrende i denne filmen er harseleringene med intervjuobjektene sine. Enkelte av disse innser absolutt ikke hvor Maher vil hen. Det er vanskelig å vite om de prøver å spille med eller om de rett og slett er stokk dumme. Morsomt er det i hvert fall. Og klipperen har nok hatt en morsom jobb. For innimellom intervjuer og hypoteser kommer det små dryss med klipp som understreker ironien i hele situasjonen.

Det som likevel svekker filmen etter min mening er at Maher ikke ser ut til å ha noen respekt for intervjuobjektene sine overhodet. Maher er nok ute etter å provosere og gjøre religiøs/politisk satire med denne filmen, men det blir for tydelig at det tråkkes på litt for mange tær.

Filmen har likevel såpass mange gullkorn og finurlige settinger at jeg gjerne kan anbefale de aller fleste å se den. Med mindre du er meget sterk i din tro (eventuelt svært amerikanskrepublikansk) og lar deg lett provosere, er dette en film som kan gjøre kvelden litt morsommere. Min ble ekstra fin etter at jeg også fikk en god overraskelsesbiff fra Andreas til middag. Hurra for biff, biff, biff!


Bill Maher

Marc by Marc Jacobs Spring 09

Slik vil Marc Jacobs at vi skal se ut våren 09. Dette er noen av mine favoritter fra hans ready-to-wear-kolleksjon Marc by Marc Jacobs fra september.
Hvilken er din favoritt?

Mannen som elsket Yngve

Jeg vet at jeg ikke akkurat har lest trilogien om Jarle Klepp kronologisk. Men etter Farmor har kabel-TV, Videogutten, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen hadde fikk jeg virkelig sansen for denne Tore Renberg. Og spesielt fikk jeg en trang til å vite mer om Jarle Klepp etter de to sistnevnte bøkene. Derfor bestilte jeg boka gjennom bokklubben tidligere denne uken.

Boka fant jeg i postkassa mi på torsdag etter skolen. Heldigvis hadde jeg en lang busstur foran meg, så jeg stappa boka i veska og brukte all min ledige tid på å lese. Renberg tok med denne gangen med tilbake til 1989, byen er Stavanger, og det som gjelder er buttons, palestinaskjerf, Jesus and the Mary Chain, R.E.M (som fortsatt er indie) og damer. Og så Yngve da, den nye gutten på skolen som representerer mye av det Jarle og kompisen Helge er i mot, Yngve er nemlig en borgerlig tennisspillende streiting som hører på synthpop.

Det blir selvsagt interessant når Jarle blir tiltrukket av denne usedvanlig vakre Yngve, og det oppstår et slags firkantdrama mellom de to, Helge og Jarles dame Katrine. Krydret med litt familiefeider og et bandprosjekt gjør boka riktig så underholdende.

I går var det lørdagskveld. Jeg hadde lest ut boken og sammen fant jeg og Andreas ut at vi skulle se filmen. Det er alltid litt risky å se en filmatisering av en bok du har lest, spesielt en bok du ble ferdig med bare 10 minutter før. Forventningene var jo enorme. Også spesielt etter alt filmen høstet under Amanda tidligere i år.

Det var interessant å se hvordan filmskaperne gjorde sin tolkning av Mannen som elsket Yngve. Filmformatet er utrolig annerledes enn den skriftlige romanen, og siden alt som presses inn på filmrullen har en kort tidsramme, må også handlingen forkortes. Dette ble selvsagt et lite irritasjonsmoment for meg som hadde romanen friskt i minne. Men det visuelle uttrykket var såpass fyldig at jeg måtte legge romanen i den kognitive bokhylla, hvis jeg kan kalle det det, og se på filmen med blanke ark. Selv om det var litt vanskelig. Men en god opplevelse fikk jeg uansett, selv om jeg sitter igjen med noen irriterende spørsmål.

Hvorfor i all verden hadde Sara, moren til Jarle, trønderdialekt?

Hvorfor hadde ikke Yngve haugesundsdialekt?

Hvorfor var det Jarle som hadde fått tak i adressen til Stegasen og ikke Helge?

Hvorfor kom det ikke frem at Jarles far var alkoholiker?

Hvorfor ga Jarle Yngve en mix-tape og ikke en LP av Tre Små Kinesere?

Hvor kom Jarles sololåt fra?

Jeg klarte altså ikke å legge fra meg boken under filmen, men det er egentlig greit. Renberg hadde jo Screenplay.

Yngve (Ole Kristoffer Ertvåg)

MRB - Mathias Rust Band bestående av Helge (Arthur Berning), Andreas (Knut S. Kleppestø) og Jarle (Rolf Kristian Larsen). Groupie Katrine (Ida Elise Broch) lengst til høyre.

Hjemme alene

Hva skal man gjøre med leiligheten helt for seg selv? Jeg valgte maks sofakos etter en spinningtime med Fride og Anna i dag. Med Andreas sin jakke, mormorsokker og en kopp te holdt jeg varmen. Herlig. I morgen busser jeg hele veien til Norheimsund, noe jeg gleder meg masse til.

Høst

Høsten kommer snikende inn på oss. I de siste dagene har gradestokken bare så vidt karret seg over tosifret tall. Når jeg rusler min sedvanlige morgenrute gjennom muséparken gjør frostrøyken fra munnen piruetter i luften før den fordamper. Det hender også at ett og annet løv faller sakte fra oven, og dersom jeg ser til høyre legger jeg kanskje merke til at Fløyfjellet så vidt har begynt å skifte ham fra grønn til gul. Høsten har gjort sitt inntog og sommeren er bare en fjern skisse av noe tidligere opplevd. Noen lengter kanskje tilbake, men her er min survival guide til mørketiden.

1. Elliott Smith.
Vi ser solen skjeldnere. Det blir mørkere, og det blir dystrere. Ingen matcher dette bedre enn melankoliens fyrste. Plata Either/or er et spesielt godt valg.


2. Epler
Hva er vel høsten uten epler? Eplet på bildet er norsk og ble fortært av undertegnede tidligere i dag. Til alle som lurte kan jeg si at det smakte ypperlig. Kjøttet var akkurat passe rosa, akkurat passe surt og akkurat passe søtt.


3. Telys.
Sett den rette høststemningen med telys. Når værgudene gjør sitt for å gjøre det ukoselig ute, kan du gjøre ditt for å gjøre det koselig inne. Illustrasjonen viser telysholdere og duftelys fra IKEA. Såklart.


4. En god bok.
Helst en skikkelig stor og tung en som du kan bryne deg på. Jeg holder for tiden på med Buddenbrooks av Thomas Mann. De delikate familieforviklingene passer fint til lange, mørke og tiltaksløse kvelder.


5. Bli miljøvennlig.
Jeg synes at du kan begynne å bli miljøvennlig i høst! Så kan det hende at jeg også gjør det... En god start kan i hvert fall være å anskaffe et handlenett av bomull. Det har jeg gjort.

6. Tren.

Det hyppige dårlige været på vestlandet fører gjerne til milevis med køer på treningssentrene. Men det er vel ingen unnskyldning? Jeg skal i hvert fall forsøke å slite ut dette paret med joggesko. Utfordrer du meg?

7. Orkideer.

Orkideer er fint, året rundt. Denne er jeg spesielt glad i, selv om det egentlig ikke er min sin. Jeg prøver i hvert fall å stelle den fint. Så langt har det gått bra.

8. Omega-3.

Mitt beste tips til en bra høst er å spise makrell i tomat så ofte du har sjansen. Frokost - lunch - middag - kvelds. Neida, kanskje ikke så ofte, men litt omega-3 er det jammen lurt å få i seg, skal vi tro ekspertene. Da unngår du kanskje rennende nese når alle andre har det.

Kjære Tore Renberg.

Jeg synes du skriver godt. Til tider skriver du så godt at Andreas lurer på hvorfor jeg knegger høyt og må ta pause fra lesingen bare for å få pusten tilbake.

Jeg synes dine fortellinger om Jarle Klepp er morsomme, troverdige og lett å identifisere seg med. Jeg synes det.

Det gledet meg stort da jeg fant ut at Jarle hadde blitt universitetsstudent i Bergen.
Som meg.
Masterstudent.
Som meg.
Og så i litteratur da!
Som meg.

Forventningsbarometer i hundre og ti!

På fredag løp jeg ned alle trappene fra Johanneskirken og ned i sentrum for å kjøpe Charlotte Isabel Hansen. Jeg tror jeg løp opp igjen, og. Jeg kan ikke huske det, for jeg var i lykkerus.

Fredag kveld: 100 sider lest, må sove, gleder meg til en ny dag og mer lesing. Jeg føler at denne gangen har du truffet spikeren på hodet. Jeg kjenner meg igjen i alt! Jarle har lest Paul de Man! Jarle har lest Jaques Derrida! Jeg fniser og ler og føler meg litt som Jarle og litt som Charlotte Isabel.

Det er når Sara kommer det begynner å skurre. Det er når de dingler oppover Fløyfjellet jeg blir litt skuffet. Har du ikke bodd i Bergen da, Renberg? Har du aldri tatt Fløybanen? Vet du ikke at Fløybanen ikke dingler? Vet ikke korrekturleseren din det en gang?

For det var her det raste sammen for meg. Jeg som er vant til å lese tunge litterære verker klarer med dine bøker bare å slappe av og identifisere meg totalt med karakterene og handlingsforløpet. Derfor ble jeg så skuffet når boblen brast. Da Charlotte Isabel, Sara og Jarle dinglet over bakken. For det var da de ble fiktive karakterer. Det var da identifiseringen endte.

Men du ga meg noen timer underholdning likevel. Det har du gjort tidligere og. Og sannsynligvis kommer jeg til å kjøpe neste bok om Jarle. Jeg må jo vite hvordan det går.

Hilsen Lisa.
23 år.
Litteraturstudent.

Fredag

Lisa går i byen.
Lisa går på Hennes og Mauritz.
Lisa finner drømmeblazeren.
Drømmeblazeren er nesten gratis.
Lisa går videre, fornøyd med innholdet i bæreposen.
Lisa går på Pepper.
Lisa finner drømmeskoene.
Lisa blir enda mer forelsket i Marc Jacobs.
Lisa klarer å styre unna.
Lisa er glad.
Lisa er så glad at hun går på Bystasjonen.
Lisa går på Vinmonopolet.
Lisa kjøper to flasker rødvin, en billig og en ikke fullt så billig.
Lisa går på Mega, siden det er fredag.
Lisa kjøper middagsmat og Dagbladet.
Lisa møter Anna.
Lisa er stort sett veldig fornøyd.
Fuglene kvitrer.
Studentene roper og synger.
Lisa føler seg på topp.
Lisa går Fosswinkelsgate.
Lisa tar til venstre opp Professor Keysers gate.
Lisa ser ikke jernstangen som stikker opp av asfalten.
Lisa kjenner at jernstangen hindrer henne.
Lisa ser bakken nærme seg.
Lisa faller med posene først.
Lisa hører det klirrer.
Lisa forbanner den idiotiske gjenstanden som stikker opp av asfalten.
Lisa får et spørsmål om det går bra.
Lisa lirer fra seg et bittert ja.
Det går bra med Lisa.
Men går det bra med varene?
Det tenker Lisa.
I det hun tenker det får hun svaret.
Rød væske.
Lisa ser oppi posen fra Vinmonopolet.
En av flaskene er knust.
Det er den ikke fullt så billige flasken.
Lisa ergrer seg og går for å kaste flasken.
Lisa ser at det renner og drypper av vinmonopolposen.
Lisa ser at det renner opp i HM-posen.
Lisa ser at den nye grå blazeren er omringet av røde dråper.
Lisa tørker det hun klarer.
Lisa er ikke så glad.
Lisa er litt lei seg.
Lisa ser ned i bakken.
Lisa har ikke hvite sko.
Lisa har lilla sko.
Lisa har et nytt hull i den høyre lilla skoen som pleide å være hvit.
Og sokker med lilla priker.
Lisa går hjem.

Dersom jeg fikk velge på nytt

(Studie altså).

Jeg er bare 23, og det er aldri for sent å omskolere seg. Men dersom jeg skulle begynne på nytt ville jeg i dag valgt psykologi eller sammenlignende politikk. Begge er retninger jeg synes er uhyre spennende og har lyst til å lære mer om. De er også forsåvidt knyttet til det jeg allerede driver med, det ligger mye politikk i historiefaget, og som lærer blir en tvunget til å bruke en hel del psykologi.

Kanskje er det sånn at til mer en fordyper seg i et emne, blir en interessert i å vite mer om beslektede temaer også. Sånn sett henger jo alt sammen - og dersom en skal orientere seg om alt som henger sammen vil man til slutt finne ut at det hele er komponert i en sirkel - eller en evigvarende smeltedigel hvor alt glir over i hverandre og blir det samme. Slik er det nok med fagene også, de er avgrensede og samtidig uavgrensede - inkluderende og samtidig selektive. Når en da er på masternivå på et universitetsfag blir det derfor uhyre vanskelig å innsnevre seg, siden mulighetene er uendelige. En kan nesten klare å vinkle det utenkeligste inn i en masteroppgave, bare man interesserer seg for det og kan foreta en akademisk argumentasjon. Sånn sett er behøver en master i nordisk språk og litteratur ikke skille seg så enormt mye fra en master i psykologi eller sammenlignende politikk. Det meste avhenger bare av stien som tråkkes frem til oppgaven og tittelen en ønsker å smykke seg med når en er ferdig.

Feriebeskjeftigelse

Denne uken var jeg så heldig å ha en dag fri fra feriejobbingen, og hva kunne vel da være bedre å bruke dagen på enn en skikkelig fjelltur med familien? (Bildet viser meg når jeg kjekker meg på enden av Sula). Vi valgte å legge turen til sommerens kanskje varmeste dag, og jeg har av den grunn flotte merker på ryggen etter solen. Jeg har til og med fått sokkeskille, slik at det konstant ser ut som om jeg går rundt med lyserosa tights. Kledelig. (Jeg brukte solkrem, altså, men den må på mystisk vis ha forsvunnet med svetten eller noe sånt). Turen var i hvert fall fantastisk flott og kan anbefales til alle.

Boston, fakta om.

Det nærmer seg ferie og det nærmer seg tur over dammen, hvor første stopp er Boston. Dessverre vet jeg ikke så mye mer om Boston enn at det er i denne byen handlingene i serier som Boston Legal og Boston Public er lagt til. I tillegg til at Harvard University ligger i byen. Google kan videre fortelle meg at byen ligger i Massachusetts, som er en av nabostatene til New York. Også serier som Cheers og Ally McBeal er knyttet til byen. Byen er - som en av USAs eldste byer - naturlig nok proppfull av historie, de aller fleste har hørt om for eksempel Boston Tea Party. Byen spilte en spesiell rolle under borgerkrigen for engelskmennene, og jeg gleder meg til å se f.eks Old State House, hvor Boston Massacre fant sted. Ellers kan det være verdt å nevne at Ben Affleck er fra byen, sammen med Aerosmith, Alexander Graham Bell, Steve Carell, Marcia Cross, Matt Damon, Isis, JFK og resten av Kennedyene, Morphine, the Pixies, Uma Thurman og Benjamin Franklin. Jeg gleder meg til å mingle.

Nye sko

Jeg innser nå at det var på tide med nye sko. Dette er min tredje anskaffelse av hvite tøysko denne sommeren. De koster nesten ingenting og er ganske så behagelige i sommerværet (som jeg forøvrig snart må begynne å etterlyse). Det eneste negative med skoene er at de lett blir skitne og at de går lett i oppløsning. (Det letteste er å unngå å bruke de i regn og på vått underlag). Men pytt, hva gjør det når de er mine absolutte favoritter for tiden.

Jeg har et par i svart også!

Slik spiser jenter grandis

Arbeidslisa vs. Studentlisa vs. Fritidslisa

Det hersker ikke noen sterk uenighet om at vi alle oppfører oss ulikt i ulike situasjoner. For tiden føler jeg at jeg trikser med flere identiteter og at jeg befinner meg i krysningspunktet i flere av dem. Jeg er både student, arbeidende (i hvert fall nå i ferien) samtidig som jeg prøver å ha et litt sosialt liv ved siden av. Det er ikke lett. Oppi det hele bor jeg med mine foreldre, slik at jeg også er i rollen som datter og søster. Selv om jeg egentlig er vant til å bo helt for meg selv.

Det kan være vanskelig å trikse og mikse med disse identitetene. Derfor kjenner jeg at jeg blir en smule gretten når jeg blir oppringt fra jobb når jeg er i full gang med å nyte min sårt tiltrengte fritid. I morgen og resten av uken disponerer jeg min arbeidskraft. På kveldstid. Det vil si at jeg må gi avkall på det meste av mitt sosiale liv. For meg fremkommer det ugunstig. Men jeg vil gjerne ha pengene - som jeg skal bruke som student og på min fritid. Det gjelder å finne balansen.

Sommeren er godt i gang

Sommeren er heldigvis godt i gang. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg nyter late dager, men late dager er det relativt få av. Dagene går stort sett med til jobbing. Og da er det deilig å kunne slenge seg ned på sofaen av og til.


De dagene jeg har senvakt er det fint å varme opp hjemme i hagen med litt volleyball. Her er meg og min fantastiske stil.


Uten mat og drikke duger helten ikke. I dag fikset jeg og Tonje salat som vi serverte til oss selv på terassen. Den var god.

Mamma plukket blomster i hagen og satte dem i vann på stua. Det ble ganske så koselig.

Vi tester spensten...

Sex and the City - "I have an addiction sir!"

For tiden ruller "Sex and the City" på norske kinolerreter - tidenes mest obligatoriske jentefilm siden Holly Golightly spiste frokost på Tiffany's i 1963. Eller i hvert fall siden Johnny Castle forvandlet Baby til en danseprinsesse i 1987. Eller kanskje siden Jack og Roses tårevåte avskjed etter kollisjonen med isfjellet i 1997? Jentefilmene er i hvert fall uendelige i antall og tilsynelatende stadig økende. "Sex and the City" er intet unntak. Dette er en film av et kaliber som det mannlige kjønn stort sett har vanskeligheter med å forstå. Det er farger, det er sko, det er fjær og fugler, det er menn og det er den evige jakten på lykken. Det er desperasjon og fortvilelse over tidens inntog og en kilometerdyp påminner om hvor viktig det er å ha nære mennesker rundt seg.

Dessverre er det ofte med suksessfulle TV-serier som skal bli film: de oppfyller rett og slett ikke kravene til det andre formatet. Slik er det også med "Sex and the City". Høydepunktene er selvsagt Patricia Fields fortjeneste, uten hennes vanvittige klessammensetninger hadde ikke filmen vært annet enn en flopp. Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte er en fryd for øyet antrekksmessig, Field har virkelig utnyttet filmens enorme klesbudsjett til det ytterste. Og vi blir alle misunnelige. (Både på antrekkene og heldige Field som har en slik herlig jobb).

Handlingen er likevel like syltynn som silhuetten til Carrie, men det gjør ikke noe. Gjensynet med jentene er fint, selv om det er tydelig at de begynner å dra på åra (Samantha fyller 50 i filmen). Den bunndype moralen om at det er vennskapet og kjærligheten som teller blir nesten like overflatisk som innpakningen: bilene, skoene, klærne, leilighetene og festene er mer overdådige og dyrere enn noen sinne. Alt er større, og jakten på mr. Big får sin ende. Om det vipper i Carries favør røper jeg ikke, det får du se selv.

"I have an addiction sir!" ropte Carrie da hun ble bedt om å ikke røyke inne. Det samme kunne jeg sagt om serien. Filmen er ikk like brilliant, men festlig er den i aller høyeste grad.

Jeg konkluderer som Charlotte, Samantha og Miranda:

(Take, take take!)

Mr. Murakami

Etter å ha lest enda en roman av Haruki Murakami er det bare å tilstå: Jeg er fan. Etter å ha lest "Norwegian Wood" og "Sauejakten" (som begge var fantastiske), har jeg den siste tiden vært opptatt med "Dans, Dans, Dans". Romanen er en oppfølger til "Sauejakten". Den samme navnløse mannlige hovedpersonen treffer igjen Sauemannen som oppfordrer han til å danse seg gjennom tilværelsen. Romanen reflekterer over det kapitalistiske japanske samfunnet og kretser også over livets mysterier, kjærlighet og død. Romanen innehar også en del mystiske hendelser, Murakami beveger seg i grenseland mellom krimsjangeren, realisme og kanskje også fantasy, med andre ord tilhører romanen den postmodernistiske retning. Romanen er utgitt i 1989, og det surrealistiske og med det drømmende preget over romanen er det nesten fristende å trekke paralleller til Jan Kjærstads "Homo Falsus eller det perfekte mord" (1984) og kanskje også David Lynchs TV-serie "Twin Peaks" (1989) som jeg har blogget om tidligere i år. Boken var en fryd å lese, selv om den krevde mer av leseren enn Ramslie og Renberg (nevnt i blogginnlegg under). Anbefales alle som ønsker litt spennende og annerledes lesning i sommervarmen.

Ramslie vs. Renberg

Lars Ramslie og Tore Renberg er to unge menn som skriver om unge menn. I hvert fall i de to siste romanene jeg har lest, Fatso og Kompani Orheim. Riktignok er Rino i Fatso i 30-årene og Jarle i Kompani Orheim i tenårene, og har nok litt ulike problemstillinger i sine livssituasjoner. Ramslie og Renberg er to av våre fremste samtidsforfattere, med en uredd poetisk og realistisk stil. Renbergs Kompani Orheim er en oppvekstroman om Jarle, den unge gutten som er litt på utsiden av alle andre og forsøker nesten desperat å finne sin egen vei. Handlingen foregår i midten på åtti-tallet og Jarle får en større interesse for the Smiths og annen musikk som er mer alternativ enn Michael Jackson. Han er i konflikt med familien som også er i konflikt med hverandre, og blir en av de første skilsmissebarna i vennegjengen fra Stavanger. Ramslies Fatso, derimot, handler om overvektige Rino som har en smule sosial angst. Han holder seg stort sett hjemme i leiligheten sin i Oslo, og bruker dagene på å jobbe hjemmefra og se porno. Hele beskrivelsen av Rino i første delen av romanen grenser mot det groteske. Vendepunktet i romanen begynner så smått da leieboeren Maria flytter inn hos Rino, i Kompani Orheim kommer vendepunktet da familien Orheim har en skikkelig utblåsning på Hardangervidda. Begge romanene har tunge underliggende temaer, med tilsynelatende dype avgrunner for de to hovedpersonene. Mens optimismen stiger i Fatso, kan den sies å gjøre det motsatte i Kompani Orheim, selv om stemningen i sistnevnte roman er varierende. Både Fatso og Kompani Orheim har et sterkt driv, begge er lettleste og samtidig velskrevne. Begge er bøker jeg nok ville anbefalt til unge lesere. Lars Ramslie er litt mer på kanten enn Tore Renberg, sistnevnte er litt mer krevende i forhold til at Kompani Orheim inneholder et mye større antall ord enn Fatso, og krever kanskje en tålmodig leser. Begge forfattere er likevel gode representanter for den mer realistiske delen av samtidslitteraturen, og kan anbefales til alle som lar seg inspirere av denne.

Vis meg bilen din...

I dagens utgave av Dagbladet kan vi lese at bilen avslører oss. En nokså flåsete artikkel med ikke-nyheter og nedsettende påstander om at for eksempel akademikere er for jålete til å i det hele tatt eie en bil. Jeg tror nok at det kan være slik i de største byene i landet vårt, der kollektivnettet er godt utbygget og mulighetene for ikke å eie en bil er gode. Men beveger du deg utenfor kjerneområdene er det en helt annen kultur som råder. Der er bilen et viktig middel i hverdagen og kanskje det som gjør deg mest synlig. Det er klart at dette bidrar til at enkelte ønsker å ha en såkalt høystatusbil. I tillegg er biler med en høyere prisklasse ofte sikrere og mer miljøvennlige (i hvert fall i forhold til eldre bruktbiler). Jeg kan aldri tenke meg at mine foreldre som har 35 min til jobb ville byttet ut bilen til fordel for kollektivtrafikk, som tar over 60 min. Til det er tilbudet alt for dårlig.

Jeg, derimot, har bare eid én bil i hele mitt liv. En VW Caravelle 85 med 6 seter, dekorert med hvit maling på rød bakgrunn utenpå. Denne delte jeg med fem andre jenter en kort periode i mai for noen år siden. Nå er det uaktuelt for meg å eie en bil. Ikke fordi jeg er jålete, ikke fordi jeg er akademiker. Det er rett og slett for dyrt og upraktisk for en som bor midt i en storby. Men jeg ser for meg at det kan bli aktuelt å anskaffe en bil om kanskje noen år. I følge Dagbladet vil valget kanskje falle på Toyota. Sitat: "Lektorer med høyere utdannelse enn lønn lander på Toyota, eller Volvo og VW hvis japaner føles for folkelig".

Jeg føler meg satt i bås.

Hva mister vi med Reform 94?

Med Læreplan for Kunnskapsløftet og PC inn i skolene, tror politikerne på et løft innenfor den digitale kompetanse. Det er greit. Likevel tror jeg, som kommende lærer, at man mister noe essensielt ved klasseromsmiljøet med den utstrakte PC-bruken. I min praksis opplevde jeg nemlig at elevene foretrakk å forholde seg til hverandre og til læreren via nettbasert kommunikasjon. Siden det ble brukt PC i omtrent hver eneste time hver dag, hadde elevene mye lettere for å uttrykke seg skriftlig enn muntlig. Er det egentlig dette vi vil med Kunnskapsløftet? Vil vi ha et samfunn der kontakten mellom mennesker skal foregå bak en skjerm? Er det essensielle verdier i samfunnet vårt som sakte men sikkert kommer til å skli bort..? Jeg bare spør. For meg virker det som om utviklingen er litt på skakke. Neste gang bør kanskje politikerne tenke på hva som bør ivaretas i de gamle reformene og ikke bare kjøre på med alt som er nytt og fancy. Ingen tjener på det.

Tidsfordriv.

1. Put your music player on shuffle.
2. Press forward for each question.
3. Use the song title as the answer to the question even if it doesn't make sense.

NO CHEATING!


How are you feeling today?
Coral - Put The Sun Back
Ja, gi oss solen tilbake i Bergen. Skader heller ikke med litt mer solskinn i livet mitt.

How do your friends see you?
Thao Nguyen & The Get Down Stay Down - Swimming Pools
Svømmebasseng er vel morsomme de. Eventuelt fryktinngytende for enkelte.

Will you get married?
Stereo Total - Souvenir Souvenir
Vanskelig å si.

What is your best friend's theme song?
Stereo Total - Patty Hearst
Hihi "Princess and terrorist".

What is the story of your life?
Portishead - The Rip
Originaltittelen på denne sangen var faktisk "Mystic".

What was high school like?
Wisely - Cracked World View
Tja.

How can you get ahead in life?
Lilly Allen - Friday Night
Fredag? Javel, vi får se.

What is the best thing about your friends?
Stereo Total - Avec Ma Valise
De kan fransk? For det kan i hvert fall ikke jeg.

What is tonight going to be like?
The Killers - Everything Will Be Alright
Passer meg bra.

What is in store for the reminder of this weekend?
Portishead - Small
Får huske det.


What song describes you?
Duffy - Rockferry

To describe your grandparents?
The Hoosiers - Run Rabbit Run
De er over middels spreke til å være i 80-årene.

How is your life going?
Parka - Disco Dancer
Diskodans har aldri vært min greie, men hvem sier at det er for sent å snu?

What song will they play at your funeral?
Portishead - Threads
Seig og dyster. Kanskje er det da alle trådene samles.

How does the world see you?
The Billie Burke Estate - I Want U
Hoho.

Will you have a happy life?
Blood On The Wall - Hibernation
Ved å gå i dvale? Tydeligvis ikke noe lykkelig liv på meg.

What do your friends really think of you?
Desmond Reed - Guinea Pigs
Som en gris? Fysj

Do people secretly lust after you?
Amy Studt - Furniture
Etter møblene mine ?

How can you make yourself happy?
Stereo Total - Plus Minus Null
Ved å følge den gyldne middelvei eller noe slikt?

What should you do with your life?
Deftones - To Have And To Hold
Nyttig å vite.

Will you ever have children?
Grandaddy - I'm On Standby
Hehe... Ingen kids, altså.

Twin Peaks

Jeg er hekta.

Jeg føyer meg i rekkene av de som forundres av David Lynchs finurlige verden.

Akkurat nå er jeg besatt av agent Cooper, den mystiske Laura Palmer, the log lady, Hawk, Bob, Jaques, Bobby, Andy, Charlotte og ikke minst Audrey Horne. Tettstedet med 51 201 innbyggere er så full av uløste gåter at jeg vil bare sitte foran tv-skjermen hele dagen. I går ble det innkjøp av sesong 2, del 1, noe som betyr at jeg har hele 9 timer med god tv foran meg. Fantastisk.

"Når jeg blir deprimert går jeg inn på nettbanken". (Om tall og bokstaver)

Det sa foreleseren min i pedagogikk tidligere i semeseteret. Jeg har tenkt litt over dette i etterkant. Foreleseren sa at å kludre litt med tall og betale regninger og slikt ga henne en spesiell ro. Jeg tror jeg må konkludere med at det samme er tilfelle hos meg. Jeg tror dog det ikke i hovedsak gjelder tall. I påsken har jeg nemlig brukt noe tid på å løse samtlige kryssord i påskeutgaven av Hjemmet, Allers, Se og Hør, Dagbladet og Sunnmørsposten. Det er ingenting som gleder meg mer i et glossy sladreblad å se tomme ruter som bare lengter etter at jeg skal fylle de med pene bokstaver. Dette er absolutt ikke noe som ligger til familien, jeg er heller ingen ekspert på kryssord (det er også viktig å få med seg at jeg ikke bruker noen form for hjelpemidler - utenom kanskje pappas eller min søsters umiddelbare respons på flyktige frustrasjonsutbrudd). Min familie er mer av den tallglade typen. Jeg tror likevel ikke at jeg er eplet som falt så fryktelig langt fra stammen, for kryssord har litt med beregning og logisk tenkning å gjøre. Kombinert med min elsk for lingvistikk og slikt utgjør det en av påskens favorittbeskjeftigelser. Kanskje med unntak av å tømme påskeegget for marsipan og se krim helt alene og kjøre ufrivillig oppoverbakkeslalom i snøen (som det har kommet så alt for mye av).
God påske.

Fresh Feeling (Eels)

You don't have a clue,
what it is like
to be next to you.

I'm here to tell you,
that it is good,
that it is true.

Birds singing a song,
old paint is peeling,
this is that fresh
that fresh feeling.
Words can't be that strong,
my heart is reeling,
this is that fresh,
that fresh feeling.

Try, try to forget,
what's in the past,
tomorrow is here.

Love, orange sky above,
lighting your way
there's nothing to fear.

Some people are good,
babe in the hood,
so pure and so free.

I'd make a safe bet,
you're gonna get,
whatever you need.

That fresh feeling.
This is that fresh feeling.

Good bye, Berlin og drømmen om Bauhaus

Min aller beste halvdel tok meg i helgen med til Berlin, en by jeg lenge har hatt sterke følelser for. Byens senere historie har favnet min nysgjerrighet og ble gjenstand for utforskning under turen vår.

I 2004 hadde jeg min første tur til Berlin og hadde ikke vært der siden. Den første turen var arrangert av skolen og bar preg av det. Jeg har derfor senere gått rundt med følelsen av å ha noe uoppgjort med byen. Filmer, musikk og andre produksjoner relatert til Berlins kulturliv har hatt en spesiell påvirkning på meg, og dragningen til byen har bare vokst.

Turen i helgen fikk altså slukket mitt begjær, jeg fikk se og ta på det jeg hadde lengtet etter, sniffe inn atmosfæren fra både øst og vest - litt som turist og litt som mingler blant Berlins innfødte.

Et definitivt høydepunkt i turen var Bauhaus-arkivet. Som jeg tidligere har uttrykket, har jeg en spesiell fascinasjon for Bahaus Dessau-skolen. Samlingen var ikke veldig stor, men inneholdt det vesentligste og det var en fryd å få se møblene, lampene og skissene jeg tidligere bare har slukt via nettet.

Andreas utenfor Bauhaus-arkivet, bygningen er tegnet av sjefen sjøl, Walter Gropius.

Bokåret 2008

Bokprosjektet mitt for 2007 gikk i vasken. Jeg klarte ikke å lese 30 bøker, jeg hadde 10 for lite. Nå er det på tide å lage en ny liste. Jeg har ikke så lyst til å slette den gamle, så for sikkerhets skyld putter jeg den her.

Sist lest (per 31.12.07)
Muleum (Erlend Loe)
Menneske og maktene (Olav Duun)
Medmenneske (Olav Duun)
I blinda (Olav Duun)
Juvikingar (Olav Duun)
Harald (Olav Duun)
Ettermæle (Olav Duun)
Samtid (Olav Duun)
Bikubesong (Frode Grytten)
The Great Gatsby (F. Scott Fitzgerald)
Men livet lever (Knut Hamsun)
Forholdene tatt i betraktning (Bjørg Vik)
Like sant som jeg er virkelig (Hanne Ørstavik)
Sauejakten (Haruki Murakami)
Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen (Håkan Nesser)
Huset i snøen (Gro Dahle)
Galskap (Einar Økland)
Tiden det tar (Hanne Ørstavik)
Armand V (Dag Solstad)
Jonas (Jens Bjørneboe)

Jeg har nettopp avsluttet årets første roman, Norwegian Wood av Haruki Murakami. Jeg har tidligere bare lest Sauejakten av samme forfatter. De to romanene er dog ganske forskjellige. Førstnevnte har et handlingsforløp som utspiller seg på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Romanen er som tittelen nærmest en popsang, med ingredienser som ungdomstid, kjærlighet og sorg. Det er en nydelig roman som spiller på hele spekteret av tenåringsfølelser, men som likevel har en underliggende modenhet og alvorstyngde i seg. Det er en halvtime siden jeg leste ferdig de siste sidene, og jeg sitter igjen med en nedtynget følelse samtidig som romanen har vært en berikelse. Norwegian wood var med andre ord etter min mening en svært god leseopplevelse. Nå lengter jeg bare etter mer og skal surfe på førtinikronerstitlene på restsalget til Haugen bok.