Vaffelhjarte

Vaffelhjarte
Maria Parr
2005

Eg har lese ut Vaffelhjarte av Maria Parr og sit igjen med ei kjensle av å ha lese ei blanding av Emil i Lønneberget, Madicken og Pippi. Det Lena og Trille finn på i den vesle vika Knert-Mathilde er så underhaldande at det nesten grensar til lindgrensk. Tenk å bu ein stad der jonsok-bålet blir sløkka av møkkaspreiaren og der dyra blir frakta til Noas Sjark. Vaffelhjarte er ei herleg bok, og eg gler meg til å ta til med Tonje Glimmerdal. Boka er smekkfull av gode formuleringar og herlege bilete. Anbefalast.

Hvorfor lektor Alfsen sluttet å produsere stensiler

Romanen, forfattet av Terje Stemland, utgitt i 1978, fikk min oppmerksomhet ene og alene på grunn av tittelen. Jeg anskaffet boken gjennom et antikvariat på nett, og startet å lese med godt mot.

Lektor Alfsen er en alminnelig lærerutdanner med pedagogikk hovedfag og talefeil. Han er ikke spesielt populær blant elevene eller kollegene, og han fremstår som en aktet avholdsmann. Selve tittelen på boken Hvorfor lektor Alfsen sluttet å produsere stensiler peker jo til et vendepunkt i boken, dette vendepunktet kommer når Alfsen blir med studentene sine på fest og høyfjellshotell. Alfsens avholdenhet opphører, og han menger seg til og med med lærerstudinene.

Boken fremstår i dag som noe foreldet. Det er interessant å lese om lærerskolemiljøet på 1970-tallet, men det stopper også der. Stemland mangler noe av det Dag Solstad har greid, nemlig å fange den modernistiske sjelen og sinnsforvirrelsen. Vi kommer aldri helt inn på Sedolf Alfsen, men han fremstår som den mislykkede læreren, læreren som tar seg selv og sitt fag for høytidelig. Romanen er underholdende sett i sammenheng med sin historiske verdi, og noen av formuleringene til Stemland er underfundige og noe ironiske.

Romanen anbefales til alle som ønsker å lese om en stakkarslig høyskolelærer som etter hvert får sin tilværelse snudd opp ned.

Hvordan sjekke opp en nordiskstudent

(Tekst: Ingar Sandvær)

• Kom her, så skal jeg gradbøye deg!


• Vil du bli med hjem og se på dialektkartene mine?


• Du er mykere enn Olav Duun!


• Du kan koma innonfor mi inste grind...


• I setningen som deg vil jeg være det direkte objekt


• Dine apikodentaler er som musikk i mine ører.


• Bjørnson valgte april, jeg velger deg.


• Bli med hjem, så skal jeg både pre- og suffikse deg!

Det er enden på en epoke

En epoke er over - et femårig utdanningseksil er avsluttet. Jeg husker da jeg først entret Bergen i august 2004, full av forventning. Det er rart hvordan utviklingen har gått frem til 2009 - spesielt når jeg tar et tilbakeblikk på hvordan den første delen av studietiden min var. PS! Fare for sentimentalitet.

De to første studieårene bodde jeg i dette bygget.

Jeg var overbevist over at det skjedde skumle saker i dette nedtaggede hvite huset over Puddefjordsbroen. Senere fant jeg ut at det var oppussingsaktiviteter.

Forelesningene ble holdt i dette bygget, det var her kortsenteret lå, og det var til og med minibank og postkontor her. Studentsenteret hadde likevel en noe mer dyster fremtoning da enn det nye bygget har nå.


Blant annet var det ulver i taket i trappeoppgangen. Denne formen for kunst skjønte jeg aldri, og synes ulvene var minst like skremmende som de sprøytenarkomane på toalettene.


Veien til Kunnskap var lett å gå, men kanskje litt lang. (Rampene opp til Studia).

Bergen er fremdeles Bergen, fem år har gjort inntrykk. (Hva skal jeg nå finne på for å unngå å bli en stor klisjé?) Vel...

Jeg er glad for å forlate byen, men kommer alltid til å ha AIDS! .... Som i Alvorlig/Intenst/Daglig Savn.

Om moteblogging i selvbekreftelsens tidsalder

Jeg vil påstå at vi vestlige lever i en tidsalder og et samfunn der selvbekreftelse i form av selvtillit ses på som kilden til et godt liv. Det dreier seg i det hele tatt mye om selvet. I den globale vrimmelen av informasjon som vi til daglig formerlig sluker i oss oppstår det likevel et problem - nemlig å hevde seg - å synes i mengden. Behovet for å fremelske seg selv blir sterkere. Og hvilken kommunikasjonskanal er bedre på denne typen narsissisme enn selve Internettet?

Når Facebook ikke er nok for enkelte, er blogging et alternativ. Dette har jeg jo selv erfart, siden jeg en gang i blant legger ut et og annet hjertesukk i min egen personlige blogg. Men, det som skiller meg fra den svært androgyne gruppen av bloggere som blogger for å utlevere alle sider ved seg selv, er flere punkter. Felles for de alle er at de blogger om mote. Blant den gruppen mennesker som har størst behov for å eksponere seg selv for å oppnå selvbekreftelse, finnes det i dag utallige moteblogger. Mine observasjoner forteller meg at disse bloggerne i stor grad er jenter i slutten av tenårene. Oppmerksomhetsbehovet er påfallende, da det legges ut blogginnlegg opp til flere ganger daglig, gjerne med flere bilder av bloggeieren. Informasjonen om personene er ofte overveldende, uten noen form for sensur når det gjelder venner, familie, hjemsted, preferanser når det gjelder hår, klær, sko, mat, drikke, musikk, film, lærere... You name it. Jeg finner det faktisk litt bekymringsverdig. Selv om det er utrolig festlig for oss på "utsiden" å spionere på livet til disse menneskene. For det er jo faktisk livet sitt de legger ut. Til absolutt alle og enhver som måtte være interessert.

Noe jeg også finner ganske så interessant med denne typen blogging, er at motebloggerne ser ut til å leve i et slags kommentarnettverk. Det er viktig å ha mange kommentarer på blogginnleggene sine, helst over 100, hvis man skal anses for å være populær. De fleste kommentarene som legges ut er forbausende positive, når man vet at de fleste som kommenterer jo er jenter som befinner seg i en livsfase der popularitet, hierarki, misunnelse og allianser ofte preger hverdagen.

Vel, jeg skal ikke være alt for dømmende. Jeg har jo selv lagt ut bilde av et par sko. Jeg har også erklært min kjærlighet til Marc Jacobs. Dere har også fått sett kjøleskapet mitt. Men dere får ikke vite hva jeg har inntatt til frokost, middag og kvelds hver dag. Dere får ikke se bilde av huset mitt, rommet mitt eller garderobeskapet mitt. Dere får ikke vite hva jeg så på tv i dag og hvem jeg har sosialisert med. Dere får ikke se hvilke nye plagg jeg sist kjøpte på HM, Bikbok eller Gina Tricot, ei heller dagens antrekk syv ganger i uka. Dere får ikke vite hvilket merke neglelakken og mascaraen min er. Dere får ikke se en video av meg som prater om min dårlige hårdag. Enten er jeg for gammel, eller så har jeg ikke stort nok behov for å brette meg selv ut på den måten. I tillegg er jeg bittelitt skeptisk, for selv om de som kommenterer disse bloggene tilsynelatende er vanlige unge mennesker, vet man aldri hvem som har lagt til bloggen i favorittlistene sine i nettleseren. Internettet er jo så offentlig som det kan bli, og når man først er der ute er det ingen vei tilbake.

Jeg bare nevner det.

Og hva er forresten dealen med denne dama her?

Joggedilla!

Det begynte den 24.12.08, da jeg fikk en Ipod Nano 4. generasjon til jul. Tilhørende i pakken fikk jeg også en Nike+ sensor til å putte i skoen og en sender til å putte i Ipoden. Teknologiske duppedingser som skulle få meg opp av sofaen og ut i joggeløypa, altså. Det kom umiddelbart en snikende skepsis, men samtidig en veldig sterk trang til å teste dette ut. I romjula bar det derfor på jakt etter Ipod-kompatible sko.

Det skulle vise seg å være ganske så enkelt. De fleste løpeskoene til Nike blir nå laget med plass til joggesensor under sålen. Første joggetur ble gjennomført to dager før nyttårsaften, og jeg har hatt 6 joggeturer etter det. Sånn sett var julegaven vellykket. Jeg synes det gir en ekstra tilfredsstillelse å overføre "joggedataene" mine til nike.com etter økten, det er omtrent like gøy som selve joggingen. Dette har ført til at jeg ligger foran målet mitt for måneden - nemlig å jogge 20 miles. Dette kom opp automatisk da jeg registrerte meg, derfor miles og ikke kilometer. Men uansett - å ligge foran skjema når det gjelder trening er absolutt ikke noe jeg har for vane.

PS. Dette er ingen skryteblogg, altså. Tvert om - hvem skryter vel av å bruke 35 min på 5,5 km? Det er bare så utrolig fascinerende at det måtte noe teknisk til for å få meg opp av sofaen.


Slik ser målet mitt ut! (Jeg er 2,4 miles foran skjema).

Profilen min på nike.com kan fortelle meg at jeg har jogget 6 ganger, til sammen 25,09 km, med en gjennomsnittsfart på 6,34 min/km. Det er absolutt ingenting å skryte av. Men hvem vet, kanskje jeg kan forbedre tiden min hvis jeg fortsetter? Det gjenstår bare å se hvor lenge teknikken klarer å holde meg i aktivitet. Så langt er jeg iallfall mer enn fascinert.

010109

Mitt aller første innlegg i 2009. Overgangen fra 2008 gikk smertefritt. I dag har jeg gått tur i snøen (med kamera) og resten av dagen kommer til å bestå av sofagnuring. Bedre blir det ikke.