Regn

Jeg må spørre meg selv atter en gang: Hvorfor begynner det alltid å regne når jeg er ute og går? Jeg vet at jeg bor i Bergen, et høyrisikoområde for regn. I tillegg burde jeg ha i minne at regnet kommer alltid når jeg minst venter det - og minst trenger det.

Da jeg startet min spasertur i dag, var det fin farge på himmelen og alt så tilsynelatende tørt ut. Jeg trasket avgårde med Wilco på øret til andre siden av byen, Sandviken. Det er fint å gå tur der, mellom de hvite husene. Jeg må innrømme jeg liker å titte inn vinduene til de som bor der. Det ser så koselig ut å bo i et lite hvitt bergenshus. Mens jeg gikk slik og drømte meg bort, var det plutselig som om himmelen over meg åpnet seg, det fosset ned vann i enorme mengder. Det hele fortonet seg nesten litt dramatisk. Byen ble med ett veldig mørk, og de små smauene mellom de hvite husene ikke lenger så idylliske. Med bare lyden av min egen pust og musikken inne i hetta og beina i dype søyler av vann fant jeg fort ut at det var best å snu nesen i retning sør igjen. Trappene som leder ned til fløybanestasjonen var overflømmet av vann, og jeg ble våt omtrent til knærne mens jeg løp nedover. Det er forøvrig også et kunststykke å holde balansen på såpeglatt brostein.

Det er likevel et eller annet med november i Bergen. Selv om det i dag regnet som verst og folk løp for å søke dekning under alle tak, var det fint å vandre for seg selv mellom forlatte paraplyer i veikantene. Jeg vil strekke meg så langt som å si at det var deilig å streve litt, for jeg visste at varmen ikke var langt unna. Det var fint å ha en lørdag utenfor kjøpesentrene, utenfor massene, men helt for meg selv. Jeg tåler å bli våt på beina noen ganger, det kan faktisk være verdt det.