Tanker om eksamen

I morgen skal jeg i ilden. 6 timer skal jeg være der. Da skal universitetet få se hva jeg har lært dette semesteret. Jeg må ærlig innrømme at jeg føler jeg ligger dårlig an. Altså, jeg kan si litt om alt, men ikke mye om litt, noe jeg faktisk tror er en fordel (dersom jeg skulle være så heldig å "treffe"). Eksamen er nemlig fryktelig urettferdig. Dersom eksamen skulle vært representativ for studentenes reelle kunnskaper, burde vi selv fått velge hvordan eksamensoppgavene skulle vært. Tenk deg, blanke ark og fargestifter - vær så god, lag din egen eksamen akkurat sånn du vil!

Jeg tror jeg ville valgt trettiårskrigen med et dansk synspunkt. Og den følgende ekspansjonen i Østersjøen. Det hadde vært den perfekte oppgave. Men sjansen er vel heller liten for at akkurat jeg skal treffe blink. Det er vel større sannsynlighet for komplett skivebom. Likevel engster jeg meg ikke. Jeg har god samvittighet og stoler på at kunnskapene mine skal bære meg gjennom morgendagen.

Slik eksamenssystemet ved universitetet er nå, suger det all livslyst ut av en de siste ukene før den store dagen. Etter 10 timer på lesesalen i snitt, et kosthold bestående av sjokolade og alvorlige mengder kaffe samt minimalt med sosialt liv, skal man vise sine kunnskaper. Det vil vise seg da, om du har truffet. Om det vil bære eller briste. Om du vil leve eller dø. For det er det som er verst med eksamen. Akkurat i det arket lander fredfult på pulten din. Studentbeviset ligger i høyre hjørne, pennene linet opp, og nok næring for en hel helg strategisk plassert. Du snur arket. Du tenker: JA! Eller: Nei... Det er helt vilkårlig. Ingen kan alt. Ingen kan ingenting. Eksamen er og blir urettferdig. Spør du meg. Ønsk meg lykke til.