Det beste i 2006

Det nærmer seg slutten på året, og jeg har valgt å oppsummere det med å lage min personlige "best of 2006"-liste.

Litteratur
Vindens skygge av Carlos Ruiz Záfon.
Dette har blitt årets klassiker, og jeg ble like oppslukt av den som de fleste andre!

Musikk
Årets oppdagelse var Tied and Tickled Trio med platen Observing Systems. Dette er en gruppe jeg kommer til å følge med på fremover. I tillegg krysser jeg fingrene for at de kommer til Bergen for å spille!

Konsert
I år har det ikke blitt noen "store" konserter, men en av de jeg husker best er da jeg og Andreas så Marc Ribot. Etter en varm og stressende dag var det fint å endelig kunne nyte litt god musikk på Verftet.

Film
Selv om den har fått blandede kritikker synes jeg Paris je t'aime var årets koseligste film. Forøvrig var også filmen om Merkesteinane og Vitenskap om drømmer også to filmer jeg likte godt.

Reise
Den beste reisen i 2006 var uten tvil Londonturen i oktober. I London var det fortsatt sol og varmt, og shoppingtilbudet som vanlig på topp. Andreas og jeg fikk 4 fine dager der.

Opplevelse
Det har vært flere fine opplevelser i året som gikk, men det beste som skjedde var at jeg endelig fikk flyttet over Puddefjordsbroen og til sentrum. Jeg vet ikke om å flytte kan kalles en opplevelse, men det var i hvert fall fint å få fasiliteter som adskilt soverom, balkong, plass til vaskemaskin/tørketrommel, komfyr med normal størrelse, god skapplass og kun 2 minutters gange til alt.

Roadtrip
Delt førsteplass mellom jenteturen til Odda i mars og jenteturen til Oslo i juni. Hæla i taket på begge!


Året 2006 har i bunn og grunn vært veldig fint. Minnene fra det siste halvåret sitter sterkere enn fra det første, så det er mye jeg har glemt som sikkert dukker opp. Nå gjenstår det bare å håpe at 2007 blir like fint, om ikke bedre.

Fredagskveld

Det er fredag. Fredag hjemme hos mamma og pappa betyr pizza og gullrekka. Slik er det ved hver ukeslutt. Koselig er det, men kvelden ender vanligvis etter Skavlan har sagt sitt. Derfor sitter jeg nå på barndomsrommet mitt og lytter til litt forskjellig musikk. Spillelisten min ser for øyeblikket slik ut:



Stilig?

Ellers i dag ble jeg ferdig med alle julegavene. Nå har jeg ingen bekymringer frem mot jul, og det er egentlig ganske fint. Håper bare jeg ikke har glemt noen!

Den som hadde visst

Nå er det egentlig natt og jeg burde sove, men jeg fikk det ikke til på grunn av et gnagsår jeg har. Jeg begynte nemlig å betvile om jeg tar den rette utdannelsen.

Den integrerte lærerutdanningen ved UiB startet opp i 2004. Jeg startet som en del av førstekullet, og som de fleste vet må de som går først bane vei. Halvveis i studiet, to og et halvt år etter, vet jeg fremdeles ikke om utdanningen er på rett spor. Det har vært mange barnesykdommer, og det føles som om førstekullet har måttet ta til takke med flere halvgode løsninger.

Når sant skal sies var det tilfeldighetene som rådde da jeg bestemte meg for akkurat denne retningen. Interessen min lå i norskfaget, og jeg hadde dermed lyst til å gå videre med dette. Å studere nordisk uten å ha noen formening om hva jeg egentlig kunne bruke det til virket for meg litt skremmende, og det var derfor valget falt på norsklærerutdanningen. Studer nordisk, få lektortittel på kjøpet. Såre enkelt valg der og da.

Det som er mitt problem er at jeg både betviler kvaliteten i utdanningen min OG mitt fremtidige yrke. Vil jeg bli lærer? Vil jeg bli stoppet over alt hvor jeg går? Vil jeg rette stilbunker og prøver? Vil jeg?
Jeg vet ikke.

Men jeg vet heller ikke om jeg vil sitte på et kontor med kaffekopp og nettaviser hele dagen eller bestille varer eller losse varer eller produsere dem for den saks skyld - jeg vet ikke om jeg har lyst til å halvsove på 20 møter om dagen, anskaffe forhandlere, vaske gulv, beregne kalkyler, lage statistikk, stå ved et samlebånd, eller være sjåfør.

Skal jeg skifte sti må jeg gjøre det nå, men jeg vet ikke om jeg er modig nok. Jeg vet ikke om jeg er modig nok til å kaste meg ut i læreryrket i en alder av 23. Jeg vet ikke om jeg kommer til å trives, jeg vet ikke om jeg kommer til å lykkes. Jeg vet ikke om jeg vil risikere å prøve noe nytt og feile to ganger. Da er det bedre å gå for det man først bestemte. Og utdanningen er ikke så ille, det er ei heller yrket (tror jeg). Mens jeg har skrevet dette tror jeg at jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter. Det er verdt et forsøk. Jeg tror kanskje, at når jeg får en litt utvidet horisont og en større læreridentitet gjennom utdanningen, så vil dette vise seg å være riktig for meg. Om det motsatte skulle skje kan jeg alltids skifte yrke. Man blir da aldri for gammel?

Det var fint å få reflektert litt. Men nå trenger jeg all den søvnen jeg kan få. I morgen er det en ny dag og nye bekymringer.

Kroppsfett og biodiesel

Vanligvis når jeg kjører bil pleier jeg fort å skifte kanal dersom det er P1 er innstilt på radioen. Men i dag fant jeg altså kanalen verdt å lytte til.

Biodiesel fører i motsetning til olje, kull og gass ikke til at mengden karbondioksid økes (økt drivhuseffekt), og er derfor mindre forurensende. Biodiesel fremstilles av olje eller fett. Det som fanget oppmerksomheten min i dag, var det faktum at en nordmann i USA har gjort en avtale med et amerikansk sykehus om å få levert 11 500 liter kroppsfett i uka til å produsere biodiesel.
Jeg vet ikke hva jeg synes var mest oppsiktsvekkende - at kroppsfett kan brukes til biodiesel eller at ett enkelt sykehus i Miami suger 11 500 liter fett av amerikanere i uka. Dette kan i hvert fall bety big business for nordmannens firma, som kan produsere rundt 10 000 liter biodiesel av de 11 500 litrene med fett. Han oppmoder også folk til å spise mer slik at mer biodiesel kan produseres.

Jeg tror heller man bør spasere mer og brenne sitt eget fett. Det løser begge problemer!

Så var det jul

- igjen.

De fleste norske barn kan standardsvaret på hvorfor vi feirer jul; det er såklart fordi Jesus ble født. Norske juletradisjoner strekker seg likevel mye lenger tilbake i tid enn da landet ble kristnet.

I hedensk tid hadde man en hel "julemåned" fra midten av desember til midten av januar. Sannsynligvis var vikingenes julefeiring en form for fruktbarhetsfest, og å sette ut julenek var et rituale for å få gode avlinger neste sesong. I tillegg ofret man alveblot, og det var påbudt å brygge øl. Julen i norrøn tid var en tid for å samle familien og spise og drikke godt sammen.

Andre fenomener som er helt sentrale i den norske feiringen av julen, er julenissen og juletreet. Disse kom naturligvis heller ikke som en følge av at landet ble kristent, men mye senere. I dag er likevel juletreet og nissen kjærkomne figurer i julebildet.

Det kanskje mest sentrale i julefeiringen i moderne tid, i hvert fall i perioden før selve julaften, er gaven. En gave er en tanke, den fungerer som et bånd som knyttes eller opprettholdes. Gaveutvekslingen sies å være en kristen tradisjon, og den er det - i julen.

Jeg tror poenget mitt med dette innlegget er at de fleste ser på julen som en høytid, og en tid for å tilbringe tid med sine nærmeste. Når 24. desember kommer er det bare å sette seg tilbake, puste ut, nyte ribbelukta, forhåpentligvis se beroligende hvit snø dale fra himmelen, høre klokkene ringe, drikke juleøl, sette ut julenek, se på gavene under treet... og slik fortsetter det - forskjellige tradisjoner fra forskjellige perioder, religioner og land. Vi tar vare på det vi liker. Julen er egentlig en klisjé, det er som en sirkelkomposisjon som kommer igjen hvert år. Og man får alltid nok når den er over og juletreet blir hevet ut.

Det er rart med det. Men jeg gleder meg hver gang.

Lesesalen

Det er søndag, og søndager er dager jeg liker å bruke til å gjøre meg klar til den kommende uken. Den kommende uken, eller - det vil si i morgen, har jeg eksamen. Derfor tilbrakte jeg denne søndagen på lesesalen.

Siden jeg kom tidlig, kunne jeg velge og vrake i plasser. Det naturlige valget falt på den bakerste stolen i hjørnet, litt skjermet, men med utsikt over alt som foregår. Det jeg ikke forutså, var at denne plassen skulle føre mine tanker til helt andre steder enn til den antikke verden.

Over meg, eller omtrent i samme høyde som øynene mine er det en slags hylle med lyspære og plass til å legge bøker. På denne hyllen er det utrolig hvor folk skribler. Det er nok et "bakerste rad-fenomen", ingen ser deg så da er det lov til å ytre sine meninger. Jeg tror nok ytringene har økt i takt med at det nærmer seg eksamen, og flere av disse sa ting som f.eks "zzz", "E.E was here, altfor tidlig"og "fysikk er kjedelig". Jeg trodde egentlig at slik grafitti var for barne- og ungdomsskoletrinnet, men det finnes altså på Universitetet i Bergen også. Det ser ut til at det er kjedsomhet som fører til slik skribling.

Utsikten fra min lesesalplass.

E. E was here altfor tidlig

tuna?

?

Det ser ut til at mange har hatt behov for å uttrykke seg skriftlig akkurat på den bakerste plassen i hjørnet. Den må vel leve opp til sitt rykte. Selv om jeg valgte skribleplassen i dag, skrev jeg ikke noe selv. Men om jeg likevel skulle knotet ned noe måtte det blitt et eller annet som: "Dette er siste dagen min på lesesalen i år". Nemlig.

Regn

Jeg må spørre meg selv atter en gang: Hvorfor begynner det alltid å regne når jeg er ute og går? Jeg vet at jeg bor i Bergen, et høyrisikoområde for regn. I tillegg burde jeg ha i minne at regnet kommer alltid når jeg minst venter det - og minst trenger det.

Da jeg startet min spasertur i dag, var det fin farge på himmelen og alt så tilsynelatende tørt ut. Jeg trasket avgårde med Wilco på øret til andre siden av byen, Sandviken. Det er fint å gå tur der, mellom de hvite husene. Jeg må innrømme jeg liker å titte inn vinduene til de som bor der. Det ser så koselig ut å bo i et lite hvitt bergenshus. Mens jeg gikk slik og drømte meg bort, var det plutselig som om himmelen over meg åpnet seg, det fosset ned vann i enorme mengder. Det hele fortonet seg nesten litt dramatisk. Byen ble med ett veldig mørk, og de små smauene mellom de hvite husene ikke lenger så idylliske. Med bare lyden av min egen pust og musikken inne i hetta og beina i dype søyler av vann fant jeg fort ut at det var best å snu nesen i retning sør igjen. Trappene som leder ned til fløybanestasjonen var overflømmet av vann, og jeg ble våt omtrent til knærne mens jeg løp nedover. Det er forøvrig også et kunststykke å holde balansen på såpeglatt brostein.

Det er likevel et eller annet med november i Bergen. Selv om det i dag regnet som verst og folk løp for å søke dekning under alle tak, var det fint å vandre for seg selv mellom forlatte paraplyer i veikantene. Jeg vil strekke meg så langt som å si at det var deilig å streve litt, for jeg visste at varmen ikke var langt unna. Det var fint å ha en lørdag utenfor kjøpesentrene, utenfor massene, men helt for meg selv. Jeg tåler å bli våt på beina noen ganger, det kan faktisk være verdt det.

Vis meg kjøleskapet ditt og jeg skal si deg hvem du er!

Tenkte det hadde tatt seg godt ut med noen bilder i bloggen min, derfor skal dere få se bilder av kjøleskapet mitt! Jeg så tv-programmet Koht i familien her en dag, som går på Nrk. Der fant de ut at folk er ofte nysgjerrige på hva andre har i kjøleskapet, og nå har jeg altså valgt å brette ut mitt helligste til dere.

Ok, her ser dere den nederste hylla i døra. Den består av skummet melk, biola med blåbær, dressing, majones og sånn skvisebringebærsyltetøy. Denne hylla er kanskje minst brukt. Med unntak av det drikkbare.

Dette er den øverste hylla i døra av kjøleskapet. Fra venstre ser du 100% solbærsyltetøy (som jeg pleier å ha til frokost), økologisk (!) tomatpuré og et glass sorte oliven. Sistnevnte tror jeg aldri at jeg kommer til å bli ferdig med.

Ok, her er hoveddelen, selve kjernen av kjøleskapinnholdet. Som dere ser har jeg ikke så mye pålegg, bare hvitost. Ellers har jeg litt andre rare ting, som grapefrukt og sitron. Tomat, som ligger øverst bruker jeg til alt. Og cottage cheese er alltid en slager når jeg har lyst på noe snop! Det er fortsatt noen hyller igjen, men der ligger det bare poteter og gulrøtter og enda mer sitron (hadde laks til middag i dag og reker en annen dag). Men sitron er bra å ha uansett.

Sånn, da har jeg åpnet kjøleskapet mitt for verden. Jeg blir glad for kommentarer om hva du har i kjøleskapet, for jeg synes det er vanskelig å handle og jeg trenger inspirasjon.

Historiefortelleren

I dag var jeg og Andreas på Kvarteret for å ta en kopp kaffe og lese ukens ferske Studvest. Midt i lesingen ble vi avbrutt av ei jente som kalte seg historieforteller - hun lurte på om hun kunne fortelle oss historien om menneskeheten. Det hørtes for såvidt spennende ut, og så nysgjerrige som jeg og Andreas er sa vi ja, i troen på at hun ville øve seg på å fortelle historien sin.

Hun fortalte med store øyne og innlevelse, selv om historien var ganske så tynn. Den handlet om snille og slemme, slaver og slaveholdere, mektige og svake. Jeg tok jenta for å være en idealist som ville fortelle om verden helt til hun rakte frem en kopp for å få penger av oss. Da ble situasjonen bare veldig pinlig, jeg syntes nesten synd på henne som måtte ydmyke seg på den måten. Men hun fikk det vi hadde i lommene, 36 kroner til smmen. Det var kanskje en høy pris for en svak fortelling, men når noen tigger penger på den måten klarer du liksom ikke si nei.

Selv om det var et sleipt triks, så burde vi avslørt henne tidligere. Det ble både pinlig for oss og for henne. Jeg synes synd på jenta som måtte ty til slike metoder, etter hun var ferdig med oss gikk hun til neste bord. Jeg hadde ikke gjort det om jeg var i nød. Da tror jeg faktisk jeg heller hadde samlet flasker.

Grenseløst

Jeg leste noe interessant for noen dager siden på forskning.no, om oppheving av grensene i verden. Verden er ikke gitt grenser, det er noe nytt. Passkontroll og visum er nytt. Det er naturlig at verden er grenseløs. Det mener i hvert fall Jonathan Moses. I dag kom jeg over en ny artikkel om mannen, som tydeligvis har medvind i media.

Moses og andre forskere har funnet løsningen på et av vår tids største problemer, nemlig det sterke innvandringstrykket. Innvandrere hindres av grenser, og løsningen er ikke å tette igjen, men å åpne opp, mener forskeren. Spesielt sterkt er trykket ved grensene Mexico/USA og Afrika/Europa. Stater har i tilfeller gått langt i å hindre innvandring. Det forekommer i høy frekvens episoder der inhumane metoder blir tatt i bruk for å hindre ulovlige innvandrere.

Og hva er løsningen på problemet? Jo - legg ned innvandringsdirektoratene og opphev alt som heter passkontroll. Dette er den eneste løsningen på vår tids elendighet mener Moses. Det nordamerikanske kontinent ble bygget på grunnlag av innvandring, og bør åpne alle grenser.

Vel. Moses har interessante teorier, men det finnes problemer med det han sier. Fri flyt av mennesker betyr fri flyt av arbeidskraft. Noen land vil miste sine klokeste hoder, i andre land vil det gå på bekostning av lønninger. Åpnede grenser vil også bety at enkelte deler av verden vil bli svært overbefolket og noen områder nesten legges øde. En slik sentralisering vil også gå på bekostning av demokratiet og bety høyere kriminalitet. Moses er klar over disse hindringene, men mener de er små problemer.

Jeg vil gjerne se på dette i en historisk kontekst (som vanlig). Det er ikke mer enn 60-70 år siden Storbritannia var de første som opprettet passkontroll, som betydde strengere reguleringer av reisingen. De følgende 60-70 årene har det vært en enorm eksplosjon i reisningen, og det øker hvert år. Moses hevder at å oppheve grensene er det eneste som gjenstår for at verden skal bli fullkomment globalisert, og et av argumentene hans er at jorden er naturlig uten grenser. Jeg mener dette er feil. Det er naturlig at mennesker samler seg i forskjellige grupper på forskjellige steder, og disse avgrenses gjerne av fysiske hindringer, som fjellkjeder, ørkener, vann e.l. Det er naturlig at mennesker utnytter ressurser som finnes i områdene man har bosatt seg på, og at folketallet står i forhold til det naturen klarer å bære.

Moses har kommet med en revolusjonerende teori vil noen si - jeg synes den er grenseløst provoserende.


Det kommer sannsynligvis mer om dette senere.

Om å lese

Jeg liker ikke å lese for å sluke, men for å se hva jeg kan bruke. I dag har jeg lest Catilina, debutstykket til Henrik Ibsen. Det kom ut i 1850, da Ibsen var 22 år gammel. Stykket har en ganske aktuell historisk kontekst for min del, siden det foregår i Romerriket under tyrannen Sulla. For meg har dette stykket en nytteverdi. Om få dager skal jeg ha eksamen om den antikke periode, og det er helt ypperlig å se Romerriket fra en annen vinkel, riktignok slik Ibsen tenkte seg det. Jeg tror at det å lese skjønnlitteratur og drama kan være vel så lærerikt som noe annet, forutsatt at man velger kvalitativt. Ved å lese åpnes dører og vinduer slik at du kan forstå deg selv og verden bedre. Beleste mennesker er de rikeste i verden. Jeg føler meg litt rikere nå. Egenverdien av å lese er stor. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke leser mer. Fra nå av skal jeg prioritere papir fremfor skjerm. Basta.

Tanker om eksamen

I morgen skal jeg i ilden. 6 timer skal jeg være der. Da skal universitetet få se hva jeg har lært dette semesteret. Jeg må ærlig innrømme at jeg føler jeg ligger dårlig an. Altså, jeg kan si litt om alt, men ikke mye om litt, noe jeg faktisk tror er en fordel (dersom jeg skulle være så heldig å "treffe"). Eksamen er nemlig fryktelig urettferdig. Dersom eksamen skulle vært representativ for studentenes reelle kunnskaper, burde vi selv fått velge hvordan eksamensoppgavene skulle vært. Tenk deg, blanke ark og fargestifter - vær så god, lag din egen eksamen akkurat sånn du vil!

Jeg tror jeg ville valgt trettiårskrigen med et dansk synspunkt. Og den følgende ekspansjonen i Østersjøen. Det hadde vært den perfekte oppgave. Men sjansen er vel heller liten for at akkurat jeg skal treffe blink. Det er vel større sannsynlighet for komplett skivebom. Likevel engster jeg meg ikke. Jeg har god samvittighet og stoler på at kunnskapene mine skal bære meg gjennom morgendagen.

Slik eksamenssystemet ved universitetet er nå, suger det all livslyst ut av en de siste ukene før den store dagen. Etter 10 timer på lesesalen i snitt, et kosthold bestående av sjokolade og alvorlige mengder kaffe samt minimalt med sosialt liv, skal man vise sine kunnskaper. Det vil vise seg da, om du har truffet. Om det vil bære eller briste. Om du vil leve eller dø. For det er det som er verst med eksamen. Akkurat i det arket lander fredfult på pulten din. Studentbeviset ligger i høyre hjørne, pennene linet opp, og nok næring for en hel helg strategisk plassert. Du snur arket. Du tenker: JA! Eller: Nei... Det er helt vilkårlig. Ingen kan alt. Ingen kan ingenting. Eksamen er og blir urettferdig. Spør du meg. Ønsk meg lykke til.

Globalisering

Jeg skjønner at å blogge eller ha myspace på engelsk er det totally hotteste man kan gjøre for tiden. Vi lever jo i en bitteliten global verden, og da er det en fordel å kunne nå ut til så mange som mulig. Jeg velger likevel å skrive på norsk, traurig som jeg er. Det er nemlig ett eller annet ved denne såkalte globale kulturen jeg ikke liker. Globalisering fører alldeles ikke til en utveksling av kulturer, som man gjerne skulle tro. Spør du meg er det de største kulturene som går på bekostning av de små. Survival of the fittest, for å si det på godt norsk.

Jeg har ikke sett meg blind på at globalisering er et stort, fælt udyr. Tvert imot synes jeg det er flott at strekningen Norge - Sør-Afrika er gjort på en dag. Det er fint å kunne gjøre seg forstått hvor enn man ferdes, og det er fantastisk å ha hele verden som marked når en skal gjøre innkjøp. Jeg synes kanskje likevel det blir en høy pris å betale å skulle nærmest gi avkall på seg selv, for å bli som andre. Verden kommersialiseres. Vi utnyttes av oss selv, uten at vi vet det. Derfor synes jeg det er viktig å beholde litt av det som gjør deg en del av kulturen din og opphavet ditt. Språket og litteraturen, for eksempel. Det er fine ting.

Bedre sent enn aldri

Som den etternøleren jeg er har jeg også endelig(?) blitt en blogger. Grunnen til at jeg starter med dette er at jeg er student, jeg har snart eksamen, og da har alle andre ting enn lesing en viss tendens til å ta tiden min. I dag, for eksempel, hadde jeg egentlig tenkt å bruke dagen på oppgaveskriving og lesing. Det resulterte i ca 300 ord på oppgaven min, og to sider i en pensumbok. Jeg har god tid enda. Det er jo19 timer til oppgaven skal inn, og minst 5 dager til eksamen. Hadde nesten rukket å løpt Norge rundt på den tiden.

Vel, litt om meg. Jeg er for tiden bosatt i Bergen. Her bor jeg i en liten leilighet helt mutters alene i et stort og skummelt hus. Jeg bor ikke alene i huset, men alene i leiligheten. Om kvelden pleier jeg av og til å bli redd for spøkelser og innbruddstyver, men da pleier jeg å sette meg på baderomsgulvet og lese Se og Hør for det er så varmt og godt. Etter hvert pleier jeg å føle meg trygg og da får jeg vanligvis sove.

Av og til kommer livvakten min Andreas på besøk. Han er en god venn av meg, og vi pleier av og til å lage middag sammen, se fotball eller andre vittige ting på TV. Andreas er en real kar. Jeg håper vi kommer til å gifte oss en gang, for han er ganske underholdende og vi har det iblant veldig koselig sammen! Men det er når han ikke er sint.

Resten av familien min bor litt lenger nord i landet, men ikke nord for polarsirkelen, altså. Mamma pleier å sende SMS til meg hver dag. Det er greit for da får jeg oppdateringer på hvordan været er hjemme. Vanligvis er det finere vær der enn i Bergen, for i Bergen regner det nesten alltid.

Jeg har noen venner også. Kanskje to-tre. De later i hvert fall som om de er vennene mine. Vi pleier å spise vafler eller is, og så baksnakker vi de som ikke er der. Derfor er det lurt å alltid være der. De er litt snille også, når jeg tenker meg om. Dessuten har jeg hørt at det er lurt å samle på venner. Før samlet jeg på servietter.