Det er enden på en epoke

En epoke er over - et femårig utdanningseksil er avsluttet. Jeg husker da jeg først entret Bergen i august 2004, full av forventning. Det er rart hvordan utviklingen har gått frem til 2009 - spesielt når jeg tar et tilbakeblikk på hvordan den første delen av studietiden min var. PS! Fare for sentimentalitet.

De to første studieårene bodde jeg i dette bygget.

Jeg var overbevist over at det skjedde skumle saker i dette nedtaggede hvite huset over Puddefjordsbroen. Senere fant jeg ut at det var oppussingsaktiviteter.

Forelesningene ble holdt i dette bygget, det var her kortsenteret lå, og det var til og med minibank og postkontor her. Studentsenteret hadde likevel en noe mer dyster fremtoning da enn det nye bygget har nå.


Blant annet var det ulver i taket i trappeoppgangen. Denne formen for kunst skjønte jeg aldri, og synes ulvene var minst like skremmende som de sprøytenarkomane på toalettene.


Veien til Kunnskap var lett å gå, men kanskje litt lang. (Rampene opp til Studia).

Bergen er fremdeles Bergen, fem år har gjort inntrykk. (Hva skal jeg nå finne på for å unngå å bli en stor klisjé?) Vel...

Jeg er glad for å forlate byen, men kommer alltid til å ha AIDS! .... Som i Alvorlig/Intenst/Daglig Savn.

Advent

Advent. Det er allerede 1. desember nå. Stresset har allerede blitt presset over byen som en sur julestrømpe. Markedskreftene vil ha oss til å bruke opp det siste som er igjen av finanskrisegrunkene på glitter og stas. I vinduet på Sundt står nissene og prøver desperat å gi hver eneste bergenser hodepine. Juletrærne på Hotel Norge er litt blåere enn tidligere, julegranen lyser litt sterkere og pepperkakebyen har også blinkende neonlys. Sistnevnte vil også sluke det du har av lommerusk, for nå koster det femti kroner å se hjemmelagde pepperkakehus. Begivenheten har forflyttet seg ut av galleriet og i en plasthall midt på Torgalmenningen, som nå er forpestet med en eim av sur ingefærlukt. Nesen min trives likevel bedre på Torgalmenningen enn området rundt Lille Lungegårdsvann, som rett og slett får magesekken til å ville kvitte seg med alt innhold. Av den grunn ble det ei heller lysfest på oss i år.

Butikkene er heller ingen fryd på denne tiden av året. Det er umulig å finne julekjolen i november og desember har jeg funnet ut. Denne må innsankes allerede tidlig på høsten, samtidig med epler og plommer. Har du ventet til nå sliter du. Det er nemlig bare tjafs igjen på stativene i butikkene. Det er høy stressfaktor hos de fleste kjedene. Også studentene er tydelig stresspreget, og det er høyere trafikk enn ellers opp og ned trappene ved Johanneskirken. Lesesalene er like proppfulle som hodene til de som skal ut i ilden de neste ukene.

Det er ingen idyll over Bergen nå. Til og med juleværet har det travelt. Snøen kommer hardt og fort, og når den treffer deg er du ikke tørr lenger. Det er vått over alt, og det er kun støvler som gjelder.

Jeg gleder meg til folk (inkludert meg selv) har kommet over advents- og julesjokket, og finner ut at det er greit å trekke seg tilbake med stoisk ro. Jeg gleder meg til juleinnkjøpene er gjort, kakene er bakt, og alt skolearbeid unnagjort. Kanskje kan vi da lene oss tilbake, klaske oss på julemagen og le av den store klisjéen som jula egentlig er. For å komplettere klisjéen har jeg laget en poll som du finner til høyre. Hva spiser du på julaften? For sunnmøringer er flere svar mulige.

Hjemme alene

Hva skal man gjøre med leiligheten helt for seg selv? Jeg valgte maks sofakos etter en spinningtime med Fride og Anna i dag. Med Andreas sin jakke, mormorsokker og en kopp te holdt jeg varmen. Herlig. I morgen busser jeg hele veien til Norheimsund, noe jeg gleder meg masse til.

Fredag

Lisa går i byen.
Lisa går på Hennes og Mauritz.
Lisa finner drømmeblazeren.
Drømmeblazeren er nesten gratis.
Lisa går videre, fornøyd med innholdet i bæreposen.
Lisa går på Pepper.
Lisa finner drømmeskoene.
Lisa blir enda mer forelsket i Marc Jacobs.
Lisa klarer å styre unna.
Lisa er glad.
Lisa er så glad at hun går på Bystasjonen.
Lisa går på Vinmonopolet.
Lisa kjøper to flasker rødvin, en billig og en ikke fullt så billig.
Lisa går på Mega, siden det er fredag.
Lisa kjøper middagsmat og Dagbladet.
Lisa møter Anna.
Lisa er stort sett veldig fornøyd.
Fuglene kvitrer.
Studentene roper og synger.
Lisa føler seg på topp.
Lisa går Fosswinkelsgate.
Lisa tar til venstre opp Professor Keysers gate.
Lisa ser ikke jernstangen som stikker opp av asfalten.
Lisa kjenner at jernstangen hindrer henne.
Lisa ser bakken nærme seg.
Lisa faller med posene først.
Lisa hører det klirrer.
Lisa forbanner den idiotiske gjenstanden som stikker opp av asfalten.
Lisa får et spørsmål om det går bra.
Lisa lirer fra seg et bittert ja.
Det går bra med Lisa.
Men går det bra med varene?
Det tenker Lisa.
I det hun tenker det får hun svaret.
Rød væske.
Lisa ser oppi posen fra Vinmonopolet.
En av flaskene er knust.
Det er den ikke fullt så billige flasken.
Lisa ergrer seg og går for å kaste flasken.
Lisa ser at det renner og drypper av vinmonopolposen.
Lisa ser at det renner opp i HM-posen.
Lisa ser at den nye grå blazeren er omringet av røde dråper.
Lisa tørker det hun klarer.
Lisa er ikke så glad.
Lisa er litt lei seg.
Lisa ser ned i bakken.
Lisa har ikke hvite sko.
Lisa har lilla sko.
Lisa har et nytt hull i den høyre lilla skoen som pleide å være hvit.
Og sokker med lilla priker.
Lisa går hjem.

Tid for oppdatering

Hjelpe meg. Det er nesten en måned siden sist. Og hva har skjedd? Jo, jeg er ferdig med én eksamen, praksis er avsluttet og to oppgaver innlevert. Trettiåttekronersprosjektet gikk strålende og det er også et passende adjektiv for resten av livet mitt. I morgen får jeg besøk av min kjære søster, og vi skal sammen med Andreas på Stereo Total-konsert. Det tror jeg kan bli ganske så moro. Stereo Total har nettopp gitt ut en glimrende ny plate som bærer navnet "Paris <-> Berlin". Det er akkurat like herlig sprøtt og fargerikt som de seks tidligere utgitte platene. Selv om jeg ikke forstår noen av tekstene på fransk eller tysk gleder jeg meg virkelig til konserten. Brezel Göring og Francoise Cactus hadde et forrykende show sist de gjestet Bergen, og forventningene er absolutt ikke mindre av den grunn. Jeg gleder meg til å observere de gale menneskene med den fantastiske musikken på scenen i morgen. Hurra!

Nysgjerrig? http://youtube.com/watch?v=TzZZIPhGrr8&feature=related

Tippeliga

Bergenserne er et utrolig stolt folkeslag. I skrivende stund gjaller Brann-sangene mellom de syv fjell. Gullguttene har kommet seg på festplassen og er klar for enda flere hyllester, flere tårer fra voksne menn og flere hyl fra småjentene. Dette er nyttårsaften og syttende mai på en gang, barna i Bergen får være oppe så lenge de vil, foreldrene synger og jubler, buekorpsene trommer høyere enn noen sinne. Bergen vet hvordan et etterlengtet seriegull skal feires.

Er man imidlertid ikke erkebergenser kan dette bli litt for mye. Rødfargen som ligger i en dis over byen har også trengt seg inn i netthinnen og danner bilder i drømme. Det er rødt, gull og det er høylytt, det er Brann, det er et feststemt Bergen. Og det er en relativ slitsom fest å være på utsiden av. En trøst er det likevel at Aalesund fornyet tippeligakontrakt for neste år. La oss håpe at drømmene da blir oransje.

Godt i gang med semesteret

Frustrasjonen jeg uttrykte i forrige innlegg ga seg fort, da jeg fant hele Olav Duuns minneutgave på et antikvariat i Bergen til den nette sum av 300 kroner. Mine klassekamerater som bestilte samme utgave (årgang 1949) måtte betale over det firedoblede. Gleden over røverkjøpet slår meg å være mye sterkere enn selve lesegleden, jeg synes det er demotiverende å skulle lese 11 Duun-romaner på 3 mnd. Hovedårsaken er at jeg ikke føler at jeg får lese de med ro og mak, men at det hele fortones som litt stressende, siden vi i snitt skal lese over en bok i uken, i tillegg til all litteraturteori rundt. Det er mye som skal forstås og bearbeides på kort tid. En ekstra "strek i regningen" blir praksisperioden som kommer om vel en uke. Hvordan skal jeg kunne kombinere 2 mnd praksis med studier? Hjelp.

Typisk HF

En ting irriterer meg. Foreleseren min sier at jeg (og alle andre) må kjøpe en spesiell utgave samlede verker (minneutgave) av en spesiell forfatter, utgitt før 1994. Dette begrunner hun med at vi må kunne følge hennes sidetallhenvisninger. Bokhandelen selger selvsagt bare den nyeste versjonen fra 1995 med andre sidetall, så vi må selv spore opp bøkene på antikvariater. Dette virker for meg som typisk Universitetet i Bergen, Humanistisk fakultet. "Hvorfor gjøre ting enkelt når vi kan gjøre det vanskelig?"

Frustrerende.

Fløyen

I går var Andreas og jeg på Fløyen. Tross svakt batteri i kameraet fikk vi tatt noen bilder av oss som bevis på at vi var der.

Andreas fant seg en ny kamerat!

Søte Andreas med Bergen i bakgrunn

... og her er meg.

Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere Ingebjørg og Torgeir med gutten som ble født i går kveld kl. 21:41. Navnet er for lengst bestemt, og den nyfødte skal hete Andreas. Ingebjørg kunne fortelle at alt står bra til med den lille familien, og nå gleder hele klassen seg til å hilse på den lille gullungen!

Søndag

Det er nydelig vær i Bergen for tiden, og jeg tror at byens innbyggere håper på et nytt rekordforsøk, men denne gangen med antall regnfrie dager. Det vrimlet av mennesker på fløyfjellet i dag med ski, akebrett, hunder og kakao. Fride og jeg hadde ikke med noen av delene, men denne gangen husket vi kamera!

Hvis du er heldig ser du kanskje at vi har fått med en kjelke i bakgrunnen. Hurra!

Slik så Bergen by ut i dag, ca klokken 14:15.

Ellers er jeg stort sett fornøyd, mest fordi jeg fant dikt av Halldis Moren Vesaas på nett i dag. Jeg har vært på utkikk etter samlingen "Lykkelege hender" hele uken, men uten hell. Synes det er rart at verken biblioteket eller bokhandleren hadde den. Men nå er irirtasjonen over, og jeg kan møte forberedt til forelesning (hurra x 2). Jeg er også fornøyd fordi Andreas ville spise lapskaus og vafler hos meg i dag. Han har snart eksamen og trenger litt oppvartning.

Andreas surfer og venter på vafler.

Snø

Det er snø i Bergen. Det er snø andre steder i Norge også, men i Bergen sentrum er det for meg et uvanlig fenomen. Byen ligger slik til mellom fjell og sjø at det sjelden blir kaldere enn tre varmegrader, og nedbøren som kommer helst er regn. I disse dager ligger derimot temperaturen rundt null, og landskapet er dekt av et hvitt teppe.

Det første bergensbefolkningen gjør når det ligger mer enn tre centimeter med snø på bakken, er å finne fram akekjelken og kjøpe akekort på Fløibanen. For 100 kroner kan man ta banen opp på toppen og ake ned så mange ganger man vil i løpet av en dag. Jeg forsøkte faktisk dette sist det var nok snø i Bergen, og det var en morsom aktivitet som fristet til gjentakelse. I går kveld gikk derfor jeg og min venn Fride en fjelltur for å sjekke ut forholdene.

Å være fotgjenger i en akebakke fant vi ut at kanskje ikke var så lurt. Veiene opp til fløyen er kanskje to meter brede, men det har ingenting å si når elleville elleveåringer uten kontroll kommer susende rett mot deg, og du vet ikke om du skal svinge til høyre eller venstre - sjansen for å bli påkjørt er like stor hvor enn du ferdes. Med oss gikk det likevel bra, selv om vi var litt nervøse hele veien opp (og ned - tanken på å få en kjelke i leggen var ikke fristende).

Det var en fin tur, spesielt fint var det å se hele bergen by fra toppen hvitkledd mot den svarte himmelen, og med tusenvis av gullfargede lys som glitret mot oss. Det er noe annet enn å se den regntung og grå. Jeg og Fride ble nesten litt patriotiske til vår andre hjemby, og angret skikkelig på at vi ikke tok med kamera. Her er imidlertid et bilde fra forrige aketur:

Nesten hele klassen: Meg (f.v), Ingebjørg, Silje Anette, Anne, Solveig og Linda.

I dag har jeg bare slappet av, og benyttet meg av aromaterapigavekortet jeg fikk med min kjære Andreas før jul. Det var helt topp, nå har jeg stresset helt ned og alle mine spenninger i nakken er borte. Jeg anbefaler alle å få aromaterapimassasje, det var fantastisk godt. Damene som jobbet der (klinikken på Galleriet) var kjempesøte, og de hadde laget det koselig med telys og dempet belysning. Det fristet så absolutt til gjentakelse.

I morgen er det på 'an igjen med Iser, Wittgenstein, Eco og Ricoeur. Jeg får lese litt på sengen så jeg klarer å henge med i svingene. Og apropos svinger: håper snøen holder seg så jeg får tatt årets store "nedtur" før det er for sent.

Nytt semester

Så var januar her, jeg er på plass i Bergen og er klar for et nytt år med studier.

I dag fornyet jeg medlemsskapet mitt på SIB-treningssenteret. Jeg vet at januar er måneden for å starte på ny, det er den også for meg, men jeg fikk nesten sjokk da jeg så hvor mange som hadde funnet veien til sentrum for å trene. Det bugnet over av mennesker med nyttårsforsetter. Køene var lange over alt, jeg måtte til og med stå i kø for å komme inn i garderoben. Da jeg først kom inn lå det en stram eim av svette og surlukt i den ellers så velduftende jentegarderoben. Det var omtrent ikke et skap å oppdrive, men jeg fant ett ledig nederst i hjørnet, etter å ha ålet meg mellom svette kropper og noen nydusjede.

Som om garderobeopplevelsen ikke var ille, var selve treningslokalet enda verre. Det var kø til alle apparatene. Jeg hadde tenkt å varme opp med litt jogging til å begynne med, men endte opp med en knirkende ellipsemaskin. Det var i og for seg greit nok, siden den var plassert rett foran flatskjermen med Simpsons på.

Det ble en relativt kort treningsøkt i dag, med bare litt kondisjon og styrke, og jeg vet ikke om jeg vil tilbake i morgen. Men jeg fikk i hvert fall gjort det som alle andre var på treningssenteret for å gjøre: lette samvitigheten.

Lesesalen

Det er søndag, og søndager er dager jeg liker å bruke til å gjøre meg klar til den kommende uken. Den kommende uken, eller - det vil si i morgen, har jeg eksamen. Derfor tilbrakte jeg denne søndagen på lesesalen.

Siden jeg kom tidlig, kunne jeg velge og vrake i plasser. Det naturlige valget falt på den bakerste stolen i hjørnet, litt skjermet, men med utsikt over alt som foregår. Det jeg ikke forutså, var at denne plassen skulle føre mine tanker til helt andre steder enn til den antikke verden.

Over meg, eller omtrent i samme høyde som øynene mine er det en slags hylle med lyspære og plass til å legge bøker. På denne hyllen er det utrolig hvor folk skribler. Det er nok et "bakerste rad-fenomen", ingen ser deg så da er det lov til å ytre sine meninger. Jeg tror nok ytringene har økt i takt med at det nærmer seg eksamen, og flere av disse sa ting som f.eks "zzz", "E.E was here, altfor tidlig"og "fysikk er kjedelig". Jeg trodde egentlig at slik grafitti var for barne- og ungdomsskoletrinnet, men det finnes altså på Universitetet i Bergen også. Det ser ut til at det er kjedsomhet som fører til slik skribling.

Utsikten fra min lesesalplass.

E. E was here altfor tidlig

tuna?

?

Det ser ut til at mange har hatt behov for å uttrykke seg skriftlig akkurat på den bakerste plassen i hjørnet. Den må vel leve opp til sitt rykte. Selv om jeg valgte skribleplassen i dag, skrev jeg ikke noe selv. Men om jeg likevel skulle knotet ned noe måtte det blitt et eller annet som: "Dette er siste dagen min på lesesalen i år". Nemlig.

Regn

Jeg må spørre meg selv atter en gang: Hvorfor begynner det alltid å regne når jeg er ute og går? Jeg vet at jeg bor i Bergen, et høyrisikoområde for regn. I tillegg burde jeg ha i minne at regnet kommer alltid når jeg minst venter det - og minst trenger det.

Da jeg startet min spasertur i dag, var det fin farge på himmelen og alt så tilsynelatende tørt ut. Jeg trasket avgårde med Wilco på øret til andre siden av byen, Sandviken. Det er fint å gå tur der, mellom de hvite husene. Jeg må innrømme jeg liker å titte inn vinduene til de som bor der. Det ser så koselig ut å bo i et lite hvitt bergenshus. Mens jeg gikk slik og drømte meg bort, var det plutselig som om himmelen over meg åpnet seg, det fosset ned vann i enorme mengder. Det hele fortonet seg nesten litt dramatisk. Byen ble med ett veldig mørk, og de små smauene mellom de hvite husene ikke lenger så idylliske. Med bare lyden av min egen pust og musikken inne i hetta og beina i dype søyler av vann fant jeg fort ut at det var best å snu nesen i retning sør igjen. Trappene som leder ned til fløybanestasjonen var overflømmet av vann, og jeg ble våt omtrent til knærne mens jeg løp nedover. Det er forøvrig også et kunststykke å holde balansen på såpeglatt brostein.

Det er likevel et eller annet med november i Bergen. Selv om det i dag regnet som verst og folk løp for å søke dekning under alle tak, var det fint å vandre for seg selv mellom forlatte paraplyer i veikantene. Jeg vil strekke meg så langt som å si at det var deilig å streve litt, for jeg visste at varmen ikke var langt unna. Det var fint å ha en lørdag utenfor kjøpesentrene, utenfor massene, men helt for meg selv. Jeg tåler å bli våt på beina noen ganger, det kan faktisk være verdt det.

Historiefortelleren

I dag var jeg og Andreas på Kvarteret for å ta en kopp kaffe og lese ukens ferske Studvest. Midt i lesingen ble vi avbrutt av ei jente som kalte seg historieforteller - hun lurte på om hun kunne fortelle oss historien om menneskeheten. Det hørtes for såvidt spennende ut, og så nysgjerrige som jeg og Andreas er sa vi ja, i troen på at hun ville øve seg på å fortelle historien sin.

Hun fortalte med store øyne og innlevelse, selv om historien var ganske så tynn. Den handlet om snille og slemme, slaver og slaveholdere, mektige og svake. Jeg tok jenta for å være en idealist som ville fortelle om verden helt til hun rakte frem en kopp for å få penger av oss. Da ble situasjonen bare veldig pinlig, jeg syntes nesten synd på henne som måtte ydmyke seg på den måten. Men hun fikk det vi hadde i lommene, 36 kroner til smmen. Det var kanskje en høy pris for en svak fortelling, men når noen tigger penger på den måten klarer du liksom ikke si nei.

Selv om det var et sleipt triks, så burde vi avslørt henne tidligere. Det ble både pinlig for oss og for henne. Jeg synes synd på jenta som måtte ty til slike metoder, etter hun var ferdig med oss gikk hun til neste bord. Jeg hadde ikke gjort det om jeg var i nød. Da tror jeg faktisk jeg heller hadde samlet flasker.