Hvorfor lektor Alfsen sluttet å produsere stensiler

Romanen, forfattet av Terje Stemland, utgitt i 1978, fikk min oppmerksomhet ene og alene på grunn av tittelen. Jeg anskaffet boken gjennom et antikvariat på nett, og startet å lese med godt mot.

Lektor Alfsen er en alminnelig lærerutdanner med pedagogikk hovedfag og talefeil. Han er ikke spesielt populær blant elevene eller kollegene, og han fremstår som en aktet avholdsmann. Selve tittelen på boken Hvorfor lektor Alfsen sluttet å produsere stensiler peker jo til et vendepunkt i boken, dette vendepunktet kommer når Alfsen blir med studentene sine på fest og høyfjellshotell. Alfsens avholdenhet opphører, og han menger seg til og med med lærerstudinene.

Boken fremstår i dag som noe foreldet. Det er interessant å lese om lærerskolemiljøet på 1970-tallet, men det stopper også der. Stemland mangler noe av det Dag Solstad har greid, nemlig å fange den modernistiske sjelen og sinnsforvirrelsen. Vi kommer aldri helt inn på Sedolf Alfsen, men han fremstår som den mislykkede læreren, læreren som tar seg selv og sitt fag for høytidelig. Romanen er underholdende sett i sammenheng med sin historiske verdi, og noen av formuleringene til Stemland er underfundige og noe ironiske.

Romanen anbefales til alle som ønsker å lese om en stakkarslig høyskolelærer som etter hvert får sin tilværelse snudd opp ned.

Årets oppsummering

Det er på tide å ta den sedvanlige oppsummeringen av året som har vært. 2008 har på mange måter vært et bra år, og kurven fra 2007 har bare peket oppover. Det er vel og bra. I år som i fjor og året før det velger jeg å summere opp de beste begivenhetene.

Litteratur
Litteraturlisten min i år over leste romaner ser slik ut:
Vente, blinke (Gunhild Øyehaug)
Milkrun (Sara Mlynowski)
After Dark (Haruki Murakami)
Mannen som elsket Yngve (Tore Renberg)
Charlotte Isabel Hansen (Tore Renberg)
Homecoming (Cynthia Voigt)
Dans, Dans, Dans (Haruki Murakami)
Fatso (Lars Ramslie)
Kompani Orheim (Tore Renberg)
Farmor har kabel-TV (Tore Renberg)
Madame Bovary (Gustave Flaubert)
Norwegian Wood (Haruki Murakami)
Ikke like lang som den ellers har pleid å være, altså. Listen er også preget av nye norske samtidsforfattere som Gunnhild Øyehaug, Lars Ramslie og selvsagt Tore Renberg (som er representert med hele fire romaner). Murakami har også i år blitt en hit, og jeg ønsker bare å lese mer av ham. Bare én skikkelig klassiker er å finne i listen, Madame Bovary. Jeg forsøkte meg også å begynne så vidt på Buddenbrooks av Thomas Mann tidligere i høst, men har dessverre ikke rukket å sette den opp på listen (dvs. at jeg ikke har blitt ferdig med den!). Vi får se om den popper opp på våren. Men uansett - romanen som stikker av med årsbeste for min del er Charlotte Isabel Hansen. Bare den og Vente, Blinke er utgitt i år. Renbergs roman stikker av med min personlige seier, med et lite håp om at det kommer flere Jarle Klepp-bøker.

Musikk
Årets album... Er det lov til å si ingen? Jeg har ærlig talt ingen favoritter av albumene som kom ut i år. (For det første har jeg ikke oversikt. For det andre synes jeg det har vært mye dårlig). Det har vært mye jenter, også fra moderlandet. Blant annet Ida Maria, Ingrid Olava, Maria Mena og Marit Larsen. Jeg kan ikke skryte på meg å ha hørt spesielt grundig gjennom albumene deres, men jeg har nok blitt positivt overrasket over de fleste. Ida Maria trekker nok det lengste strået som den tøffeste. I det minste har hun kul sveis. Og så er "I like you so much better when you're naked" helt okei.

Konsert
Mike Patton og Stian Carstensen på Logen i Bergen tok kaka. Absolutt årsbeste!

Film
Mannen som elsket Yngve var iallfall årets norske.

Reise
Vi hadde en fin tur til Berlin i januar. Men årets beste var uten tvil den O' store Amerikaferden i august/september. Den var helt tipptopptommelopp, spesielt med reiseguide Andreas som hadde mye å vise frem i New York. Boston var ny for oss begge, men ikke noe dårlig av den grunn. Begge byene anbefales varmt.

Da gjenstår det vel bare å ønske alle en fin kveld. Og et godt nytt år selvsagt.

Mannen som elsket Yngve

Jeg vet at jeg ikke akkurat har lest trilogien om Jarle Klepp kronologisk. Men etter Farmor har kabel-TV, Videogutten, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen hadde fikk jeg virkelig sansen for denne Tore Renberg. Og spesielt fikk jeg en trang til å vite mer om Jarle Klepp etter de to sistnevnte bøkene. Derfor bestilte jeg boka gjennom bokklubben tidligere denne uken.

Boka fant jeg i postkassa mi på torsdag etter skolen. Heldigvis hadde jeg en lang busstur foran meg, så jeg stappa boka i veska og brukte all min ledige tid på å lese. Renberg tok med denne gangen med tilbake til 1989, byen er Stavanger, og det som gjelder er buttons, palestinaskjerf, Jesus and the Mary Chain, R.E.M (som fortsatt er indie) og damer. Og så Yngve da, den nye gutten på skolen som representerer mye av det Jarle og kompisen Helge er i mot, Yngve er nemlig en borgerlig tennisspillende streiting som hører på synthpop.

Det blir selvsagt interessant når Jarle blir tiltrukket av denne usedvanlig vakre Yngve, og det oppstår et slags firkantdrama mellom de to, Helge og Jarles dame Katrine. Krydret med litt familiefeider og et bandprosjekt gjør boka riktig så underholdende.

I går var det lørdagskveld. Jeg hadde lest ut boken og sammen fant jeg og Andreas ut at vi skulle se filmen. Det er alltid litt risky å se en filmatisering av en bok du har lest, spesielt en bok du ble ferdig med bare 10 minutter før. Forventningene var jo enorme. Også spesielt etter alt filmen høstet under Amanda tidligere i år.

Det var interessant å se hvordan filmskaperne gjorde sin tolkning av Mannen som elsket Yngve. Filmformatet er utrolig annerledes enn den skriftlige romanen, og siden alt som presses inn på filmrullen har en kort tidsramme, må også handlingen forkortes. Dette ble selvsagt et lite irritasjonsmoment for meg som hadde romanen friskt i minne. Men det visuelle uttrykket var såpass fyldig at jeg måtte legge romanen i den kognitive bokhylla, hvis jeg kan kalle det det, og se på filmen med blanke ark. Selv om det var litt vanskelig. Men en god opplevelse fikk jeg uansett, selv om jeg sitter igjen med noen irriterende spørsmål.

Hvorfor i all verden hadde Sara, moren til Jarle, trønderdialekt?

Hvorfor hadde ikke Yngve haugesundsdialekt?

Hvorfor var det Jarle som hadde fått tak i adressen til Stegasen og ikke Helge?

Hvorfor kom det ikke frem at Jarles far var alkoholiker?

Hvorfor ga Jarle Yngve en mix-tape og ikke en LP av Tre Små Kinesere?

Hvor kom Jarles sololåt fra?

Jeg klarte altså ikke å legge fra meg boken under filmen, men det er egentlig greit. Renberg hadde jo Screenplay.

Yngve (Ole Kristoffer Ertvåg)

MRB - Mathias Rust Band bestående av Helge (Arthur Berning), Andreas (Knut S. Kleppestø) og Jarle (Rolf Kristian Larsen). Groupie Katrine (Ida Elise Broch) lengst til høyre.

Kjære Tore Renberg.

Jeg synes du skriver godt. Til tider skriver du så godt at Andreas lurer på hvorfor jeg knegger høyt og må ta pause fra lesingen bare for å få pusten tilbake.

Jeg synes dine fortellinger om Jarle Klepp er morsomme, troverdige og lett å identifisere seg med. Jeg synes det.

Det gledet meg stort da jeg fant ut at Jarle hadde blitt universitetsstudent i Bergen.
Som meg.
Masterstudent.
Som meg.
Og så i litteratur da!
Som meg.

Forventningsbarometer i hundre og ti!

På fredag løp jeg ned alle trappene fra Johanneskirken og ned i sentrum for å kjøpe Charlotte Isabel Hansen. Jeg tror jeg løp opp igjen, og. Jeg kan ikke huske det, for jeg var i lykkerus.

Fredag kveld: 100 sider lest, må sove, gleder meg til en ny dag og mer lesing. Jeg føler at denne gangen har du truffet spikeren på hodet. Jeg kjenner meg igjen i alt! Jarle har lest Paul de Man! Jarle har lest Jaques Derrida! Jeg fniser og ler og føler meg litt som Jarle og litt som Charlotte Isabel.

Det er når Sara kommer det begynner å skurre. Det er når de dingler oppover Fløyfjellet jeg blir litt skuffet. Har du ikke bodd i Bergen da, Renberg? Har du aldri tatt Fløybanen? Vet du ikke at Fløybanen ikke dingler? Vet ikke korrekturleseren din det en gang?

For det var her det raste sammen for meg. Jeg som er vant til å lese tunge litterære verker klarer med dine bøker bare å slappe av og identifisere meg totalt med karakterene og handlingsforløpet. Derfor ble jeg så skuffet når boblen brast. Da Charlotte Isabel, Sara og Jarle dinglet over bakken. For det var da de ble fiktive karakterer. Det var da identifiseringen endte.

Men du ga meg noen timer underholdning likevel. Det har du gjort tidligere og. Og sannsynligvis kommer jeg til å kjøpe neste bok om Jarle. Jeg må jo vite hvordan det går.

Hilsen Lisa.
23 år.
Litteraturstudent.

Mr. Murakami

Etter å ha lest enda en roman av Haruki Murakami er det bare å tilstå: Jeg er fan. Etter å ha lest "Norwegian Wood" og "Sauejakten" (som begge var fantastiske), har jeg den siste tiden vært opptatt med "Dans, Dans, Dans". Romanen er en oppfølger til "Sauejakten". Den samme navnløse mannlige hovedpersonen treffer igjen Sauemannen som oppfordrer han til å danse seg gjennom tilværelsen. Romanen reflekterer over det kapitalistiske japanske samfunnet og kretser også over livets mysterier, kjærlighet og død. Romanen innehar også en del mystiske hendelser, Murakami beveger seg i grenseland mellom krimsjangeren, realisme og kanskje også fantasy, med andre ord tilhører romanen den postmodernistiske retning. Romanen er utgitt i 1989, og det surrealistiske og med det drømmende preget over romanen er det nesten fristende å trekke paralleller til Jan Kjærstads "Homo Falsus eller det perfekte mord" (1984) og kanskje også David Lynchs TV-serie "Twin Peaks" (1989) som jeg har blogget om tidligere i år. Boken var en fryd å lese, selv om den krevde mer av leseren enn Ramslie og Renberg (nevnt i blogginnlegg under). Anbefales alle som ønsker litt spennende og annerledes lesning i sommervarmen.

Ramslie vs. Renberg

Lars Ramslie og Tore Renberg er to unge menn som skriver om unge menn. I hvert fall i de to siste romanene jeg har lest, Fatso og Kompani Orheim. Riktignok er Rino i Fatso i 30-årene og Jarle i Kompani Orheim i tenårene, og har nok litt ulike problemstillinger i sine livssituasjoner. Ramslie og Renberg er to av våre fremste samtidsforfattere, med en uredd poetisk og realistisk stil. Renbergs Kompani Orheim er en oppvekstroman om Jarle, den unge gutten som er litt på utsiden av alle andre og forsøker nesten desperat å finne sin egen vei. Handlingen foregår i midten på åtti-tallet og Jarle får en større interesse for the Smiths og annen musikk som er mer alternativ enn Michael Jackson. Han er i konflikt med familien som også er i konflikt med hverandre, og blir en av de første skilsmissebarna i vennegjengen fra Stavanger. Ramslies Fatso, derimot, handler om overvektige Rino som har en smule sosial angst. Han holder seg stort sett hjemme i leiligheten sin i Oslo, og bruker dagene på å jobbe hjemmefra og se porno. Hele beskrivelsen av Rino i første delen av romanen grenser mot det groteske. Vendepunktet i romanen begynner så smått da leieboeren Maria flytter inn hos Rino, i Kompani Orheim kommer vendepunktet da familien Orheim har en skikkelig utblåsning på Hardangervidda. Begge romanene har tunge underliggende temaer, med tilsynelatende dype avgrunner for de to hovedpersonene. Mens optimismen stiger i Fatso, kan den sies å gjøre det motsatte i Kompani Orheim, selv om stemningen i sistnevnte roman er varierende. Både Fatso og Kompani Orheim har et sterkt driv, begge er lettleste og samtidig velskrevne. Begge er bøker jeg nok ville anbefalt til unge lesere. Lars Ramslie er litt mer på kanten enn Tore Renberg, sistnevnte er litt mer krevende i forhold til at Kompani Orheim inneholder et mye større antall ord enn Fatso, og krever kanskje en tålmodig leser. Begge forfattere er likevel gode representanter for den mer realistiske delen av samtidslitteraturen, og kan anbefales til alle som lar seg inspirere av denne.

Bokåret 2008

Bokprosjektet mitt for 2007 gikk i vasken. Jeg klarte ikke å lese 30 bøker, jeg hadde 10 for lite. Nå er det på tide å lage en ny liste. Jeg har ikke så lyst til å slette den gamle, så for sikkerhets skyld putter jeg den her.

Sist lest (per 31.12.07)
Muleum (Erlend Loe)
Menneske og maktene (Olav Duun)
Medmenneske (Olav Duun)
I blinda (Olav Duun)
Juvikingar (Olav Duun)
Harald (Olav Duun)
Ettermæle (Olav Duun)
Samtid (Olav Duun)
Bikubesong (Frode Grytten)
The Great Gatsby (F. Scott Fitzgerald)
Men livet lever (Knut Hamsun)
Forholdene tatt i betraktning (Bjørg Vik)
Like sant som jeg er virkelig (Hanne Ørstavik)
Sauejakten (Haruki Murakami)
Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen (Håkan Nesser)
Huset i snøen (Gro Dahle)
Galskap (Einar Økland)
Tiden det tar (Hanne Ørstavik)
Armand V (Dag Solstad)
Jonas (Jens Bjørneboe)

Jeg har nettopp avsluttet årets første roman, Norwegian Wood av Haruki Murakami. Jeg har tidligere bare lest Sauejakten av samme forfatter. De to romanene er dog ganske forskjellige. Førstnevnte har et handlingsforløp som utspiller seg på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Romanen er som tittelen nærmest en popsang, med ingredienser som ungdomstid, kjærlighet og sorg. Det er en nydelig roman som spiller på hele spekteret av tenåringsfølelser, men som likevel har en underliggende modenhet og alvorstyngde i seg. Det er en halvtime siden jeg leste ferdig de siste sidene, og jeg sitter igjen med en nedtynget følelse samtidig som romanen har vært en berikelse. Norwegian wood var med andre ord etter min mening en svært god leseopplevelse. Nå lengter jeg bare etter mer og skal surfe på førtinikronerstitlene på restsalget til Haugen bok.

2007: Oppsummering og konklusjon

2007 har vært et godt år. Lyset i enden av studietunnelen blir sterkere, og slik jeg ser det er det bare ting å se fremover til. I denne posten har jeg likevel tenkt å ta et tilbakeblikk på året som gikk. Her er årets "best of"-liste:

Litteratur
Erlend Loe - Muleum
Bokprosjektet mitt gikk i vasken, jeg klarte ikke å lese 30 romaner i 2007, bare 20. 7 av dem relatert til Olav Duun. Jeg hadde egentlig aldri trodd at mister Loe skulle trone øverst på listen over årets beste bok, men dette grunner egentlig i at Loes bok er den eneste jeg har lest utgitt dette året. Prisen er likevel ikke ufortjent, dagbokromanen er en aldri så liten lettlest perle.

Musikk
Stereo Total - Paris Berlin
Det sto mellom Stereo Total og Sigur Ros, men siden ST har laget en skive spekkfull med nytt og friskt materiale ble avgjørelsen grei. Årets morsomste album.

Konsert
Stereo Total på Hulen 28. november
Stereo Total trakk også her det lengste strået over Sigur Ros. Av andre nevneverdige konserter er Cloroform (x2).

Film
2:37 av Murali K. Thalluri
Det har i år vært mange gode filmer, men australske 2:37 gjorde det sterkeste intrykket. Filmen ble vist på BIFF i år og er en sterk tenåringsfilm av god kvalitet. Anbefales.

Reise
Lisboa
Den definitivt beste turen i år var turen til Lisboa. Kombinert strand- og storbyferie passet meg og Andreas perfekt, og på toppen av det hele var transporten gratis. Vi unnet oss 7 dager på hotell i lille Estoril og hadde flere fine opplevelser der som menneskene rundt oss kommer til å få høre om lenge.

Opplevelse
Det er ikke noen opplevelser som virkelig har utmerket seg, men at Aalesund holdt seg i tippeligaen, mine bekjentskaper med psykisk utviklingshemmede i sommer og praksisen i ungdomsskolen i høst er hendelser som sitter klistret.


Konklusjon: 2007 har vært et fint år. Håper 2008 blir like bra!

Lasso rundt Bataille

Jeg prøver å få taket på Georges Bataille. De er ikke alltid så lette, disse litteraturteoretikerne. Bataille mener at det er to uungåelige ting i verden; døden og grensesprengningen (han mener til og med at disse to faktorene er det samme, for ved å sprenge en grense går du forbi det hinsides, og kan oppnå kontinuitet - og å dø er å sprenge en grense). Samtidig sier Bataille at det å føre slekten videre ved reproduksjon er den eneste måten å oppnå en kontinuitet på, og hvis du dør uten å ha reprodusert deg, avslutter du deg selv. En litt både-og-teori da, med andre ord? Jeg har ikke lest meg nok opp på Bataille til å riktig forstå han enda, men som så mange teoretikere synes jeg allerede nå at dette ikke er spesielt opprivende eller enestående. Han har tydelige referanser til både Nietzsche og Heidegger, men etter hva jeg har forstått er han mest kjent for sine teorier om overskridelse og kontinuitet. Dette ble et svada-innlegg om noe jeg egentlig ikke kan (i erke-humanistisk-fakultetsk ånd). The End.

Status på bokprosjekt

Jeg innser at målet mitt om å lese 30 romaner i år ikke kommer til å gå så bra. Det betyr i hvert fall at jeg må lese 15 romaner de restrerende ukene av året. Vi er riktignok bare i begynnelsen av oktober så langt, men det vil bli en stor utfordring å klare resten innen 31. desember! Jeg kan allerede nå konstantere at bokprosjektet har feilet, og får trøste meg med at det kanskje ikke er kvantitet som gjelder?

Godt i gang med semesteret

Frustrasjonen jeg uttrykte i forrige innlegg ga seg fort, da jeg fant hele Olav Duuns minneutgave på et antikvariat i Bergen til den nette sum av 300 kroner. Mine klassekamerater som bestilte samme utgave (årgang 1949) måtte betale over det firedoblede. Gleden over røverkjøpet slår meg å være mye sterkere enn selve lesegleden, jeg synes det er demotiverende å skulle lese 11 Duun-romaner på 3 mnd. Hovedårsaken er at jeg ikke føler at jeg får lese de med ro og mak, men at det hele fortones som litt stressende, siden vi i snitt skal lese over en bok i uken, i tillegg til all litteraturteori rundt. Det er mye som skal forstås og bearbeides på kort tid. En ekstra "strek i regningen" blir praksisperioden som kommer om vel en uke. Hvordan skal jeg kunne kombinere 2 mnd praksis med studier? Hjelp.

Typisk HF

En ting irriterer meg. Foreleseren min sier at jeg (og alle andre) må kjøpe en spesiell utgave samlede verker (minneutgave) av en spesiell forfatter, utgitt før 1994. Dette begrunner hun med at vi må kunne følge hennes sidetallhenvisninger. Bokhandelen selger selvsagt bare den nyeste versjonen fra 1995 med andre sidetall, så vi må selv spore opp bøkene på antikvariater. Dette virker for meg som typisk Universitetet i Bergen, Humanistisk fakultet. "Hvorfor gjøre ting enkelt når vi kan gjøre det vanskelig?"

Frustrerende.

4 dager igjen

I dag er det bare 4 dager til Lisboaturen! Jeg har pakket det meste av det jeg skal ha med meg. På turen skal jeg lese Fitzgeralds "The great Gatsby" og Gryttens "Bikubesong". Har ikke fått de med meg før. Jeg er skikkelig reisesyk nå, og veldig glad for at jeg bare har to vakter igjen på jobb!

Om litteratur på originalspråket

Som kommende norsklærer er det evige spørsmålet: Kan (eller bør) litteratur i oversettelse innlemmes i pensum?

Jeg mener ja.
Dette spesielt når det gjelder klassisk europeisk litteratur. Selv føler jeg dette som et stort savn i norskundervisningen. Norsk og nordisk litteratur er jo ikke noe særegent fenomen, all litteratur har oppstått i lys av noe større. Selv Snorre er ikke erke-nordisk. Jeg mener at alt bør settes i en sammenheng. Norsk litteratur bør sees i lys av store navn som Homer, Dante, Chaucer, Cervantes, Cromvell, Shakespeare, Defoe, Poe, Dickinson, Dostojevski, Kafka og Joyce. De nevnte har vært hull i min egen litteraturballast, men etter å ha satt meg mer inn i kulturklassikere som Homer og Shakespeare, har jeg fått erfare at ingenting kan utelukkes. Selvsagt kan man ikke sette av tid til å gå igjennom alt av stor utenlandsk litteratur, men et mål må være å gi et supplement eller en utenlandsk vinkling på norsk litteraturhistorie. Utenlandsk litteratur i oversettelse bør derfor leses i norsktimene, enten det skal brukes som sammenligning eller tilleggsopplysning.

Imidlertid mener jeg at eldre, norsk eller felles dansk-norsk litteratur helst bør leses i sin originale språkdrakt, ikke i grunnskolen, men på videregående. Å møte eldre nordiske tekster i sin opprinnelige form kan for elever virke tungt og vanskelig og er kanskje en demotiverende faktor i seg selv. Men om en klarer å knekke lesekoden for gammel litteratur og se forbi de foreldete skrivemåtene, vil en kunne oppdage verkets og skriftens kunstneriske og historiske verdi. En bør derfor ikke "tukle" med litteratur som fortsatt er forståelig og leselig i sin originale form, fordi forfatterens intensjon og personlige stil kommer tydeligere frem. Enkelte eldre ord har gått ut av vårt ordforråd og har ingen erstatning i det moderne skriftspråk. Samtidig som dette gjør det til en større utfordring å lese eldre norsk litteratur på originalspråket, gir det oss også en berikelse. I hvert fall gjør det det for boknerder som meg. Mitt poeng - og mitt håp for mine framtidige elever er at man ikke skal gi opp om man møter en utfordring av en tekst, for tema og persongalleri i den klassiske litteraturen er minst like interessant som den moderne.

Leseuke

Vi er i uke 9. På min semesterplan står det at uke 9 er "leseuke". Alle studenter vet at det egentlig betyr vinterferie. For mitt vedkommende gjorde jeg unna ferien i uke 8, og har dermed ikke gjort stort annet enn å faktisk lese i leseuken. Jeg har ikke vært flink og lest pensum, men skjønnlitteratur.

I helgen gjorde jeg unna Gro Dahles "Huset i snøen". Den var tilsynelatende enkelt og elegant skrevet, med korte avsnitt og kapitler. Ergo ganske bra for vinterferielesning. Gjennom å lese boken fikk jeg også vinterferiens dose med snø, siden snø er et gjennomgående tema og symbol (som tittelen også indikerer). Kort sagt handler boken om en far og en datter som skjuler seg i et hus, og datteren er nysgjerrig på å finne ut hvor moren hennes har blitt av. Vi får innblikk i tankene til jenta som ikke vet hvor gammel hun er eller hvor lenge hun har vært i huset. Et hus uten verken telefon eller radio.

Det er likevel et moment som er til stor irritasjon for meg når det gjelder "Huset i snøen". Midt i bokens kjerne får handlingen en underlig og svært usannsynlig tvist, etter min oppfatning. Kanskje bør jeg her legge til at jeg ikke liker fantasy og science fiction og alt som er det jeg vil kalle umenneskelig - for det er nettopp slik boken utarter seg til å bli. En nær og fin roman blir plutselig snudd på hodet og brakt inn i helt andre dimensjoner enn vår verden. Jeg ble nesten sint etter å ha lest boken, av skuffelse. En bok som lå an til å bli svært bra innfridde ikke forventningene i det hele tatt. Kall meg gjerne konservativ, men dette ble for nymotens! Takke meg til Garborg og Vesaas.

Heldigvis har jeg nå bare et par sider igjen av "Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen". Det er en ikke like intelligent skrevet bok som "Huset i snøen" er (i den bedre delen), men den er koselig og lettlest. Kanskje jeg får lyst til å se filmen til og med.

Nykritikk, russisk formalisme og Bauhaus

I dag lærte jeg at nykritikk er nærlesning av litterære tekster, med vekt på funksjonalitet og den dikteriske tekst som en organisme. Foreleseren forklarte videre begrepet ved å si at det er det samme som "new critisism", bare omvendt (?!), og at det kan sammenlignes med russisk formalisme. Jeg må si at det gjorde meg en smule forvirret.

Vel. Dagens forelesning førte til at jeg måtte bruke simple metoder for å utvide mitt begrepsapparat innenfor litteraturteorien. Derfor googlet jeg "russisk formalisme" (men det var først etter at jeg fant ut at Wikipedia ikke hadde noe å si om saken). Et av de første treffene var kultursidene til Nrk. De kunne si en hel del om formalismens historie, f.eks at retningen ble undertrykt under Stalin (men hva ble ikke det), og at en av deres talsmenn nesten ble ansatt som universitetslektor i russisk ved UiO. Det eneste de konkret kunne si om den litterære retningen er at den er "opptatt av de formelle elementene som konstituerer en dikterisk tekst". Ok. Formelle elementer, enkelt nok. Derav ordet formalisme, vil jeg tro.

I google-prosessen fant jeg også en hel del lenker til Bauhaus, som representerer det jeg vil tro kan kalles tysk formalisme innenfor kunst og arkitektur. Jeg har vel aldri lagt skjul på at jeg er en fan av alt som kom ut av Bauhaus de få årene den radikale kunstskolen eksisterte, uten den hadde vel bøker stadig blitt trykt med gotisk skrift og arkitekturen vært full av krimskramserier.

Wassily (1925). Stolen så mange har trykket til sitt hjerte.

Denne er fortsatt i salg og koster 369 euro. Det er denne som er med i Schweppes-reklamen. Jeg trodde den var dyrere!

Det beste i 2006

Det nærmer seg slutten på året, og jeg har valgt å oppsummere det med å lage min personlige "best of 2006"-liste.

Litteratur
Vindens skygge av Carlos Ruiz Záfon.
Dette har blitt årets klassiker, og jeg ble like oppslukt av den som de fleste andre!

Musikk
Årets oppdagelse var Tied and Tickled Trio med platen Observing Systems. Dette er en gruppe jeg kommer til å følge med på fremover. I tillegg krysser jeg fingrene for at de kommer til Bergen for å spille!

Konsert
I år har det ikke blitt noen "store" konserter, men en av de jeg husker best er da jeg og Andreas så Marc Ribot. Etter en varm og stressende dag var det fint å endelig kunne nyte litt god musikk på Verftet.

Film
Selv om den har fått blandede kritikker synes jeg Paris je t'aime var årets koseligste film. Forøvrig var også filmen om Merkesteinane og Vitenskap om drømmer også to filmer jeg likte godt.

Reise
Den beste reisen i 2006 var uten tvil Londonturen i oktober. I London var det fortsatt sol og varmt, og shoppingtilbudet som vanlig på topp. Andreas og jeg fikk 4 fine dager der.

Opplevelse
Det har vært flere fine opplevelser i året som gikk, men det beste som skjedde var at jeg endelig fikk flyttet over Puddefjordsbroen og til sentrum. Jeg vet ikke om å flytte kan kalles en opplevelse, men det var i hvert fall fint å få fasiliteter som adskilt soverom, balkong, plass til vaskemaskin/tørketrommel, komfyr med normal størrelse, god skapplass og kun 2 minutters gange til alt.

Roadtrip
Delt førsteplass mellom jenteturen til Odda i mars og jenteturen til Oslo i juni. Hæla i taket på begge!


Året 2006 har i bunn og grunn vært veldig fint. Minnene fra det siste halvåret sitter sterkere enn fra det første, så det er mye jeg har glemt som sikkert dukker opp. Nå gjenstår det bare å håpe at 2007 blir like fint, om ikke bedre.

Om å lese

Jeg liker ikke å lese for å sluke, men for å se hva jeg kan bruke. I dag har jeg lest Catilina, debutstykket til Henrik Ibsen. Det kom ut i 1850, da Ibsen var 22 år gammel. Stykket har en ganske aktuell historisk kontekst for min del, siden det foregår i Romerriket under tyrannen Sulla. For meg har dette stykket en nytteverdi. Om få dager skal jeg ha eksamen om den antikke periode, og det er helt ypperlig å se Romerriket fra en annen vinkel, riktignok slik Ibsen tenkte seg det. Jeg tror at det å lese skjønnlitteratur og drama kan være vel så lærerikt som noe annet, forutsatt at man velger kvalitativt. Ved å lese åpnes dører og vinduer slik at du kan forstå deg selv og verden bedre. Beleste mennesker er de rikeste i verden. Jeg føler meg litt rikere nå. Egenverdien av å lese er stor. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke leser mer. Fra nå av skal jeg prioritere papir fremfor skjerm. Basta.