Om moteblogging i selvbekreftelsens tidsalder

Jeg vil påstå at vi vestlige lever i en tidsalder og et samfunn der selvbekreftelse i form av selvtillit ses på som kilden til et godt liv. Det dreier seg i det hele tatt mye om selvet. I den globale vrimmelen av informasjon som vi til daglig formerlig sluker i oss oppstår det likevel et problem - nemlig å hevde seg - å synes i mengden. Behovet for å fremelske seg selv blir sterkere. Og hvilken kommunikasjonskanal er bedre på denne typen narsissisme enn selve Internettet?

Når Facebook ikke er nok for enkelte, er blogging et alternativ. Dette har jeg jo selv erfart, siden jeg en gang i blant legger ut et og annet hjertesukk i min egen personlige blogg. Men, det som skiller meg fra den svært androgyne gruppen av bloggere som blogger for å utlevere alle sider ved seg selv, er flere punkter. Felles for de alle er at de blogger om mote. Blant den gruppen mennesker som har størst behov for å eksponere seg selv for å oppnå selvbekreftelse, finnes det i dag utallige moteblogger. Mine observasjoner forteller meg at disse bloggerne i stor grad er jenter i slutten av tenårene. Oppmerksomhetsbehovet er påfallende, da det legges ut blogginnlegg opp til flere ganger daglig, gjerne med flere bilder av bloggeieren. Informasjonen om personene er ofte overveldende, uten noen form for sensur når det gjelder venner, familie, hjemsted, preferanser når det gjelder hår, klær, sko, mat, drikke, musikk, film, lærere... You name it. Jeg finner det faktisk litt bekymringsverdig. Selv om det er utrolig festlig for oss på "utsiden" å spionere på livet til disse menneskene. For det er jo faktisk livet sitt de legger ut. Til absolutt alle og enhver som måtte være interessert.

Noe jeg også finner ganske så interessant med denne typen blogging, er at motebloggerne ser ut til å leve i et slags kommentarnettverk. Det er viktig å ha mange kommentarer på blogginnleggene sine, helst over 100, hvis man skal anses for å være populær. De fleste kommentarene som legges ut er forbausende positive, når man vet at de fleste som kommenterer jo er jenter som befinner seg i en livsfase der popularitet, hierarki, misunnelse og allianser ofte preger hverdagen.

Vel, jeg skal ikke være alt for dømmende. Jeg har jo selv lagt ut bilde av et par sko. Jeg har også erklært min kjærlighet til Marc Jacobs. Dere har også fått sett kjøleskapet mitt. Men dere får ikke vite hva jeg har inntatt til frokost, middag og kvelds hver dag. Dere får ikke se bilde av huset mitt, rommet mitt eller garderobeskapet mitt. Dere får ikke vite hva jeg så på tv i dag og hvem jeg har sosialisert med. Dere får ikke se hvilke nye plagg jeg sist kjøpte på HM, Bikbok eller Gina Tricot, ei heller dagens antrekk syv ganger i uka. Dere får ikke vite hvilket merke neglelakken og mascaraen min er. Dere får ikke se en video av meg som prater om min dårlige hårdag. Enten er jeg for gammel, eller så har jeg ikke stort nok behov for å brette meg selv ut på den måten. I tillegg er jeg bittelitt skeptisk, for selv om de som kommenterer disse bloggene tilsynelatende er vanlige unge mennesker, vet man aldri hvem som har lagt til bloggen i favorittlistene sine i nettleseren. Internettet er jo så offentlig som det kan bli, og når man først er der ute er det ingen vei tilbake.

Jeg bare nevner det.

Og hva er forresten dealen med denne dama her?

Vis meg bilen din...

I dagens utgave av Dagbladet kan vi lese at bilen avslører oss. En nokså flåsete artikkel med ikke-nyheter og nedsettende påstander om at for eksempel akademikere er for jålete til å i det hele tatt eie en bil. Jeg tror nok at det kan være slik i de største byene i landet vårt, der kollektivnettet er godt utbygget og mulighetene for ikke å eie en bil er gode. Men beveger du deg utenfor kjerneområdene er det en helt annen kultur som råder. Der er bilen et viktig middel i hverdagen og kanskje det som gjør deg mest synlig. Det er klart at dette bidrar til at enkelte ønsker å ha en såkalt høystatusbil. I tillegg er biler med en høyere prisklasse ofte sikrere og mer miljøvennlige (i hvert fall i forhold til eldre bruktbiler). Jeg kan aldri tenke meg at mine foreldre som har 35 min til jobb ville byttet ut bilen til fordel for kollektivtrafikk, som tar over 60 min. Til det er tilbudet alt for dårlig.

Jeg, derimot, har bare eid én bil i hele mitt liv. En VW Caravelle 85 med 6 seter, dekorert med hvit maling på rød bakgrunn utenpå. Denne delte jeg med fem andre jenter en kort periode i mai for noen år siden. Nå er det uaktuelt for meg å eie en bil. Ikke fordi jeg er jålete, ikke fordi jeg er akademiker. Det er rett og slett for dyrt og upraktisk for en som bor midt i en storby. Men jeg ser for meg at det kan bli aktuelt å anskaffe en bil om kanskje noen år. I følge Dagbladet vil valget kanskje falle på Toyota. Sitat: "Lektorer med høyere utdannelse enn lønn lander på Toyota, eller Volvo og VW hvis japaner føles for folkelig".

Jeg føler meg satt i bås.

Hva mister vi med Reform 94?

Med Læreplan for Kunnskapsløftet og PC inn i skolene, tror politikerne på et løft innenfor den digitale kompetanse. Det er greit. Likevel tror jeg, som kommende lærer, at man mister noe essensielt ved klasseromsmiljøet med den utstrakte PC-bruken. I min praksis opplevde jeg nemlig at elevene foretrakk å forholde seg til hverandre og til læreren via nettbasert kommunikasjon. Siden det ble brukt PC i omtrent hver eneste time hver dag, hadde elevene mye lettere for å uttrykke seg skriftlig enn muntlig. Er det egentlig dette vi vil med Kunnskapsløftet? Vil vi ha et samfunn der kontakten mellom mennesker skal foregå bak en skjerm? Er det essensielle verdier i samfunnet vårt som sakte men sikkert kommer til å skli bort..? Jeg bare spør. For meg virker det som om utviklingen er litt på skakke. Neste gang bør kanskje politikerne tenke på hva som bør ivaretas i de gamle reformene og ikke bare kjøre på med alt som er nytt og fancy. Ingen tjener på det.

Tippeliga

Bergenserne er et utrolig stolt folkeslag. I skrivende stund gjaller Brann-sangene mellom de syv fjell. Gullguttene har kommet seg på festplassen og er klar for enda flere hyllester, flere tårer fra voksne menn og flere hyl fra småjentene. Dette er nyttårsaften og syttende mai på en gang, barna i Bergen får være oppe så lenge de vil, foreldrene synger og jubler, buekorpsene trommer høyere enn noen sinne. Bergen vet hvordan et etterlengtet seriegull skal feires.

Er man imidlertid ikke erkebergenser kan dette bli litt for mye. Rødfargen som ligger i en dis over byen har også trengt seg inn i netthinnen og danner bilder i drømme. Det er rødt, gull og det er høylytt, det er Brann, det er et feststemt Bergen. Og det er en relativ slitsom fest å være på utsiden av. En trøst er det likevel at Aalesund fornyet tippeligakontrakt for neste år. La oss håpe at drømmene da blir oransje.

Tanker om livet?

Jeg er i skrivende stund litt over 22 år og 1 mnd. Det er en ganske interessant alder å være i. Spesielt med tanke på hva som skjer rundt meg. Det er ikke uvanlig at jevnaldrende er godt etablert, noen med barn og giftering, mens andre igjen lever livet fri, frank og singel. Jeg tror samfunnet deler oss i to på den måten.

Tendensene er likevel klare, samfunnet heller i retning av en individualisme, hvor vi skal sette oss selv høyest og leve livet som "frie" så lenge som mulig. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende er trettikommanoe, selv om man i en alder av 28 blir ansett som "eldre førstegangsfødende". På en måte synes jeg det er en skremmende utvikling, samtidig som jeg synes at det å skulle etablere seg tidlig kan føles like utrygt.

Men hva er rett og galt, dumt eller smart?
Det fins ingen garantier for livet generelt. Ingen er garantert å ha den samme ledsageren livet ut enten man er 18, 30 eller 50. Jeg er fortsatt ung, jeg er bare 22. Likevel vil jeg ha barn før jeg er 35, men jeg er hverken garantert mann eller evnen til å bære fram avkom. Det er rart å tenke på det, ekstra rart er det når venner og bekjente kommer i situasjoner med giftemål og familieforøkelse. En helt naturlig del av livet er det likevel, og jeg håper å få oppleve det samme en gang. Men ikke med det første.

Kroppsfett og biodiesel

Vanligvis når jeg kjører bil pleier jeg fort å skifte kanal dersom det er P1 er innstilt på radioen. Men i dag fant jeg altså kanalen verdt å lytte til.

Biodiesel fører i motsetning til olje, kull og gass ikke til at mengden karbondioksid økes (økt drivhuseffekt), og er derfor mindre forurensende. Biodiesel fremstilles av olje eller fett. Det som fanget oppmerksomheten min i dag, var det faktum at en nordmann i USA har gjort en avtale med et amerikansk sykehus om å få levert 11 500 liter kroppsfett i uka til å produsere biodiesel.
Jeg vet ikke hva jeg synes var mest oppsiktsvekkende - at kroppsfett kan brukes til biodiesel eller at ett enkelt sykehus i Miami suger 11 500 liter fett av amerikanere i uka. Dette kan i hvert fall bety big business for nordmannens firma, som kan produsere rundt 10 000 liter biodiesel av de 11 500 litrene med fett. Han oppmoder også folk til å spise mer slik at mer biodiesel kan produseres.

Jeg tror heller man bør spasere mer og brenne sitt eget fett. Det løser begge problemer!

Historiefortelleren

I dag var jeg og Andreas på Kvarteret for å ta en kopp kaffe og lese ukens ferske Studvest. Midt i lesingen ble vi avbrutt av ei jente som kalte seg historieforteller - hun lurte på om hun kunne fortelle oss historien om menneskeheten. Det hørtes for såvidt spennende ut, og så nysgjerrige som jeg og Andreas er sa vi ja, i troen på at hun ville øve seg på å fortelle historien sin.

Hun fortalte med store øyne og innlevelse, selv om historien var ganske så tynn. Den handlet om snille og slemme, slaver og slaveholdere, mektige og svake. Jeg tok jenta for å være en idealist som ville fortelle om verden helt til hun rakte frem en kopp for å få penger av oss. Da ble situasjonen bare veldig pinlig, jeg syntes nesten synd på henne som måtte ydmyke seg på den måten. Men hun fikk det vi hadde i lommene, 36 kroner til smmen. Det var kanskje en høy pris for en svak fortelling, men når noen tigger penger på den måten klarer du liksom ikke si nei.

Selv om det var et sleipt triks, så burde vi avslørt henne tidligere. Det ble både pinlig for oss og for henne. Jeg synes synd på jenta som måtte ty til slike metoder, etter hun var ferdig med oss gikk hun til neste bord. Jeg hadde ikke gjort det om jeg var i nød. Da tror jeg faktisk jeg heller hadde samlet flasker.

Grenseløst

Jeg leste noe interessant for noen dager siden på forskning.no, om oppheving av grensene i verden. Verden er ikke gitt grenser, det er noe nytt. Passkontroll og visum er nytt. Det er naturlig at verden er grenseløs. Det mener i hvert fall Jonathan Moses. I dag kom jeg over en ny artikkel om mannen, som tydeligvis har medvind i media.

Moses og andre forskere har funnet løsningen på et av vår tids største problemer, nemlig det sterke innvandringstrykket. Innvandrere hindres av grenser, og løsningen er ikke å tette igjen, men å åpne opp, mener forskeren. Spesielt sterkt er trykket ved grensene Mexico/USA og Afrika/Europa. Stater har i tilfeller gått langt i å hindre innvandring. Det forekommer i høy frekvens episoder der inhumane metoder blir tatt i bruk for å hindre ulovlige innvandrere.

Og hva er løsningen på problemet? Jo - legg ned innvandringsdirektoratene og opphev alt som heter passkontroll. Dette er den eneste løsningen på vår tids elendighet mener Moses. Det nordamerikanske kontinent ble bygget på grunnlag av innvandring, og bør åpne alle grenser.

Vel. Moses har interessante teorier, men det finnes problemer med det han sier. Fri flyt av mennesker betyr fri flyt av arbeidskraft. Noen land vil miste sine klokeste hoder, i andre land vil det gå på bekostning av lønninger. Åpnede grenser vil også bety at enkelte deler av verden vil bli svært overbefolket og noen områder nesten legges øde. En slik sentralisering vil også gå på bekostning av demokratiet og bety høyere kriminalitet. Moses er klar over disse hindringene, men mener de er små problemer.

Jeg vil gjerne se på dette i en historisk kontekst (som vanlig). Det er ikke mer enn 60-70 år siden Storbritannia var de første som opprettet passkontroll, som betydde strengere reguleringer av reisingen. De følgende 60-70 årene har det vært en enorm eksplosjon i reisningen, og det øker hvert år. Moses hevder at å oppheve grensene er det eneste som gjenstår for at verden skal bli fullkomment globalisert, og et av argumentene hans er at jorden er naturlig uten grenser. Jeg mener dette er feil. Det er naturlig at mennesker samler seg i forskjellige grupper på forskjellige steder, og disse avgrenses gjerne av fysiske hindringer, som fjellkjeder, ørkener, vann e.l. Det er naturlig at mennesker utnytter ressurser som finnes i områdene man har bosatt seg på, og at folketallet står i forhold til det naturen klarer å bære.

Moses har kommet med en revolusjonerende teori vil noen si - jeg synes den er grenseløst provoserende.


Det kommer sannsynligvis mer om dette senere.

Globalisering

Jeg skjønner at å blogge eller ha myspace på engelsk er det totally hotteste man kan gjøre for tiden. Vi lever jo i en bitteliten global verden, og da er det en fordel å kunne nå ut til så mange som mulig. Jeg velger likevel å skrive på norsk, traurig som jeg er. Det er nemlig ett eller annet ved denne såkalte globale kulturen jeg ikke liker. Globalisering fører alldeles ikke til en utveksling av kulturer, som man gjerne skulle tro. Spør du meg er det de største kulturene som går på bekostning av de små. Survival of the fittest, for å si det på godt norsk.

Jeg har ikke sett meg blind på at globalisering er et stort, fælt udyr. Tvert imot synes jeg det er flott at strekningen Norge - Sør-Afrika er gjort på en dag. Det er fint å kunne gjøre seg forstått hvor enn man ferdes, og det er fantastisk å ha hele verden som marked når en skal gjøre innkjøp. Jeg synes kanskje likevel det blir en høy pris å betale å skulle nærmest gi avkall på seg selv, for å bli som andre. Verden kommersialiseres. Vi utnyttes av oss selv, uten at vi vet det. Derfor synes jeg det er viktig å beholde litt av det som gjør deg en del av kulturen din og opphavet ditt. Språket og litteraturen, for eksempel. Det er fine ting.