Dersom jeg fikk velge på nytt

(Studie altså).

Jeg er bare 23, og det er aldri for sent å omskolere seg. Men dersom jeg skulle begynne på nytt ville jeg i dag valgt psykologi eller sammenlignende politikk. Begge er retninger jeg synes er uhyre spennende og har lyst til å lære mer om. De er også forsåvidt knyttet til det jeg allerede driver med, det ligger mye politikk i historiefaget, og som lærer blir en tvunget til å bruke en hel del psykologi.

Kanskje er det sånn at til mer en fordyper seg i et emne, blir en interessert i å vite mer om beslektede temaer også. Sånn sett henger jo alt sammen - og dersom en skal orientere seg om alt som henger sammen vil man til slutt finne ut at det hele er komponert i en sirkel - eller en evigvarende smeltedigel hvor alt glir over i hverandre og blir det samme. Slik er det nok med fagene også, de er avgrensede og samtidig uavgrensede - inkluderende og samtidig selektive. Når en da er på masternivå på et universitetsfag blir det derfor uhyre vanskelig å innsnevre seg, siden mulighetene er uendelige. En kan nesten klare å vinkle det utenkeligste inn i en masteroppgave, bare man interesserer seg for det og kan foreta en akademisk argumentasjon. Sånn sett er behøver en master i nordisk språk og litteratur ikke skille seg så enormt mye fra en master i psykologi eller sammenlignende politikk. Det meste avhenger bare av stien som tråkkes frem til oppgaven og tittelen en ønsker å smykke seg med når en er ferdig.

Arbeidslisa vs. Studentlisa vs. Fritidslisa

Det hersker ikke noen sterk uenighet om at vi alle oppfører oss ulikt i ulike situasjoner. For tiden føler jeg at jeg trikser med flere identiteter og at jeg befinner meg i krysningspunktet i flere av dem. Jeg er både student, arbeidende (i hvert fall nå i ferien) samtidig som jeg prøver å ha et litt sosialt liv ved siden av. Det er ikke lett. Oppi det hele bor jeg med mine foreldre, slik at jeg også er i rollen som datter og søster. Selv om jeg egentlig er vant til å bo helt for meg selv.

Det kan være vanskelig å trikse og mikse med disse identitetene. Derfor kjenner jeg at jeg blir en smule gretten når jeg blir oppringt fra jobb når jeg er i full gang med å nyte min sårt tiltrengte fritid. I morgen og resten av uken disponerer jeg min arbeidskraft. På kveldstid. Det vil si at jeg må gi avkall på det meste av mitt sosiale liv. For meg fremkommer det ugunstig. Men jeg vil gjerne ha pengene - som jeg skal bruke som student og på min fritid. Det gjelder å finne balansen.

"Når jeg blir deprimert går jeg inn på nettbanken". (Om tall og bokstaver)

Det sa foreleseren min i pedagogikk tidligere i semeseteret. Jeg har tenkt litt over dette i etterkant. Foreleseren sa at å kludre litt med tall og betale regninger og slikt ga henne en spesiell ro. Jeg tror jeg må konkludere med at det samme er tilfelle hos meg. Jeg tror dog det ikke i hovedsak gjelder tall. I påsken har jeg nemlig brukt noe tid på å løse samtlige kryssord i påskeutgaven av Hjemmet, Allers, Se og Hør, Dagbladet og Sunnmørsposten. Det er ingenting som gleder meg mer i et glossy sladreblad å se tomme ruter som bare lengter etter at jeg skal fylle de med pene bokstaver. Dette er absolutt ikke noe som ligger til familien, jeg er heller ingen ekspert på kryssord (det er også viktig å få med seg at jeg ikke bruker noen form for hjelpemidler - utenom kanskje pappas eller min søsters umiddelbare respons på flyktige frustrasjonsutbrudd). Min familie er mer av den tallglade typen. Jeg tror likevel ikke at jeg er eplet som falt så fryktelig langt fra stammen, for kryssord har litt med beregning og logisk tenkning å gjøre. Kombinert med min elsk for lingvistikk og slikt utgjør det en av påskens favorittbeskjeftigelser. Kanskje med unntak av å tømme påskeegget for marsipan og se krim helt alene og kjøre ufrivillig oppoverbakkeslalom i snøen (som det har kommet så alt for mye av).
God påske.

Lasso rundt Bataille

Jeg prøver å få taket på Georges Bataille. De er ikke alltid så lette, disse litteraturteoretikerne. Bataille mener at det er to uungåelige ting i verden; døden og grensesprengningen (han mener til og med at disse to faktorene er det samme, for ved å sprenge en grense går du forbi det hinsides, og kan oppnå kontinuitet - og å dø er å sprenge en grense). Samtidig sier Bataille at det å føre slekten videre ved reproduksjon er den eneste måten å oppnå en kontinuitet på, og hvis du dør uten å ha reprodusert deg, avslutter du deg selv. En litt både-og-teori da, med andre ord? Jeg har ikke lest meg nok opp på Bataille til å riktig forstå han enda, men som så mange teoretikere synes jeg allerede nå at dette ikke er spesielt opprivende eller enestående. Han har tydelige referanser til både Nietzsche og Heidegger, men etter hva jeg har forstått er han mest kjent for sine teorier om overskridelse og kontinuitet. Dette ble et svada-innlegg om noe jeg egentlig ikke kan (i erke-humanistisk-fakultetsk ånd). The End.

Tanker om livet?

Jeg er i skrivende stund litt over 22 år og 1 mnd. Det er en ganske interessant alder å være i. Spesielt med tanke på hva som skjer rundt meg. Det er ikke uvanlig at jevnaldrende er godt etablert, noen med barn og giftering, mens andre igjen lever livet fri, frank og singel. Jeg tror samfunnet deler oss i to på den måten.

Tendensene er likevel klare, samfunnet heller i retning av en individualisme, hvor vi skal sette oss selv høyest og leve livet som "frie" så lenge som mulig. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende er trettikommanoe, selv om man i en alder av 28 blir ansett som "eldre førstegangsfødende". På en måte synes jeg det er en skremmende utvikling, samtidig som jeg synes at det å skulle etablere seg tidlig kan føles like utrygt.

Men hva er rett og galt, dumt eller smart?
Det fins ingen garantier for livet generelt. Ingen er garantert å ha den samme ledsageren livet ut enten man er 18, 30 eller 50. Jeg er fortsatt ung, jeg er bare 22. Likevel vil jeg ha barn før jeg er 35, men jeg er hverken garantert mann eller evnen til å bære fram avkom. Det er rart å tenke på det, ekstra rart er det når venner og bekjente kommer i situasjoner med giftemål og familieforøkelse. En helt naturlig del av livet er det likevel, og jeg håper å få oppleve det samme en gang. Men ikke med det første.

Sommer kommer, sommer kommer

... Sol og regn og latter og sang.

Sommer er følelsen av duggfriskt gress mellom bare tær i en natt som aldri blir mørk. Det er smaken av nykokte reker og jordbær på strå. Sommeren er årstiden hvor alt våkner til liv, alt strekker seg etter solen og nyter den milde, fuktige luften.

Sommer betyr nye smil, nye sanger, gamle venner.

Sommer er glinsende svetteperler på varm hud i de evigvarende nettene. Sommer er bursdag og familie. Sommer er avkjølte kropper tullet inn i håndklær på svaberget. Sommer er vinden som treffer ansiktet, sommeren er havets refleksjoner av gull.

Sommeren er en klisjé. Det er derfor vi liker den så godt.

På ferie hjemme

Jeg er på ferie hjemme. Et selvmotsigende begrep i seg selv. Men slik er det når man mesteparten av året er i utdanningseksil.

Det er lett å miste fatningen som Rasmus Berg og bli Erasmus Montanus etter å ha tilbrakt noen år som universitetsstudent og man kommer hjem for å tilbringe ferien med familie og gamle venner. Alle mine bygdekomplekser som jeg ikke ante jeg hadde kommer frem, og det er med kritiske øyne jeg ser rundt meg. Jeg vet at det er typisk student å oppføre seg slik, og nå er det mine tanker som er satt i sving.

Jeg er nok ikke den første som har flyttet hjemmefra for så å komme tilbake med et nytt perspektiv på hjemstedet. Når mine horisonter gjøres videre, skrumper andres inn. Å orientere seg mot den samme radiusen hver eneste dag tror jeg forårsaker denne skrumpingen. Bygde-Norge preges nok i stor grad av sneversynte, selvsentrerte mennesker hvor det er viktigst å fremstå som "bedre enn naboen", og de eneste standpunktene man tar er hvorvidt man vil ha øl i butikk eller bompenger.

Det er derfor det er fint å ha sin andre bopæl i en annen by. Det er når du blir liten og usynlig i en folkemengde du kan føle at du vokser, mens du minker blant få. Det er i hvert fall sånn jeg føler det, og nå lengter jeg plutselig tilbake til Hansabyen allerede. For å gjøre oppholdet mitt litt mer interessant får jeg skue på mine sambygdinger med litt andre briller og gjøre som Solveig pleier; se på det som et studie i sosiologi. Og kjenner jeg meg selv rett kommer jeg nok krypende tilbake til hjemlige strøk etter noen år til som kvasikulturell bedrevitende student.

Om penger

Jeg har aldri drømt om å bli siviløkonom eller revisor. Hovedårsaken til det er at penger og tall ikke interesserer meg. Jeg innser likevel at forbruk er avhengig av inntekt, og hos meg har dette ikke stått i stil i det siste. Det er ikke lett å leve på et studielån med usle 6000 på konto i måneden, noe som er årsak til at 60% av studenter har deltidsjobb ved siden av studier. Jeg er en av de førti prosentene som ikke har det.

Nå har jeg altså bestemt meg for å minske forbruket mitt. Jeg skal bli flinkere til å tenke før jeg handler. Fra nå av skal jeg klare meg uten å kjøpe nye klær og sko (det finnes alltid noe i skapet), jeg skal ha med matpakke på skolen i stedet for å betale 40 kr for litt juice og en tørr vegetarciabatta, jeg må lære at kyllingfilet er dyrt mens fiskegrateng og suppe er billig - og ikke minst: vann er gratis. Jeg akter heller ikke å være støttemedlem på treningssenteret, nå skal jeg ha valuta for de 735 kronene jeg har betalt til SiB.

Dette høres ut som en dårlig klisje av en rekke nyttårsforsetter, men nå er vi allerede i februar. Dersom jeg klarer å føre en stram økonomipolitikk har jeg kanskje råd til å dra på tur med Andreas i påsken. Det kan være verdt å streve litt ekstra for.

Den som hadde visst

Nå er det egentlig natt og jeg burde sove, men jeg fikk det ikke til på grunn av et gnagsår jeg har. Jeg begynte nemlig å betvile om jeg tar den rette utdannelsen.

Den integrerte lærerutdanningen ved UiB startet opp i 2004. Jeg startet som en del av førstekullet, og som de fleste vet må de som går først bane vei. Halvveis i studiet, to og et halvt år etter, vet jeg fremdeles ikke om utdanningen er på rett spor. Det har vært mange barnesykdommer, og det føles som om førstekullet har måttet ta til takke med flere halvgode løsninger.

Når sant skal sies var det tilfeldighetene som rådde da jeg bestemte meg for akkurat denne retningen. Interessen min lå i norskfaget, og jeg hadde dermed lyst til å gå videre med dette. Å studere nordisk uten å ha noen formening om hva jeg egentlig kunne bruke det til virket for meg litt skremmende, og det var derfor valget falt på norsklærerutdanningen. Studer nordisk, få lektortittel på kjøpet. Såre enkelt valg der og da.

Det som er mitt problem er at jeg både betviler kvaliteten i utdanningen min OG mitt fremtidige yrke. Vil jeg bli lærer? Vil jeg bli stoppet over alt hvor jeg går? Vil jeg rette stilbunker og prøver? Vil jeg?
Jeg vet ikke.

Men jeg vet heller ikke om jeg vil sitte på et kontor med kaffekopp og nettaviser hele dagen eller bestille varer eller losse varer eller produsere dem for den saks skyld - jeg vet ikke om jeg har lyst til å halvsove på 20 møter om dagen, anskaffe forhandlere, vaske gulv, beregne kalkyler, lage statistikk, stå ved et samlebånd, eller være sjåfør.

Skal jeg skifte sti må jeg gjøre det nå, men jeg vet ikke om jeg er modig nok. Jeg vet ikke om jeg er modig nok til å kaste meg ut i læreryrket i en alder av 23. Jeg vet ikke om jeg kommer til å trives, jeg vet ikke om jeg kommer til å lykkes. Jeg vet ikke om jeg vil risikere å prøve noe nytt og feile to ganger. Da er det bedre å gå for det man først bestemte. Og utdanningen er ikke så ille, det er ei heller yrket (tror jeg). Mens jeg har skrevet dette tror jeg at jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter. Det er verdt et forsøk. Jeg tror kanskje, at når jeg får en litt utvidet horisont og en større læreridentitet gjennom utdanningen, så vil dette vise seg å være riktig for meg. Om det motsatte skulle skje kan jeg alltids skifte yrke. Man blir da aldri for gammel?

Det var fint å få reflektert litt. Men nå trenger jeg all den søvnen jeg kan få. I morgen er det en ny dag og nye bekymringer.

Kroppsfett og biodiesel

Vanligvis når jeg kjører bil pleier jeg fort å skifte kanal dersom det er P1 er innstilt på radioen. Men i dag fant jeg altså kanalen verdt å lytte til.

Biodiesel fører i motsetning til olje, kull og gass ikke til at mengden karbondioksid økes (økt drivhuseffekt), og er derfor mindre forurensende. Biodiesel fremstilles av olje eller fett. Det som fanget oppmerksomheten min i dag, var det faktum at en nordmann i USA har gjort en avtale med et amerikansk sykehus om å få levert 11 500 liter kroppsfett i uka til å produsere biodiesel.
Jeg vet ikke hva jeg synes var mest oppsiktsvekkende - at kroppsfett kan brukes til biodiesel eller at ett enkelt sykehus i Miami suger 11 500 liter fett av amerikanere i uka. Dette kan i hvert fall bety big business for nordmannens firma, som kan produsere rundt 10 000 liter biodiesel av de 11 500 litrene med fett. Han oppmoder også folk til å spise mer slik at mer biodiesel kan produseres.

Jeg tror heller man bør spasere mer og brenne sitt eget fett. Det løser begge problemer!

Regn

Jeg må spørre meg selv atter en gang: Hvorfor begynner det alltid å regne når jeg er ute og går? Jeg vet at jeg bor i Bergen, et høyrisikoområde for regn. I tillegg burde jeg ha i minne at regnet kommer alltid når jeg minst venter det - og minst trenger det.

Da jeg startet min spasertur i dag, var det fin farge på himmelen og alt så tilsynelatende tørt ut. Jeg trasket avgårde med Wilco på øret til andre siden av byen, Sandviken. Det er fint å gå tur der, mellom de hvite husene. Jeg må innrømme jeg liker å titte inn vinduene til de som bor der. Det ser så koselig ut å bo i et lite hvitt bergenshus. Mens jeg gikk slik og drømte meg bort, var det plutselig som om himmelen over meg åpnet seg, det fosset ned vann i enorme mengder. Det hele fortonet seg nesten litt dramatisk. Byen ble med ett veldig mørk, og de små smauene mellom de hvite husene ikke lenger så idylliske. Med bare lyden av min egen pust og musikken inne i hetta og beina i dype søyler av vann fant jeg fort ut at det var best å snu nesen i retning sør igjen. Trappene som leder ned til fløybanestasjonen var overflømmet av vann, og jeg ble våt omtrent til knærne mens jeg løp nedover. Det er forøvrig også et kunststykke å holde balansen på såpeglatt brostein.

Det er likevel et eller annet med november i Bergen. Selv om det i dag regnet som verst og folk løp for å søke dekning under alle tak, var det fint å vandre for seg selv mellom forlatte paraplyer i veikantene. Jeg vil strekke meg så langt som å si at det var deilig å streve litt, for jeg visste at varmen ikke var langt unna. Det var fint å ha en lørdag utenfor kjøpesentrene, utenfor massene, men helt for meg selv. Jeg tåler å bli våt på beina noen ganger, det kan faktisk være verdt det.

Grenseløst

Jeg leste noe interessant for noen dager siden på forskning.no, om oppheving av grensene i verden. Verden er ikke gitt grenser, det er noe nytt. Passkontroll og visum er nytt. Det er naturlig at verden er grenseløs. Det mener i hvert fall Jonathan Moses. I dag kom jeg over en ny artikkel om mannen, som tydeligvis har medvind i media.

Moses og andre forskere har funnet løsningen på et av vår tids største problemer, nemlig det sterke innvandringstrykket. Innvandrere hindres av grenser, og løsningen er ikke å tette igjen, men å åpne opp, mener forskeren. Spesielt sterkt er trykket ved grensene Mexico/USA og Afrika/Europa. Stater har i tilfeller gått langt i å hindre innvandring. Det forekommer i høy frekvens episoder der inhumane metoder blir tatt i bruk for å hindre ulovlige innvandrere.

Og hva er løsningen på problemet? Jo - legg ned innvandringsdirektoratene og opphev alt som heter passkontroll. Dette er den eneste løsningen på vår tids elendighet mener Moses. Det nordamerikanske kontinent ble bygget på grunnlag av innvandring, og bør åpne alle grenser.

Vel. Moses har interessante teorier, men det finnes problemer med det han sier. Fri flyt av mennesker betyr fri flyt av arbeidskraft. Noen land vil miste sine klokeste hoder, i andre land vil det gå på bekostning av lønninger. Åpnede grenser vil også bety at enkelte deler av verden vil bli svært overbefolket og noen områder nesten legges øde. En slik sentralisering vil også gå på bekostning av demokratiet og bety høyere kriminalitet. Moses er klar over disse hindringene, men mener de er små problemer.

Jeg vil gjerne se på dette i en historisk kontekst (som vanlig). Det er ikke mer enn 60-70 år siden Storbritannia var de første som opprettet passkontroll, som betydde strengere reguleringer av reisingen. De følgende 60-70 årene har det vært en enorm eksplosjon i reisningen, og det øker hvert år. Moses hevder at å oppheve grensene er det eneste som gjenstår for at verden skal bli fullkomment globalisert, og et av argumentene hans er at jorden er naturlig uten grenser. Jeg mener dette er feil. Det er naturlig at mennesker samler seg i forskjellige grupper på forskjellige steder, og disse avgrenses gjerne av fysiske hindringer, som fjellkjeder, ørkener, vann e.l. Det er naturlig at mennesker utnytter ressurser som finnes i områdene man har bosatt seg på, og at folketallet står i forhold til det naturen klarer å bære.

Moses har kommet med en revolusjonerende teori vil noen si - jeg synes den er grenseløst provoserende.


Det kommer sannsynligvis mer om dette senere.

Tanker om eksamen

I morgen skal jeg i ilden. 6 timer skal jeg være der. Da skal universitetet få se hva jeg har lært dette semesteret. Jeg må ærlig innrømme at jeg føler jeg ligger dårlig an. Altså, jeg kan si litt om alt, men ikke mye om litt, noe jeg faktisk tror er en fordel (dersom jeg skulle være så heldig å "treffe"). Eksamen er nemlig fryktelig urettferdig. Dersom eksamen skulle vært representativ for studentenes reelle kunnskaper, burde vi selv fått velge hvordan eksamensoppgavene skulle vært. Tenk deg, blanke ark og fargestifter - vær så god, lag din egen eksamen akkurat sånn du vil!

Jeg tror jeg ville valgt trettiårskrigen med et dansk synspunkt. Og den følgende ekspansjonen i Østersjøen. Det hadde vært den perfekte oppgave. Men sjansen er vel heller liten for at akkurat jeg skal treffe blink. Det er vel større sannsynlighet for komplett skivebom. Likevel engster jeg meg ikke. Jeg har god samvittighet og stoler på at kunnskapene mine skal bære meg gjennom morgendagen.

Slik eksamenssystemet ved universitetet er nå, suger det all livslyst ut av en de siste ukene før den store dagen. Etter 10 timer på lesesalen i snitt, et kosthold bestående av sjokolade og alvorlige mengder kaffe samt minimalt med sosialt liv, skal man vise sine kunnskaper. Det vil vise seg da, om du har truffet. Om det vil bære eller briste. Om du vil leve eller dø. For det er det som er verst med eksamen. Akkurat i det arket lander fredfult på pulten din. Studentbeviset ligger i høyre hjørne, pennene linet opp, og nok næring for en hel helg strategisk plassert. Du snur arket. Du tenker: JA! Eller: Nei... Det er helt vilkårlig. Ingen kan alt. Ingen kan ingenting. Eksamen er og blir urettferdig. Spør du meg. Ønsk meg lykke til.

Globalisering

Jeg skjønner at å blogge eller ha myspace på engelsk er det totally hotteste man kan gjøre for tiden. Vi lever jo i en bitteliten global verden, og da er det en fordel å kunne nå ut til så mange som mulig. Jeg velger likevel å skrive på norsk, traurig som jeg er. Det er nemlig ett eller annet ved denne såkalte globale kulturen jeg ikke liker. Globalisering fører alldeles ikke til en utveksling av kulturer, som man gjerne skulle tro. Spør du meg er det de største kulturene som går på bekostning av de små. Survival of the fittest, for å si det på godt norsk.

Jeg har ikke sett meg blind på at globalisering er et stort, fælt udyr. Tvert imot synes jeg det er flott at strekningen Norge - Sør-Afrika er gjort på en dag. Det er fint å kunne gjøre seg forstått hvor enn man ferdes, og det er fantastisk å ha hele verden som marked når en skal gjøre innkjøp. Jeg synes kanskje likevel det blir en høy pris å betale å skulle nærmest gi avkall på seg selv, for å bli som andre. Verden kommersialiseres. Vi utnyttes av oss selv, uten at vi vet det. Derfor synes jeg det er viktig å beholde litt av det som gjør deg en del av kulturen din og opphavet ditt. Språket og litteraturen, for eksempel. Det er fine ting.