Vaffelhjarte

Vaffelhjarte
Maria Parr
2005

Eg har lese ut Vaffelhjarte av Maria Parr og sit igjen med ei kjensle av å ha lese ei blanding av Emil i Lønneberget, Madicken og Pippi. Det Lena og Trille finn på i den vesle vika Knert-Mathilde er så underhaldande at det nesten grensar til lindgrensk. Tenk å bu ein stad der jonsok-bålet blir sløkka av møkkaspreiaren og der dyra blir frakta til Noas Sjark. Vaffelhjarte er ei herleg bok, og eg gler meg til å ta til med Tonje Glimmerdal. Boka er smekkfull av gode formuleringar og herlege bilete. Anbefalast.

Hvorfor lektor Alfsen sluttet å produsere stensiler

Romanen, forfattet av Terje Stemland, utgitt i 1978, fikk min oppmerksomhet ene og alene på grunn av tittelen. Jeg anskaffet boken gjennom et antikvariat på nett, og startet å lese med godt mot.

Lektor Alfsen er en alminnelig lærerutdanner med pedagogikk hovedfag og talefeil. Han er ikke spesielt populær blant elevene eller kollegene, og han fremstår som en aktet avholdsmann. Selve tittelen på boken Hvorfor lektor Alfsen sluttet å produsere stensiler peker jo til et vendepunkt i boken, dette vendepunktet kommer når Alfsen blir med studentene sine på fest og høyfjellshotell. Alfsens avholdenhet opphører, og han menger seg til og med med lærerstudinene.

Boken fremstår i dag som noe foreldet. Det er interessant å lese om lærerskolemiljøet på 1970-tallet, men det stopper også der. Stemland mangler noe av det Dag Solstad har greid, nemlig å fange den modernistiske sjelen og sinnsforvirrelsen. Vi kommer aldri helt inn på Sedolf Alfsen, men han fremstår som den mislykkede læreren, læreren som tar seg selv og sitt fag for høytidelig. Romanen er underholdende sett i sammenheng med sin historiske verdi, og noen av formuleringene til Stemland er underfundige og noe ironiske.

Romanen anbefales til alle som ønsker å lese om en stakkarslig høyskolelærer som etter hvert får sin tilværelse snudd opp ned.

Hvordan sjekke opp en nordiskstudent

(Tekst: Ingar Sandvær)

• Kom her, så skal jeg gradbøye deg!


• Vil du bli med hjem og se på dialektkartene mine?


• Du er mykere enn Olav Duun!


• Du kan koma innonfor mi inste grind...


• I setningen som deg vil jeg være det direkte objekt


• Dine apikodentaler er som musikk i mine ører.


• Bjørnson valgte april, jeg velger deg.


• Bli med hjem, så skal jeg både pre- og suffikse deg!

Det er enden på en epoke

En epoke er over - et femårig utdanningseksil er avsluttet. Jeg husker da jeg først entret Bergen i august 2004, full av forventning. Det er rart hvordan utviklingen har gått frem til 2009 - spesielt når jeg tar et tilbakeblikk på hvordan den første delen av studietiden min var. PS! Fare for sentimentalitet.

De to første studieårene bodde jeg i dette bygget.

Jeg var overbevist over at det skjedde skumle saker i dette nedtaggede hvite huset over Puddefjordsbroen. Senere fant jeg ut at det var oppussingsaktiviteter.

Forelesningene ble holdt i dette bygget, det var her kortsenteret lå, og det var til og med minibank og postkontor her. Studentsenteret hadde likevel en noe mer dyster fremtoning da enn det nye bygget har nå.


Blant annet var det ulver i taket i trappeoppgangen. Denne formen for kunst skjønte jeg aldri, og synes ulvene var minst like skremmende som de sprøytenarkomane på toalettene.


Veien til Kunnskap var lett å gå, men kanskje litt lang. (Rampene opp til Studia).

Bergen er fremdeles Bergen, fem år har gjort inntrykk. (Hva skal jeg nå finne på for å unngå å bli en stor klisjé?) Vel...

Jeg er glad for å forlate byen, men kommer alltid til å ha AIDS! .... Som i Alvorlig/Intenst/Daglig Savn.

Om moteblogging i selvbekreftelsens tidsalder

Jeg vil påstå at vi vestlige lever i en tidsalder og et samfunn der selvbekreftelse i form av selvtillit ses på som kilden til et godt liv. Det dreier seg i det hele tatt mye om selvet. I den globale vrimmelen av informasjon som vi til daglig formerlig sluker i oss oppstår det likevel et problem - nemlig å hevde seg - å synes i mengden. Behovet for å fremelske seg selv blir sterkere. Og hvilken kommunikasjonskanal er bedre på denne typen narsissisme enn selve Internettet?

Når Facebook ikke er nok for enkelte, er blogging et alternativ. Dette har jeg jo selv erfart, siden jeg en gang i blant legger ut et og annet hjertesukk i min egen personlige blogg. Men, det som skiller meg fra den svært androgyne gruppen av bloggere som blogger for å utlevere alle sider ved seg selv, er flere punkter. Felles for de alle er at de blogger om mote. Blant den gruppen mennesker som har størst behov for å eksponere seg selv for å oppnå selvbekreftelse, finnes det i dag utallige moteblogger. Mine observasjoner forteller meg at disse bloggerne i stor grad er jenter i slutten av tenårene. Oppmerksomhetsbehovet er påfallende, da det legges ut blogginnlegg opp til flere ganger daglig, gjerne med flere bilder av bloggeieren. Informasjonen om personene er ofte overveldende, uten noen form for sensur når det gjelder venner, familie, hjemsted, preferanser når det gjelder hår, klær, sko, mat, drikke, musikk, film, lærere... You name it. Jeg finner det faktisk litt bekymringsverdig. Selv om det er utrolig festlig for oss på "utsiden" å spionere på livet til disse menneskene. For det er jo faktisk livet sitt de legger ut. Til absolutt alle og enhver som måtte være interessert.

Noe jeg også finner ganske så interessant med denne typen blogging, er at motebloggerne ser ut til å leve i et slags kommentarnettverk. Det er viktig å ha mange kommentarer på blogginnleggene sine, helst over 100, hvis man skal anses for å være populær. De fleste kommentarene som legges ut er forbausende positive, når man vet at de fleste som kommenterer jo er jenter som befinner seg i en livsfase der popularitet, hierarki, misunnelse og allianser ofte preger hverdagen.

Vel, jeg skal ikke være alt for dømmende. Jeg har jo selv lagt ut bilde av et par sko. Jeg har også erklært min kjærlighet til Marc Jacobs. Dere har også fått sett kjøleskapet mitt. Men dere får ikke vite hva jeg har inntatt til frokost, middag og kvelds hver dag. Dere får ikke se bilde av huset mitt, rommet mitt eller garderobeskapet mitt. Dere får ikke vite hva jeg så på tv i dag og hvem jeg har sosialisert med. Dere får ikke se hvilke nye plagg jeg sist kjøpte på HM, Bikbok eller Gina Tricot, ei heller dagens antrekk syv ganger i uka. Dere får ikke vite hvilket merke neglelakken og mascaraen min er. Dere får ikke se en video av meg som prater om min dårlige hårdag. Enten er jeg for gammel, eller så har jeg ikke stort nok behov for å brette meg selv ut på den måten. I tillegg er jeg bittelitt skeptisk, for selv om de som kommenterer disse bloggene tilsynelatende er vanlige unge mennesker, vet man aldri hvem som har lagt til bloggen i favorittlistene sine i nettleseren. Internettet er jo så offentlig som det kan bli, og når man først er der ute er det ingen vei tilbake.

Jeg bare nevner det.

Og hva er forresten dealen med denne dama her?

Joggedilla!

Det begynte den 24.12.08, da jeg fikk en Ipod Nano 4. generasjon til jul. Tilhørende i pakken fikk jeg også en Nike+ sensor til å putte i skoen og en sender til å putte i Ipoden. Teknologiske duppedingser som skulle få meg opp av sofaen og ut i joggeløypa, altså. Det kom umiddelbart en snikende skepsis, men samtidig en veldig sterk trang til å teste dette ut. I romjula bar det derfor på jakt etter Ipod-kompatible sko.

Det skulle vise seg å være ganske så enkelt. De fleste løpeskoene til Nike blir nå laget med plass til joggesensor under sålen. Første joggetur ble gjennomført to dager før nyttårsaften, og jeg har hatt 6 joggeturer etter det. Sånn sett var julegaven vellykket. Jeg synes det gir en ekstra tilfredsstillelse å overføre "joggedataene" mine til nike.com etter økten, det er omtrent like gøy som selve joggingen. Dette har ført til at jeg ligger foran målet mitt for måneden - nemlig å jogge 20 miles. Dette kom opp automatisk da jeg registrerte meg, derfor miles og ikke kilometer. Men uansett - å ligge foran skjema når det gjelder trening er absolutt ikke noe jeg har for vane.

PS. Dette er ingen skryteblogg, altså. Tvert om - hvem skryter vel av å bruke 35 min på 5,5 km? Det er bare så utrolig fascinerende at det måtte noe teknisk til for å få meg opp av sofaen.


Slik ser målet mitt ut! (Jeg er 2,4 miles foran skjema).

Profilen min på nike.com kan fortelle meg at jeg har jogget 6 ganger, til sammen 25,09 km, med en gjennomsnittsfart på 6,34 min/km. Det er absolutt ingenting å skryte av. Men hvem vet, kanskje jeg kan forbedre tiden min hvis jeg fortsetter? Det gjenstår bare å se hvor lenge teknikken klarer å holde meg i aktivitet. Så langt er jeg iallfall mer enn fascinert.

010109

Mitt aller første innlegg i 2009. Overgangen fra 2008 gikk smertefritt. I dag har jeg gått tur i snøen (med kamera) og resten av dagen kommer til å bestå av sofagnuring. Bedre blir det ikke.

Årets oppsummering

Det er på tide å ta den sedvanlige oppsummeringen av året som har vært. 2008 har på mange måter vært et bra år, og kurven fra 2007 har bare peket oppover. Det er vel og bra. I år som i fjor og året før det velger jeg å summere opp de beste begivenhetene.

Litteratur
Litteraturlisten min i år over leste romaner ser slik ut:
Vente, blinke (Gunhild Øyehaug)
Milkrun (Sara Mlynowski)
After Dark (Haruki Murakami)
Mannen som elsket Yngve (Tore Renberg)
Charlotte Isabel Hansen (Tore Renberg)
Homecoming (Cynthia Voigt)
Dans, Dans, Dans (Haruki Murakami)
Fatso (Lars Ramslie)
Kompani Orheim (Tore Renberg)
Farmor har kabel-TV (Tore Renberg)
Madame Bovary (Gustave Flaubert)
Norwegian Wood (Haruki Murakami)
Ikke like lang som den ellers har pleid å være, altså. Listen er også preget av nye norske samtidsforfattere som Gunnhild Øyehaug, Lars Ramslie og selvsagt Tore Renberg (som er representert med hele fire romaner). Murakami har også i år blitt en hit, og jeg ønsker bare å lese mer av ham. Bare én skikkelig klassiker er å finne i listen, Madame Bovary. Jeg forsøkte meg også å begynne så vidt på Buddenbrooks av Thomas Mann tidligere i høst, men har dessverre ikke rukket å sette den opp på listen (dvs. at jeg ikke har blitt ferdig med den!). Vi får se om den popper opp på våren. Men uansett - romanen som stikker av med årsbeste for min del er Charlotte Isabel Hansen. Bare den og Vente, Blinke er utgitt i år. Renbergs roman stikker av med min personlige seier, med et lite håp om at det kommer flere Jarle Klepp-bøker.

Musikk
Årets album... Er det lov til å si ingen? Jeg har ærlig talt ingen favoritter av albumene som kom ut i år. (For det første har jeg ikke oversikt. For det andre synes jeg det har vært mye dårlig). Det har vært mye jenter, også fra moderlandet. Blant annet Ida Maria, Ingrid Olava, Maria Mena og Marit Larsen. Jeg kan ikke skryte på meg å ha hørt spesielt grundig gjennom albumene deres, men jeg har nok blitt positivt overrasket over de fleste. Ida Maria trekker nok det lengste strået som den tøffeste. I det minste har hun kul sveis. Og så er "I like you so much better when you're naked" helt okei.

Konsert
Mike Patton og Stian Carstensen på Logen i Bergen tok kaka. Absolutt årsbeste!

Film
Mannen som elsket Yngve var iallfall årets norske.

Reise
Vi hadde en fin tur til Berlin i januar. Men årets beste var uten tvil den O' store Amerikaferden i august/september. Den var helt tipptopptommelopp, spesielt med reiseguide Andreas som hadde mye å vise frem i New York. Boston var ny for oss begge, men ikke noe dårlig av den grunn. Begge byene anbefales varmt.

Da gjenstår det vel bare å ønske alle en fin kveld. Og et godt nytt år selvsagt.

Steder jeg ønsker å besøke (1): Russland

Jeg ser for meg pelsluer, sneiper og lommelerker med vodka. Jeg ser røde symboler, hammer og sigd, og jeg synes jeg hører ordene glasnost og perestrojka i det fjerne. Jeg ser for meg store menn i stein; Lenin, Stalin, Khrushtsjov, Bresjnev. Og menn i litt mykere form, men med minst like snirklete navn; Gorbatsjov, Jeltsin, Putin og Medvedev. Jeg ser uendelige rader med babushka-dukker og hav av blårøde folkedrakter. Gullkupler og ballettdansende menn i trikot. Kvinner med heklede sjal og rød lebestift. Og på veggene i mitt fiktive Russland: propagandaplakater med kyrilliske bokstaver.

Jeg vet at det er farlig å generalisere. Men for meg er bildet av Russland mer enn en karikatur. Det er uhyre tiltrekkende. Og da er jeg verken er utpreget kommunist eller sosialist. Det bare er et eller annet med verdens største land og dets fortid (og forsåvidt også nåtid) som gjør at jeg har fryktelig lyst til å puste og ånde det.

Russland grenser til Norge. Som naboer burde vi absolutt opprettholde en kontakt og utveksle turister. Det er greit å være på godfot med et så stort land, med en tradisjon som tilsier at de ikke frykter noen. Den russiske tradisjon og landets historie er jo også uhyre interessant. Jeg har aldri tidligere besøkt et land som tidligere har vært under kommunistisk styre, og Russland er jo så absolutt stedet å begynne, siden det på godt og vondt ble regnet som kommunismens høyborg gjennom nesten hele forrige århundre. Som kommende historielærer må jeg selvsagt tenke på å stadig utfordre mine undervisningsevner, og et besøk over grensen til Russland vil nok kunne tilføye noe til min senere lektoriale utfoldelse.

(Hvor og hva?)
Russland er enormt stort. Derfor vil nok et kort opphold ikke dekke spesielt mye av behovet for å se og oppleve russisk natur og kultur. Ulike høydepunkter fra ulike steder ville likevel vært:

• St.Petersburg
• Moskva (Kreml, Lenins mausoleum, ballett)
• Vladivostok
• Den transsibirske jernbane

Det er vel bare å skrive etter visum da?

Visdom fra Wilde

"To live is the rarest thing in the world.
Most people exist, that is all."




Så enkelt og så vanskelig.

Hæmatt tel jul

Det er ingenting som er som å komme hjem til jul. Natt til i går sov jeg hele tretten timer. Ikke vet jeg hvordan det er fysisk mulig, men det har vel noe med at jeg slapper så innmari godt av i barndomssengen min.

I år er det likevel litt annerledes å være hjemme, siden jeg må jobbe med masteroppgaven og ikke kan ta helt fri. Det får vise seg i morgen hvordan jeg klarer å jobbe her. Det var ikke så mange bøker som fikk bli med i kofferten min, og jeg er usikker på bibliotetsutvalget på disse trakter. Jeg satser og håper på at jeg har det stoffet jeg trenger for å bli ferdig med kapittel tre. Hvis det blir vanskelig å arbeide i morgen får jeg ta meg en tur på Moa for å bli ferdig med julegavene (noe jeg sliter mer enn vanlig med i år!).

I dag har jeg bare lest pensumfritt, ble ferdig med After Dark av Haruki Murakami. En litt annerledes bok enn de jeg tidligere har lest av han. Jeg ville nok ikke valgt den foran de litt større verkene. Men underholdende var den jo. Nå ser jeg på Berserk-gutta på Nrk, som er mer interessant enn man kanskje skulle tro. Snart får jeg ta kvelden hvis jeg noen gang skal komme meg opp i morgen. Flere juleoppdateringer fra skjønne Sunnmøre kommer snart.

Advent

Advent. Det er allerede 1. desember nå. Stresset har allerede blitt presset over byen som en sur julestrømpe. Markedskreftene vil ha oss til å bruke opp det siste som er igjen av finanskrisegrunkene på glitter og stas. I vinduet på Sundt står nissene og prøver desperat å gi hver eneste bergenser hodepine. Juletrærne på Hotel Norge er litt blåere enn tidligere, julegranen lyser litt sterkere og pepperkakebyen har også blinkende neonlys. Sistnevnte vil også sluke det du har av lommerusk, for nå koster det femti kroner å se hjemmelagde pepperkakehus. Begivenheten har forflyttet seg ut av galleriet og i en plasthall midt på Torgalmenningen, som nå er forpestet med en eim av sur ingefærlukt. Nesen min trives likevel bedre på Torgalmenningen enn området rundt Lille Lungegårdsvann, som rett og slett får magesekken til å ville kvitte seg med alt innhold. Av den grunn ble det ei heller lysfest på oss i år.

Butikkene er heller ingen fryd på denne tiden av året. Det er umulig å finne julekjolen i november og desember har jeg funnet ut. Denne må innsankes allerede tidlig på høsten, samtidig med epler og plommer. Har du ventet til nå sliter du. Det er nemlig bare tjafs igjen på stativene i butikkene. Det er høy stressfaktor hos de fleste kjedene. Også studentene er tydelig stresspreget, og det er høyere trafikk enn ellers opp og ned trappene ved Johanneskirken. Lesesalene er like proppfulle som hodene til de som skal ut i ilden de neste ukene.

Det er ingen idyll over Bergen nå. Til og med juleværet har det travelt. Snøen kommer hardt og fort, og når den treffer deg er du ikke tørr lenger. Det er vått over alt, og det er kun støvler som gjelder.

Jeg gleder meg til folk (inkludert meg selv) har kommet over advents- og julesjokket, og finner ut at det er greit å trekke seg tilbake med stoisk ro. Jeg gleder meg til juleinnkjøpene er gjort, kakene er bakt, og alt skolearbeid unnagjort. Kanskje kan vi da lene oss tilbake, klaske oss på julemagen og le av den store klisjéen som jula egentlig er. For å komplettere klisjéen har jeg laget en poll som du finner til høyre. Hva spiser du på julaften? For sunnmøringer er flere svar mulige.

Fredagsmanipulasjonsmoro

Kan du tenke deg noe morsommere enn å manipulere bilder av ansiktene til deg selv og vennene dine inn i andre, kjente bilder? På en fredags formiddag er det lite som kan måle seg. Spesielt ting som masteroppgaveskriving og teoretiske bøker. Derfor har jeg rett og slett tatt meg en liten pause og lekt meg litt med bilder. God helg til alle!


Den ellers så fabelaktige Fride med en kanskje litt mindre flatterende sveis enn hun vanligvis har.


Mens Tonje in the City, derimot, kunne gjerne anskaffet denne sveisen, som faktisk var ganske så kledelig.



Jeg gjør meg godt ved siden av John McCain, gjør jeg ikke? Det er fint at Barack Obama vant valget, men jeg følte ikke helt for å plassere ansiktet mitt på kroppen til John Biden. Sarah Palins skrott får funke.

Selveste Andreas Norris. Tøffeste mannen i statene. Du tuller ikke med sånne.

Dagens ord.

"Man lykkeønsker ikke en lærer fordi han lærer andre at to og to er fire. Man lykkeønsker ham muligens fordi han har valgt en så vakker livsgjerning".



Albert Camus

Philippe Petit, mannen som fullførte sin ekstraordinære drøm. (Og avsluttet BIFF).

Slik så det altså ut den 7. august 1974, da franske Philippe Petit gjorde det ingen trodde var mulig, nemlig å balansere på line på toppen mellom tvillingtårnene som utgjorde World Trade Center. Med 450 meter under seg balanserte Petit i førtifem minutter frem og tilbake mellom tårnene. På denne tiden klarte han blant annet å gå frem og tilbake åtte ganger, legge seg ned på linen og å gjøre hilsener til de mange tilskuerne som hadde samlet seg i gatene under ham.

Filmen Man on Wire var BIFFs avslutningsfilm i kveld. Historien om hvordan Petit og hans team klarte å gjennomføre dette stuntet er utrolig intrikat og særdeles underholdende. I tillegg er Petit en spesielt god historieforteller. Nesten så god at man kan begynne å betvile legitimiteten i det han sier. Men bildene funker jo som bevis. Så imponerende er faktisk historien hans.

Selv om BIFF ikke er helt avsluttet enda, er den over for min del. Jeg drar nemlig hjem til Sunnmøre i morgen. Hektisk student-/jobbeliv skal legges på hylla noen dager, og jeg skal trekke lungene fulle av frisk luft og fylle hørselsorganene mine med komplett stillhet. Jeg blir borte akkurat så lenge at jeg rekker å lengte tilbake til å bli regnvåt i Bergens gater.

Krig og fred og religion og sånn. Og BIFF i dobbelt forstand.

Det nærmer seg slutten på BIFF(Bergen Internasjonale Filmfestival)-uka. Dagens program bestod blant annet av dokumentaren Religilous av Bill Maher. Denne så jeg og Tonje sammen med omtrent 260 andre entusiastiske festivalvankere. Flere interesserte fikk avslag i billettluka, og køen var så lang at flere BIFFere så seg nødt til å bruke sleipe metoder for å skaffe seg gode seter. Først-til-mølla-prinsippet bringer frem jaktinstinktet til de fleste mennesker. Dette endte selvsagt med at to sindige personer som meg og Tonje plutselig hadde hele køen foran oss.

Vel, dette til tross, vi fikk ganske gode seter etter litt kaving (og faktisk lett løping). Med hånda diskret i godteposen og forventningene på høygir, startet knitringen i kinolerretet. Bill Mahers blide åsyn og halvtørre vitser åpnet filmen. Stille fnising fra noen på raden, merkbart bare ved at benken forsiktig ristet. Et klipp av religionsmannen George W. Bush. Humring. Smalltalk med Mahers familie, opprinnelig bestående av én jøde og tre katolikker. Latter. Intervju med en republikansk senator.
Latterbrøl.

Det Maher gjør glitrende i denne filmen er harseleringene med intervjuobjektene sine. Enkelte av disse innser absolutt ikke hvor Maher vil hen. Det er vanskelig å vite om de prøver å spille med eller om de rett og slett er stokk dumme. Morsomt er det i hvert fall. Og klipperen har nok hatt en morsom jobb. For innimellom intervjuer og hypoteser kommer det små dryss med klipp som understreker ironien i hele situasjonen.

Det som likevel svekker filmen etter min mening er at Maher ikke ser ut til å ha noen respekt for intervjuobjektene sine overhodet. Maher er nok ute etter å provosere og gjøre religiøs/politisk satire med denne filmen, men det blir for tydelig at det tråkkes på litt for mange tær.

Filmen har likevel såpass mange gullkorn og finurlige settinger at jeg gjerne kan anbefale de aller fleste å se den. Med mindre du er meget sterk i din tro (eventuelt svært amerikanskrepublikansk) og lar deg lett provosere, er dette en film som kan gjøre kvelden litt morsommere. Min ble ekstra fin etter at jeg også fikk en god overraskelsesbiff fra Andreas til middag. Hurra for biff, biff, biff!


Bill Maher

Marc by Marc Jacobs Spring 09

Slik vil Marc Jacobs at vi skal se ut våren 09. Dette er noen av mine favoritter fra hans ready-to-wear-kolleksjon Marc by Marc Jacobs fra september.
Hvilken er din favoritt?

Mannen som elsket Yngve

Jeg vet at jeg ikke akkurat har lest trilogien om Jarle Klepp kronologisk. Men etter Farmor har kabel-TV, Videogutten, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen hadde fikk jeg virkelig sansen for denne Tore Renberg. Og spesielt fikk jeg en trang til å vite mer om Jarle Klepp etter de to sistnevnte bøkene. Derfor bestilte jeg boka gjennom bokklubben tidligere denne uken.

Boka fant jeg i postkassa mi på torsdag etter skolen. Heldigvis hadde jeg en lang busstur foran meg, så jeg stappa boka i veska og brukte all min ledige tid på å lese. Renberg tok med denne gangen med tilbake til 1989, byen er Stavanger, og det som gjelder er buttons, palestinaskjerf, Jesus and the Mary Chain, R.E.M (som fortsatt er indie) og damer. Og så Yngve da, den nye gutten på skolen som representerer mye av det Jarle og kompisen Helge er i mot, Yngve er nemlig en borgerlig tennisspillende streiting som hører på synthpop.

Det blir selvsagt interessant når Jarle blir tiltrukket av denne usedvanlig vakre Yngve, og det oppstår et slags firkantdrama mellom de to, Helge og Jarles dame Katrine. Krydret med litt familiefeider og et bandprosjekt gjør boka riktig så underholdende.

I går var det lørdagskveld. Jeg hadde lest ut boken og sammen fant jeg og Andreas ut at vi skulle se filmen. Det er alltid litt risky å se en filmatisering av en bok du har lest, spesielt en bok du ble ferdig med bare 10 minutter før. Forventningene var jo enorme. Også spesielt etter alt filmen høstet under Amanda tidligere i år.

Det var interessant å se hvordan filmskaperne gjorde sin tolkning av Mannen som elsket Yngve. Filmformatet er utrolig annerledes enn den skriftlige romanen, og siden alt som presses inn på filmrullen har en kort tidsramme, må også handlingen forkortes. Dette ble selvsagt et lite irritasjonsmoment for meg som hadde romanen friskt i minne. Men det visuelle uttrykket var såpass fyldig at jeg måtte legge romanen i den kognitive bokhylla, hvis jeg kan kalle det det, og se på filmen med blanke ark. Selv om det var litt vanskelig. Men en god opplevelse fikk jeg uansett, selv om jeg sitter igjen med noen irriterende spørsmål.

Hvorfor i all verden hadde Sara, moren til Jarle, trønderdialekt?

Hvorfor hadde ikke Yngve haugesundsdialekt?

Hvorfor var det Jarle som hadde fått tak i adressen til Stegasen og ikke Helge?

Hvorfor kom det ikke frem at Jarles far var alkoholiker?

Hvorfor ga Jarle Yngve en mix-tape og ikke en LP av Tre Små Kinesere?

Hvor kom Jarles sololåt fra?

Jeg klarte altså ikke å legge fra meg boken under filmen, men det er egentlig greit. Renberg hadde jo Screenplay.

Yngve (Ole Kristoffer Ertvåg)

MRB - Mathias Rust Band bestående av Helge (Arthur Berning), Andreas (Knut S. Kleppestø) og Jarle (Rolf Kristian Larsen). Groupie Katrine (Ida Elise Broch) lengst til høyre.

Hjemme alene

Hva skal man gjøre med leiligheten helt for seg selv? Jeg valgte maks sofakos etter en spinningtime med Fride og Anna i dag. Med Andreas sin jakke, mormorsokker og en kopp te holdt jeg varmen. Herlig. I morgen busser jeg hele veien til Norheimsund, noe jeg gleder meg masse til.

Høst

Høsten kommer snikende inn på oss. I de siste dagene har gradestokken bare så vidt karret seg over tosifret tall. Når jeg rusler min sedvanlige morgenrute gjennom muséparken gjør frostrøyken fra munnen piruetter i luften før den fordamper. Det hender også at ett og annet løv faller sakte fra oven, og dersom jeg ser til høyre legger jeg kanskje merke til at Fløyfjellet så vidt har begynt å skifte ham fra grønn til gul. Høsten har gjort sitt inntog og sommeren er bare en fjern skisse av noe tidligere opplevd. Noen lengter kanskje tilbake, men her er min survival guide til mørketiden.

1. Elliott Smith.
Vi ser solen skjeldnere. Det blir mørkere, og det blir dystrere. Ingen matcher dette bedre enn melankoliens fyrste. Plata Either/or er et spesielt godt valg.


2. Epler
Hva er vel høsten uten epler? Eplet på bildet er norsk og ble fortært av undertegnede tidligere i dag. Til alle som lurte kan jeg si at det smakte ypperlig. Kjøttet var akkurat passe rosa, akkurat passe surt og akkurat passe søtt.


3. Telys.
Sett den rette høststemningen med telys. Når værgudene gjør sitt for å gjøre det ukoselig ute, kan du gjøre ditt for å gjøre det koselig inne. Illustrasjonen viser telysholdere og duftelys fra IKEA. Såklart.


4. En god bok.
Helst en skikkelig stor og tung en som du kan bryne deg på. Jeg holder for tiden på med Buddenbrooks av Thomas Mann. De delikate familieforviklingene passer fint til lange, mørke og tiltaksløse kvelder.


5. Bli miljøvennlig.
Jeg synes at du kan begynne å bli miljøvennlig i høst! Så kan det hende at jeg også gjør det... En god start kan i hvert fall være å anskaffe et handlenett av bomull. Det har jeg gjort.

6. Tren.

Det hyppige dårlige været på vestlandet fører gjerne til milevis med køer på treningssentrene. Men det er vel ingen unnskyldning? Jeg skal i hvert fall forsøke å slite ut dette paret med joggesko. Utfordrer du meg?

7. Orkideer.

Orkideer er fint, året rundt. Denne er jeg spesielt glad i, selv om det egentlig ikke er min sin. Jeg prøver i hvert fall å stelle den fint. Så langt har det gått bra.

8. Omega-3.

Mitt beste tips til en bra høst er å spise makrell i tomat så ofte du har sjansen. Frokost - lunch - middag - kvelds. Neida, kanskje ikke så ofte, men litt omega-3 er det jammen lurt å få i seg, skal vi tro ekspertene. Da unngår du kanskje rennende nese når alle andre har det.