Sex and the City - "I have an addiction sir!"

For tiden ruller "Sex and the City" på norske kinolerreter - tidenes mest obligatoriske jentefilm siden Holly Golightly spiste frokost på Tiffany's i 1963. Eller i hvert fall siden Johnny Castle forvandlet Baby til en danseprinsesse i 1987. Eller kanskje siden Jack og Roses tårevåte avskjed etter kollisjonen med isfjellet i 1997? Jentefilmene er i hvert fall uendelige i antall og tilsynelatende stadig økende. "Sex and the City" er intet unntak. Dette er en film av et kaliber som det mannlige kjønn stort sett har vanskeligheter med å forstå. Det er farger, det er sko, det er fjær og fugler, det er menn og det er den evige jakten på lykken. Det er desperasjon og fortvilelse over tidens inntog og en kilometerdyp påminner om hvor viktig det er å ha nære mennesker rundt seg.

Dessverre er det ofte med suksessfulle TV-serier som skal bli film: de oppfyller rett og slett ikke kravene til det andre formatet. Slik er det også med "Sex and the City". Høydepunktene er selvsagt Patricia Fields fortjeneste, uten hennes vanvittige klessammensetninger hadde ikke filmen vært annet enn en flopp. Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte er en fryd for øyet antrekksmessig, Field har virkelig utnyttet filmens enorme klesbudsjett til det ytterste. Og vi blir alle misunnelige. (Både på antrekkene og heldige Field som har en slik herlig jobb).

Handlingen er likevel like syltynn som silhuetten til Carrie, men det gjør ikke noe. Gjensynet med jentene er fint, selv om det er tydelig at de begynner å dra på åra (Samantha fyller 50 i filmen). Den bunndype moralen om at det er vennskapet og kjærligheten som teller blir nesten like overflatisk som innpakningen: bilene, skoene, klærne, leilighetene og festene er mer overdådige og dyrere enn noen sinne. Alt er større, og jakten på mr. Big får sin ende. Om det vipper i Carries favør røper jeg ikke, det får du se selv.

"I have an addiction sir!" ropte Carrie da hun ble bedt om å ikke røyke inne. Det samme kunne jeg sagt om serien. Filmen er ikk like brilliant, men festlig er den i aller høyeste grad.

Jeg konkluderer som Charlotte, Samantha og Miranda:

(Take, take take!)

Mr. Murakami

Etter å ha lest enda en roman av Haruki Murakami er det bare å tilstå: Jeg er fan. Etter å ha lest "Norwegian Wood" og "Sauejakten" (som begge var fantastiske), har jeg den siste tiden vært opptatt med "Dans, Dans, Dans". Romanen er en oppfølger til "Sauejakten". Den samme navnløse mannlige hovedpersonen treffer igjen Sauemannen som oppfordrer han til å danse seg gjennom tilværelsen. Romanen reflekterer over det kapitalistiske japanske samfunnet og kretser også over livets mysterier, kjærlighet og død. Romanen innehar også en del mystiske hendelser, Murakami beveger seg i grenseland mellom krimsjangeren, realisme og kanskje også fantasy, med andre ord tilhører romanen den postmodernistiske retning. Romanen er utgitt i 1989, og det surrealistiske og med det drømmende preget over romanen er det nesten fristende å trekke paralleller til Jan Kjærstads "Homo Falsus eller det perfekte mord" (1984) og kanskje også David Lynchs TV-serie "Twin Peaks" (1989) som jeg har blogget om tidligere i år. Boken var en fryd å lese, selv om den krevde mer av leseren enn Ramslie og Renberg (nevnt i blogginnlegg under). Anbefales alle som ønsker litt spennende og annerledes lesning i sommervarmen.

Ramslie vs. Renberg

Lars Ramslie og Tore Renberg er to unge menn som skriver om unge menn. I hvert fall i de to siste romanene jeg har lest, Fatso og Kompani Orheim. Riktignok er Rino i Fatso i 30-årene og Jarle i Kompani Orheim i tenårene, og har nok litt ulike problemstillinger i sine livssituasjoner. Ramslie og Renberg er to av våre fremste samtidsforfattere, med en uredd poetisk og realistisk stil. Renbergs Kompani Orheim er en oppvekstroman om Jarle, den unge gutten som er litt på utsiden av alle andre og forsøker nesten desperat å finne sin egen vei. Handlingen foregår i midten på åtti-tallet og Jarle får en større interesse for the Smiths og annen musikk som er mer alternativ enn Michael Jackson. Han er i konflikt med familien som også er i konflikt med hverandre, og blir en av de første skilsmissebarna i vennegjengen fra Stavanger. Ramslies Fatso, derimot, handler om overvektige Rino som har en smule sosial angst. Han holder seg stort sett hjemme i leiligheten sin i Oslo, og bruker dagene på å jobbe hjemmefra og se porno. Hele beskrivelsen av Rino i første delen av romanen grenser mot det groteske. Vendepunktet i romanen begynner så smått da leieboeren Maria flytter inn hos Rino, i Kompani Orheim kommer vendepunktet da familien Orheim har en skikkelig utblåsning på Hardangervidda. Begge romanene har tunge underliggende temaer, med tilsynelatende dype avgrunner for de to hovedpersonene. Mens optimismen stiger i Fatso, kan den sies å gjøre det motsatte i Kompani Orheim, selv om stemningen i sistnevnte roman er varierende. Både Fatso og Kompani Orheim har et sterkt driv, begge er lettleste og samtidig velskrevne. Begge er bøker jeg nok ville anbefalt til unge lesere. Lars Ramslie er litt mer på kanten enn Tore Renberg, sistnevnte er litt mer krevende i forhold til at Kompani Orheim inneholder et mye større antall ord enn Fatso, og krever kanskje en tålmodig leser. Begge forfattere er likevel gode representanter for den mer realistiske delen av samtidslitteraturen, og kan anbefales til alle som lar seg inspirere av denne.

Vis meg bilen din...

I dagens utgave av Dagbladet kan vi lese at bilen avslører oss. En nokså flåsete artikkel med ikke-nyheter og nedsettende påstander om at for eksempel akademikere er for jålete til å i det hele tatt eie en bil. Jeg tror nok at det kan være slik i de største byene i landet vårt, der kollektivnettet er godt utbygget og mulighetene for ikke å eie en bil er gode. Men beveger du deg utenfor kjerneområdene er det en helt annen kultur som råder. Der er bilen et viktig middel i hverdagen og kanskje det som gjør deg mest synlig. Det er klart at dette bidrar til at enkelte ønsker å ha en såkalt høystatusbil. I tillegg er biler med en høyere prisklasse ofte sikrere og mer miljøvennlige (i hvert fall i forhold til eldre bruktbiler). Jeg kan aldri tenke meg at mine foreldre som har 35 min til jobb ville byttet ut bilen til fordel for kollektivtrafikk, som tar over 60 min. Til det er tilbudet alt for dårlig.

Jeg, derimot, har bare eid én bil i hele mitt liv. En VW Caravelle 85 med 6 seter, dekorert med hvit maling på rød bakgrunn utenpå. Denne delte jeg med fem andre jenter en kort periode i mai for noen år siden. Nå er det uaktuelt for meg å eie en bil. Ikke fordi jeg er jålete, ikke fordi jeg er akademiker. Det er rett og slett for dyrt og upraktisk for en som bor midt i en storby. Men jeg ser for meg at det kan bli aktuelt å anskaffe en bil om kanskje noen år. I følge Dagbladet vil valget kanskje falle på Toyota. Sitat: "Lektorer med høyere utdannelse enn lønn lander på Toyota, eller Volvo og VW hvis japaner føles for folkelig".

Jeg føler meg satt i bås.

Hva mister vi med Reform 94?

Med Læreplan for Kunnskapsløftet og PC inn i skolene, tror politikerne på et løft innenfor den digitale kompetanse. Det er greit. Likevel tror jeg, som kommende lærer, at man mister noe essensielt ved klasseromsmiljøet med den utstrakte PC-bruken. I min praksis opplevde jeg nemlig at elevene foretrakk å forholde seg til hverandre og til læreren via nettbasert kommunikasjon. Siden det ble brukt PC i omtrent hver eneste time hver dag, hadde elevene mye lettere for å uttrykke seg skriftlig enn muntlig. Er det egentlig dette vi vil med Kunnskapsløftet? Vil vi ha et samfunn der kontakten mellom mennesker skal foregå bak en skjerm? Er det essensielle verdier i samfunnet vårt som sakte men sikkert kommer til å skli bort..? Jeg bare spør. For meg virker det som om utviklingen er litt på skakke. Neste gang bør kanskje politikerne tenke på hva som bør ivaretas i de gamle reformene og ikke bare kjøre på med alt som er nytt og fancy. Ingen tjener på det.

Tidsfordriv.

1. Put your music player on shuffle.
2. Press forward for each question.
3. Use the song title as the answer to the question even if it doesn't make sense.

NO CHEATING!


How are you feeling today?
Coral - Put The Sun Back
Ja, gi oss solen tilbake i Bergen. Skader heller ikke med litt mer solskinn i livet mitt.

How do your friends see you?
Thao Nguyen & The Get Down Stay Down - Swimming Pools
Svømmebasseng er vel morsomme de. Eventuelt fryktinngytende for enkelte.

Will you get married?
Stereo Total - Souvenir Souvenir
Vanskelig å si.

What is your best friend's theme song?
Stereo Total - Patty Hearst
Hihi "Princess and terrorist".

What is the story of your life?
Portishead - The Rip
Originaltittelen på denne sangen var faktisk "Mystic".

What was high school like?
Wisely - Cracked World View
Tja.

How can you get ahead in life?
Lilly Allen - Friday Night
Fredag? Javel, vi får se.

What is the best thing about your friends?
Stereo Total - Avec Ma Valise
De kan fransk? For det kan i hvert fall ikke jeg.

What is tonight going to be like?
The Killers - Everything Will Be Alright
Passer meg bra.

What is in store for the reminder of this weekend?
Portishead - Small
Får huske det.


What song describes you?
Duffy - Rockferry

To describe your grandparents?
The Hoosiers - Run Rabbit Run
De er over middels spreke til å være i 80-årene.

How is your life going?
Parka - Disco Dancer
Diskodans har aldri vært min greie, men hvem sier at det er for sent å snu?

What song will they play at your funeral?
Portishead - Threads
Seig og dyster. Kanskje er det da alle trådene samles.

How does the world see you?
The Billie Burke Estate - I Want U
Hoho.

Will you have a happy life?
Blood On The Wall - Hibernation
Ved å gå i dvale? Tydeligvis ikke noe lykkelig liv på meg.

What do your friends really think of you?
Desmond Reed - Guinea Pigs
Som en gris? Fysj

Do people secretly lust after you?
Amy Studt - Furniture
Etter møblene mine ?

How can you make yourself happy?
Stereo Total - Plus Minus Null
Ved å følge den gyldne middelvei eller noe slikt?

What should you do with your life?
Deftones - To Have And To Hold
Nyttig å vite.

Will you ever have children?
Grandaddy - I'm On Standby
Hehe... Ingen kids, altså.

Twin Peaks

Jeg er hekta.

Jeg føyer meg i rekkene av de som forundres av David Lynchs finurlige verden.

Akkurat nå er jeg besatt av agent Cooper, den mystiske Laura Palmer, the log lady, Hawk, Bob, Jaques, Bobby, Andy, Charlotte og ikke minst Audrey Horne. Tettstedet med 51 201 innbyggere er så full av uløste gåter at jeg vil bare sitte foran tv-skjermen hele dagen. I går ble det innkjøp av sesong 2, del 1, noe som betyr at jeg har hele 9 timer med god tv foran meg. Fantastisk.