Arbeidslisa vs. Studentlisa vs. Fritidslisa

Det hersker ikke noen sterk uenighet om at vi alle oppfører oss ulikt i ulike situasjoner. For tiden føler jeg at jeg trikser med flere identiteter og at jeg befinner meg i krysningspunktet i flere av dem. Jeg er både student, arbeidende (i hvert fall nå i ferien) samtidig som jeg prøver å ha et litt sosialt liv ved siden av. Det er ikke lett. Oppi det hele bor jeg med mine foreldre, slik at jeg også er i rollen som datter og søster. Selv om jeg egentlig er vant til å bo helt for meg selv.

Det kan være vanskelig å trikse og mikse med disse identitetene. Derfor kjenner jeg at jeg blir en smule gretten når jeg blir oppringt fra jobb når jeg er i full gang med å nyte min sårt tiltrengte fritid. I morgen og resten av uken disponerer jeg min arbeidskraft. På kveldstid. Det vil si at jeg må gi avkall på det meste av mitt sosiale liv. For meg fremkommer det ugunstig. Men jeg vil gjerne ha pengene - som jeg skal bruke som student og på min fritid. Det gjelder å finne balansen.

Sommeren er godt i gang

Sommeren er heldigvis godt i gang. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg nyter late dager, men late dager er det relativt få av. Dagene går stort sett med til jobbing. Og da er det deilig å kunne slenge seg ned på sofaen av og til.


De dagene jeg har senvakt er det fint å varme opp hjemme i hagen med litt volleyball. Her er meg og min fantastiske stil.


Uten mat og drikke duger helten ikke. I dag fikset jeg og Tonje salat som vi serverte til oss selv på terassen. Den var god.

Mamma plukket blomster i hagen og satte dem i vann på stua. Det ble ganske så koselig.

Vi tester spensten...

Sex and the City - "I have an addiction sir!"

For tiden ruller "Sex and the City" på norske kinolerreter - tidenes mest obligatoriske jentefilm siden Holly Golightly spiste frokost på Tiffany's i 1963. Eller i hvert fall siden Johnny Castle forvandlet Baby til en danseprinsesse i 1987. Eller kanskje siden Jack og Roses tårevåte avskjed etter kollisjonen med isfjellet i 1997? Jentefilmene er i hvert fall uendelige i antall og tilsynelatende stadig økende. "Sex and the City" er intet unntak. Dette er en film av et kaliber som det mannlige kjønn stort sett har vanskeligheter med å forstå. Det er farger, det er sko, det er fjær og fugler, det er menn og det er den evige jakten på lykken. Det er desperasjon og fortvilelse over tidens inntog og en kilometerdyp påminner om hvor viktig det er å ha nære mennesker rundt seg.

Dessverre er det ofte med suksessfulle TV-serier som skal bli film: de oppfyller rett og slett ikke kravene til det andre formatet. Slik er det også med "Sex and the City". Høydepunktene er selvsagt Patricia Fields fortjeneste, uten hennes vanvittige klessammensetninger hadde ikke filmen vært annet enn en flopp. Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte er en fryd for øyet antrekksmessig, Field har virkelig utnyttet filmens enorme klesbudsjett til det ytterste. Og vi blir alle misunnelige. (Både på antrekkene og heldige Field som har en slik herlig jobb).

Handlingen er likevel like syltynn som silhuetten til Carrie, men det gjør ikke noe. Gjensynet med jentene er fint, selv om det er tydelig at de begynner å dra på åra (Samantha fyller 50 i filmen). Den bunndype moralen om at det er vennskapet og kjærligheten som teller blir nesten like overflatisk som innpakningen: bilene, skoene, klærne, leilighetene og festene er mer overdådige og dyrere enn noen sinne. Alt er større, og jakten på mr. Big får sin ende. Om det vipper i Carries favør røper jeg ikke, det får du se selv.

"I have an addiction sir!" ropte Carrie da hun ble bedt om å ikke røyke inne. Det samme kunne jeg sagt om serien. Filmen er ikk like brilliant, men festlig er den i aller høyeste grad.

Jeg konkluderer som Charlotte, Samantha og Miranda:

(Take, take take!)

Mr. Murakami

Etter å ha lest enda en roman av Haruki Murakami er det bare å tilstå: Jeg er fan. Etter å ha lest "Norwegian Wood" og "Sauejakten" (som begge var fantastiske), har jeg den siste tiden vært opptatt med "Dans, Dans, Dans". Romanen er en oppfølger til "Sauejakten". Den samme navnløse mannlige hovedpersonen treffer igjen Sauemannen som oppfordrer han til å danse seg gjennom tilværelsen. Romanen reflekterer over det kapitalistiske japanske samfunnet og kretser også over livets mysterier, kjærlighet og død. Romanen innehar også en del mystiske hendelser, Murakami beveger seg i grenseland mellom krimsjangeren, realisme og kanskje også fantasy, med andre ord tilhører romanen den postmodernistiske retning. Romanen er utgitt i 1989, og det surrealistiske og med det drømmende preget over romanen er det nesten fristende å trekke paralleller til Jan Kjærstads "Homo Falsus eller det perfekte mord" (1984) og kanskje også David Lynchs TV-serie "Twin Peaks" (1989) som jeg har blogget om tidligere i år. Boken var en fryd å lese, selv om den krevde mer av leseren enn Ramslie og Renberg (nevnt i blogginnlegg under). Anbefales alle som ønsker litt spennende og annerledes lesning i sommervarmen.

Ramslie vs. Renberg

Lars Ramslie og Tore Renberg er to unge menn som skriver om unge menn. I hvert fall i de to siste romanene jeg har lest, Fatso og Kompani Orheim. Riktignok er Rino i Fatso i 30-årene og Jarle i Kompani Orheim i tenårene, og har nok litt ulike problemstillinger i sine livssituasjoner. Ramslie og Renberg er to av våre fremste samtidsforfattere, med en uredd poetisk og realistisk stil. Renbergs Kompani Orheim er en oppvekstroman om Jarle, den unge gutten som er litt på utsiden av alle andre og forsøker nesten desperat å finne sin egen vei. Handlingen foregår i midten på åtti-tallet og Jarle får en større interesse for the Smiths og annen musikk som er mer alternativ enn Michael Jackson. Han er i konflikt med familien som også er i konflikt med hverandre, og blir en av de første skilsmissebarna i vennegjengen fra Stavanger. Ramslies Fatso, derimot, handler om overvektige Rino som har en smule sosial angst. Han holder seg stort sett hjemme i leiligheten sin i Oslo, og bruker dagene på å jobbe hjemmefra og se porno. Hele beskrivelsen av Rino i første delen av romanen grenser mot det groteske. Vendepunktet i romanen begynner så smått da leieboeren Maria flytter inn hos Rino, i Kompani Orheim kommer vendepunktet da familien Orheim har en skikkelig utblåsning på Hardangervidda. Begge romanene har tunge underliggende temaer, med tilsynelatende dype avgrunner for de to hovedpersonene. Mens optimismen stiger i Fatso, kan den sies å gjøre det motsatte i Kompani Orheim, selv om stemningen i sistnevnte roman er varierende. Både Fatso og Kompani Orheim har et sterkt driv, begge er lettleste og samtidig velskrevne. Begge er bøker jeg nok ville anbefalt til unge lesere. Lars Ramslie er litt mer på kanten enn Tore Renberg, sistnevnte er litt mer krevende i forhold til at Kompani Orheim inneholder et mye større antall ord enn Fatso, og krever kanskje en tålmodig leser. Begge forfattere er likevel gode representanter for den mer realistiske delen av samtidslitteraturen, og kan anbefales til alle som lar seg inspirere av denne.

Vis meg bilen din...

I dagens utgave av Dagbladet kan vi lese at bilen avslører oss. En nokså flåsete artikkel med ikke-nyheter og nedsettende påstander om at for eksempel akademikere er for jålete til å i det hele tatt eie en bil. Jeg tror nok at det kan være slik i de største byene i landet vårt, der kollektivnettet er godt utbygget og mulighetene for ikke å eie en bil er gode. Men beveger du deg utenfor kjerneområdene er det en helt annen kultur som råder. Der er bilen et viktig middel i hverdagen og kanskje det som gjør deg mest synlig. Det er klart at dette bidrar til at enkelte ønsker å ha en såkalt høystatusbil. I tillegg er biler med en høyere prisklasse ofte sikrere og mer miljøvennlige (i hvert fall i forhold til eldre bruktbiler). Jeg kan aldri tenke meg at mine foreldre som har 35 min til jobb ville byttet ut bilen til fordel for kollektivtrafikk, som tar over 60 min. Til det er tilbudet alt for dårlig.

Jeg, derimot, har bare eid én bil i hele mitt liv. En VW Caravelle 85 med 6 seter, dekorert med hvit maling på rød bakgrunn utenpå. Denne delte jeg med fem andre jenter en kort periode i mai for noen år siden. Nå er det uaktuelt for meg å eie en bil. Ikke fordi jeg er jålete, ikke fordi jeg er akademiker. Det er rett og slett for dyrt og upraktisk for en som bor midt i en storby. Men jeg ser for meg at det kan bli aktuelt å anskaffe en bil om kanskje noen år. I følge Dagbladet vil valget kanskje falle på Toyota. Sitat: "Lektorer med høyere utdannelse enn lønn lander på Toyota, eller Volvo og VW hvis japaner føles for folkelig".

Jeg føler meg satt i bås.