Nye sko

Jeg innser nå at det var på tide med nye sko. Dette er min tredje anskaffelse av hvite tøysko denne sommeren. De koster nesten ingenting og er ganske så behagelige i sommerværet (som jeg forøvrig snart må begynne å etterlyse). Det eneste negative med skoene er at de lett blir skitne og at de går lett i oppløsning. (Det letteste er å unngå å bruke de i regn og på vått underlag). Men pytt, hva gjør det når de er mine absolutte favoritter for tiden.

Jeg har et par i svart også!

Slik spiser jenter grandis

Arbeidslisa vs. Studentlisa vs. Fritidslisa

Det hersker ikke noen sterk uenighet om at vi alle oppfører oss ulikt i ulike situasjoner. For tiden føler jeg at jeg trikser med flere identiteter og at jeg befinner meg i krysningspunktet i flere av dem. Jeg er både student, arbeidende (i hvert fall nå i ferien) samtidig som jeg prøver å ha et litt sosialt liv ved siden av. Det er ikke lett. Oppi det hele bor jeg med mine foreldre, slik at jeg også er i rollen som datter og søster. Selv om jeg egentlig er vant til å bo helt for meg selv.

Det kan være vanskelig å trikse og mikse med disse identitetene. Derfor kjenner jeg at jeg blir en smule gretten når jeg blir oppringt fra jobb når jeg er i full gang med å nyte min sårt tiltrengte fritid. I morgen og resten av uken disponerer jeg min arbeidskraft. På kveldstid. Det vil si at jeg må gi avkall på det meste av mitt sosiale liv. For meg fremkommer det ugunstig. Men jeg vil gjerne ha pengene - som jeg skal bruke som student og på min fritid. Det gjelder å finne balansen.

Sommeren er godt i gang

Sommeren er heldigvis godt i gang. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg nyter late dager, men late dager er det relativt få av. Dagene går stort sett med til jobbing. Og da er det deilig å kunne slenge seg ned på sofaen av og til.


De dagene jeg har senvakt er det fint å varme opp hjemme i hagen med litt volleyball. Her er meg og min fantastiske stil.


Uten mat og drikke duger helten ikke. I dag fikset jeg og Tonje salat som vi serverte til oss selv på terassen. Den var god.

Mamma plukket blomster i hagen og satte dem i vann på stua. Det ble ganske så koselig.

Vi tester spensten...

Sex and the City - "I have an addiction sir!"

For tiden ruller "Sex and the City" på norske kinolerreter - tidenes mest obligatoriske jentefilm siden Holly Golightly spiste frokost på Tiffany's i 1963. Eller i hvert fall siden Johnny Castle forvandlet Baby til en danseprinsesse i 1987. Eller kanskje siden Jack og Roses tårevåte avskjed etter kollisjonen med isfjellet i 1997? Jentefilmene er i hvert fall uendelige i antall og tilsynelatende stadig økende. "Sex and the City" er intet unntak. Dette er en film av et kaliber som det mannlige kjønn stort sett har vanskeligheter med å forstå. Det er farger, det er sko, det er fjær og fugler, det er menn og det er den evige jakten på lykken. Det er desperasjon og fortvilelse over tidens inntog og en kilometerdyp påminner om hvor viktig det er å ha nære mennesker rundt seg.

Dessverre er det ofte med suksessfulle TV-serier som skal bli film: de oppfyller rett og slett ikke kravene til det andre formatet. Slik er det også med "Sex and the City". Høydepunktene er selvsagt Patricia Fields fortjeneste, uten hennes vanvittige klessammensetninger hadde ikke filmen vært annet enn en flopp. Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte er en fryd for øyet antrekksmessig, Field har virkelig utnyttet filmens enorme klesbudsjett til det ytterste. Og vi blir alle misunnelige. (Både på antrekkene og heldige Field som har en slik herlig jobb).

Handlingen er likevel like syltynn som silhuetten til Carrie, men det gjør ikke noe. Gjensynet med jentene er fint, selv om det er tydelig at de begynner å dra på åra (Samantha fyller 50 i filmen). Den bunndype moralen om at det er vennskapet og kjærligheten som teller blir nesten like overflatisk som innpakningen: bilene, skoene, klærne, leilighetene og festene er mer overdådige og dyrere enn noen sinne. Alt er større, og jakten på mr. Big får sin ende. Om det vipper i Carries favør røper jeg ikke, det får du se selv.

"I have an addiction sir!" ropte Carrie da hun ble bedt om å ikke røyke inne. Det samme kunne jeg sagt om serien. Filmen er ikk like brilliant, men festlig er den i aller høyeste grad.

Jeg konkluderer som Charlotte, Samantha og Miranda:

(Take, take take!)

Mr. Murakami

Etter å ha lest enda en roman av Haruki Murakami er det bare å tilstå: Jeg er fan. Etter å ha lest "Norwegian Wood" og "Sauejakten" (som begge var fantastiske), har jeg den siste tiden vært opptatt med "Dans, Dans, Dans". Romanen er en oppfølger til "Sauejakten". Den samme navnløse mannlige hovedpersonen treffer igjen Sauemannen som oppfordrer han til å danse seg gjennom tilværelsen. Romanen reflekterer over det kapitalistiske japanske samfunnet og kretser også over livets mysterier, kjærlighet og død. Romanen innehar også en del mystiske hendelser, Murakami beveger seg i grenseland mellom krimsjangeren, realisme og kanskje også fantasy, med andre ord tilhører romanen den postmodernistiske retning. Romanen er utgitt i 1989, og det surrealistiske og med det drømmende preget over romanen er det nesten fristende å trekke paralleller til Jan Kjærstads "Homo Falsus eller det perfekte mord" (1984) og kanskje også David Lynchs TV-serie "Twin Peaks" (1989) som jeg har blogget om tidligere i år. Boken var en fryd å lese, selv om den krevde mer av leseren enn Ramslie og Renberg (nevnt i blogginnlegg under). Anbefales alle som ønsker litt spennende og annerledes lesning i sommervarmen.