Visdom fra Wilde

"To live is the rarest thing in the world.
Most people exist, that is all."




Så enkelt og så vanskelig.

Hæmatt tel jul

Det er ingenting som er som å komme hjem til jul. Natt til i går sov jeg hele tretten timer. Ikke vet jeg hvordan det er fysisk mulig, men det har vel noe med at jeg slapper så innmari godt av i barndomssengen min.

I år er det likevel litt annerledes å være hjemme, siden jeg må jobbe med masteroppgaven og ikke kan ta helt fri. Det får vise seg i morgen hvordan jeg klarer å jobbe her. Det var ikke så mange bøker som fikk bli med i kofferten min, og jeg er usikker på bibliotetsutvalget på disse trakter. Jeg satser og håper på at jeg har det stoffet jeg trenger for å bli ferdig med kapittel tre. Hvis det blir vanskelig å arbeide i morgen får jeg ta meg en tur på Moa for å bli ferdig med julegavene (noe jeg sliter mer enn vanlig med i år!).

I dag har jeg bare lest pensumfritt, ble ferdig med After Dark av Haruki Murakami. En litt annerledes bok enn de jeg tidligere har lest av han. Jeg ville nok ikke valgt den foran de litt større verkene. Men underholdende var den jo. Nå ser jeg på Berserk-gutta på Nrk, som er mer interessant enn man kanskje skulle tro. Snart får jeg ta kvelden hvis jeg noen gang skal komme meg opp i morgen. Flere juleoppdateringer fra skjønne Sunnmøre kommer snart.

Advent

Advent. Det er allerede 1. desember nå. Stresset har allerede blitt presset over byen som en sur julestrømpe. Markedskreftene vil ha oss til å bruke opp det siste som er igjen av finanskrisegrunkene på glitter og stas. I vinduet på Sundt står nissene og prøver desperat å gi hver eneste bergenser hodepine. Juletrærne på Hotel Norge er litt blåere enn tidligere, julegranen lyser litt sterkere og pepperkakebyen har også blinkende neonlys. Sistnevnte vil også sluke det du har av lommerusk, for nå koster det femti kroner å se hjemmelagde pepperkakehus. Begivenheten har forflyttet seg ut av galleriet og i en plasthall midt på Torgalmenningen, som nå er forpestet med en eim av sur ingefærlukt. Nesen min trives likevel bedre på Torgalmenningen enn området rundt Lille Lungegårdsvann, som rett og slett får magesekken til å ville kvitte seg med alt innhold. Av den grunn ble det ei heller lysfest på oss i år.

Butikkene er heller ingen fryd på denne tiden av året. Det er umulig å finne julekjolen i november og desember har jeg funnet ut. Denne må innsankes allerede tidlig på høsten, samtidig med epler og plommer. Har du ventet til nå sliter du. Det er nemlig bare tjafs igjen på stativene i butikkene. Det er høy stressfaktor hos de fleste kjedene. Også studentene er tydelig stresspreget, og det er høyere trafikk enn ellers opp og ned trappene ved Johanneskirken. Lesesalene er like proppfulle som hodene til de som skal ut i ilden de neste ukene.

Det er ingen idyll over Bergen nå. Til og med juleværet har det travelt. Snøen kommer hardt og fort, og når den treffer deg er du ikke tørr lenger. Det er vått over alt, og det er kun støvler som gjelder.

Jeg gleder meg til folk (inkludert meg selv) har kommet over advents- og julesjokket, og finner ut at det er greit å trekke seg tilbake med stoisk ro. Jeg gleder meg til juleinnkjøpene er gjort, kakene er bakt, og alt skolearbeid unnagjort. Kanskje kan vi da lene oss tilbake, klaske oss på julemagen og le av den store klisjéen som jula egentlig er. For å komplettere klisjéen har jeg laget en poll som du finner til høyre. Hva spiser du på julaften? For sunnmøringer er flere svar mulige.

Fredagsmanipulasjonsmoro

Kan du tenke deg noe morsommere enn å manipulere bilder av ansiktene til deg selv og vennene dine inn i andre, kjente bilder? På en fredags formiddag er det lite som kan måle seg. Spesielt ting som masteroppgaveskriving og teoretiske bøker. Derfor har jeg rett og slett tatt meg en liten pause og lekt meg litt med bilder. God helg til alle!


Den ellers så fabelaktige Fride med en kanskje litt mindre flatterende sveis enn hun vanligvis har.


Mens Tonje in the City, derimot, kunne gjerne anskaffet denne sveisen, som faktisk var ganske så kledelig.



Jeg gjør meg godt ved siden av John McCain, gjør jeg ikke? Det er fint at Barack Obama vant valget, men jeg følte ikke helt for å plassere ansiktet mitt på kroppen til John Biden. Sarah Palins skrott får funke.

Selveste Andreas Norris. Tøffeste mannen i statene. Du tuller ikke med sånne.

Dagens ord.

"Man lykkeønsker ikke en lærer fordi han lærer andre at to og to er fire. Man lykkeønsker ham muligens fordi han har valgt en så vakker livsgjerning".



Albert Camus

Philippe Petit, mannen som fullførte sin ekstraordinære drøm. (Og avsluttet BIFF).

Slik så det altså ut den 7. august 1974, da franske Philippe Petit gjorde det ingen trodde var mulig, nemlig å balansere på line på toppen mellom tvillingtårnene som utgjorde World Trade Center. Med 450 meter under seg balanserte Petit i førtifem minutter frem og tilbake mellom tårnene. På denne tiden klarte han blant annet å gå frem og tilbake åtte ganger, legge seg ned på linen og å gjøre hilsener til de mange tilskuerne som hadde samlet seg i gatene under ham.

Filmen Man on Wire var BIFFs avslutningsfilm i kveld. Historien om hvordan Petit og hans team klarte å gjennomføre dette stuntet er utrolig intrikat og særdeles underholdende. I tillegg er Petit en spesielt god historieforteller. Nesten så god at man kan begynne å betvile legitimiteten i det han sier. Men bildene funker jo som bevis. Så imponerende er faktisk historien hans.

Selv om BIFF ikke er helt avsluttet enda, er den over for min del. Jeg drar nemlig hjem til Sunnmøre i morgen. Hektisk student-/jobbeliv skal legges på hylla noen dager, og jeg skal trekke lungene fulle av frisk luft og fylle hørselsorganene mine med komplett stillhet. Jeg blir borte akkurat så lenge at jeg rekker å lengte tilbake til å bli regnvåt i Bergens gater.

Krig og fred og religion og sånn. Og BIFF i dobbelt forstand.

Det nærmer seg slutten på BIFF(Bergen Internasjonale Filmfestival)-uka. Dagens program bestod blant annet av dokumentaren Religilous av Bill Maher. Denne så jeg og Tonje sammen med omtrent 260 andre entusiastiske festivalvankere. Flere interesserte fikk avslag i billettluka, og køen var så lang at flere BIFFere så seg nødt til å bruke sleipe metoder for å skaffe seg gode seter. Først-til-mølla-prinsippet bringer frem jaktinstinktet til de fleste mennesker. Dette endte selvsagt med at to sindige personer som meg og Tonje plutselig hadde hele køen foran oss.

Vel, dette til tross, vi fikk ganske gode seter etter litt kaving (og faktisk lett løping). Med hånda diskret i godteposen og forventningene på høygir, startet knitringen i kinolerretet. Bill Mahers blide åsyn og halvtørre vitser åpnet filmen. Stille fnising fra noen på raden, merkbart bare ved at benken forsiktig ristet. Et klipp av religionsmannen George W. Bush. Humring. Smalltalk med Mahers familie, opprinnelig bestående av én jøde og tre katolikker. Latter. Intervju med en republikansk senator.
Latterbrøl.

Det Maher gjør glitrende i denne filmen er harseleringene med intervjuobjektene sine. Enkelte av disse innser absolutt ikke hvor Maher vil hen. Det er vanskelig å vite om de prøver å spille med eller om de rett og slett er stokk dumme. Morsomt er det i hvert fall. Og klipperen har nok hatt en morsom jobb. For innimellom intervjuer og hypoteser kommer det små dryss med klipp som understreker ironien i hele situasjonen.

Det som likevel svekker filmen etter min mening er at Maher ikke ser ut til å ha noen respekt for intervjuobjektene sine overhodet. Maher er nok ute etter å provosere og gjøre religiøs/politisk satire med denne filmen, men det blir for tydelig at det tråkkes på litt for mange tær.

Filmen har likevel såpass mange gullkorn og finurlige settinger at jeg gjerne kan anbefale de aller fleste å se den. Med mindre du er meget sterk i din tro (eventuelt svært amerikanskrepublikansk) og lar deg lett provosere, er dette en film som kan gjøre kvelden litt morsommere. Min ble ekstra fin etter at jeg også fikk en god overraskelsesbiff fra Andreas til middag. Hurra for biff, biff, biff!


Bill Maher