Det nærmer seg slutten på året, og jeg har valgt å oppsummere det med å lage min personlige "best of 2006"-liste.
Litteratur
Vindens skygge av Carlos Ruiz Záfon.
Dette har blitt årets klassiker, og jeg ble like oppslukt av den som de fleste andre!
Musikk
Årets oppdagelse var Tied and Tickled Trio med platen Observing Systems. Dette er en gruppe jeg kommer til å følge med på fremover. I tillegg krysser jeg fingrene for at de kommer til Bergen for å spille!
Konsert
I år har det ikke blitt noen "store" konserter, men en av de jeg husker best er da jeg og Andreas så Marc Ribot. Etter en varm og stressende dag var det fint å endelig kunne nyte litt god musikk på Verftet.
Film
Selv om den har fått blandede kritikker synes jeg Paris je t'aime var årets koseligste film. Forøvrig var også filmen om Merkesteinane og Vitenskap om drømmer også to filmer jeg likte godt.
Reise
Den beste reisen i 2006 var uten tvil Londonturen i oktober. I London var det fortsatt sol og varmt, og shoppingtilbudet som vanlig på topp. Andreas og jeg fikk 4 fine dager der.
Opplevelse
Det har vært flere fine opplevelser i året som gikk, men det beste som skjedde var at jeg endelig fikk flyttet over Puddefjordsbroen og til sentrum. Jeg vet ikke om å flytte kan kalles en opplevelse, men det var i hvert fall fint å få fasiliteter som adskilt soverom, balkong, plass til vaskemaskin/tørketrommel, komfyr med normal størrelse, god skapplass og kun 2 minutters gange til alt.
Roadtrip
Delt førsteplass mellom jenteturen til Odda i mars og jenteturen til Oslo i juni. Hæla i taket på begge!
Året 2006 har i bunn og grunn vært veldig fint. Minnene fra det siste halvåret sitter sterkere enn fra det første, så det er mye jeg har glemt som sikkert dukker opp. Nå gjenstår det bare å håpe at 2007 blir like fint, om ikke bedre.
tirsdag 26. desember 2006
lørdag 16. desember 2006
Fredagskveld
Det er fredag. Fredag hjemme hos mamma og pappa betyr pizza og gullrekka. Slik er det ved hver ukeslutt. Koselig er det, men kvelden ender vanligvis etter Skavlan har sagt sitt. Derfor sitter jeg nå på barndomsrommet mitt og lytter til litt forskjellig musikk. Spillelisten min ser for øyeblikket slik ut:
Stilig?
Ellers i dag ble jeg ferdig med alle julegavene. Nå har jeg ingen bekymringer frem mot jul, og det er egentlig ganske fint. Håper bare jeg ikke har glemt noen!
Stilig?
Ellers i dag ble jeg ferdig med alle julegavene. Nå har jeg ingen bekymringer frem mot jul, og det er egentlig ganske fint. Håper bare jeg ikke har glemt noen!
torsdag 14. desember 2006
Den som hadde visst
Nå er det egentlig natt og jeg burde sove, men jeg fikk det ikke til på grunn av et gnagsår jeg har. Jeg begynte nemlig å betvile om jeg tar den rette utdannelsen.
Den integrerte lærerutdanningen ved UiB startet opp i 2004. Jeg startet som en del av førstekullet, og som de fleste vet må de som går først bane vei. Halvveis i studiet, to og et halvt år etter, vet jeg fremdeles ikke om utdanningen er på rett spor. Det har vært mange barnesykdommer, og det føles som om førstekullet har måttet ta til takke med flere halvgode løsninger.
Når sant skal sies var det tilfeldighetene som rådde da jeg bestemte meg for akkurat denne retningen. Interessen min lå i norskfaget, og jeg hadde dermed lyst til å gå videre med dette. Å studere nordisk uten å ha noen formening om hva jeg egentlig kunne bruke det til virket for meg litt skremmende, og det var derfor valget falt på norsklærerutdanningen. Studer nordisk, få lektortittel på kjøpet. Såre enkelt valg der og da.
Det som er mitt problem er at jeg både betviler kvaliteten i utdanningen min OG mitt fremtidige yrke. Vil jeg bli lærer? Vil jeg bli stoppet over alt hvor jeg går? Vil jeg rette stilbunker og prøver? Vil jeg?
Jeg vet ikke.
Men jeg vet heller ikke om jeg vil sitte på et kontor med kaffekopp og nettaviser hele dagen eller bestille varer eller losse varer eller produsere dem for den saks skyld - jeg vet ikke om jeg har lyst til å halvsove på 20 møter om dagen, anskaffe forhandlere, vaske gulv, beregne kalkyler, lage statistikk, stå ved et samlebånd, eller være sjåfør.
Skal jeg skifte sti må jeg gjøre det nå, men jeg vet ikke om jeg er modig nok. Jeg vet ikke om jeg er modig nok til å kaste meg ut i læreryrket i en alder av 23. Jeg vet ikke om jeg kommer til å trives, jeg vet ikke om jeg kommer til å lykkes. Jeg vet ikke om jeg vil risikere å prøve noe nytt og feile to ganger. Da er det bedre å gå for det man først bestemte. Og utdanningen er ikke så ille, det er ei heller yrket (tror jeg). Mens jeg har skrevet dette tror jeg at jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter. Det er verdt et forsøk. Jeg tror kanskje, at når jeg får en litt utvidet horisont og en større læreridentitet gjennom utdanningen, så vil dette vise seg å være riktig for meg. Om det motsatte skulle skje kan jeg alltids skifte yrke. Man blir da aldri for gammel?
Det var fint å få reflektert litt. Men nå trenger jeg all den søvnen jeg kan få. I morgen er det en ny dag og nye bekymringer.
Den integrerte lærerutdanningen ved UiB startet opp i 2004. Jeg startet som en del av førstekullet, og som de fleste vet må de som går først bane vei. Halvveis i studiet, to og et halvt år etter, vet jeg fremdeles ikke om utdanningen er på rett spor. Det har vært mange barnesykdommer, og det føles som om førstekullet har måttet ta til takke med flere halvgode løsninger.
Når sant skal sies var det tilfeldighetene som rådde da jeg bestemte meg for akkurat denne retningen. Interessen min lå i norskfaget, og jeg hadde dermed lyst til å gå videre med dette. Å studere nordisk uten å ha noen formening om hva jeg egentlig kunne bruke det til virket for meg litt skremmende, og det var derfor valget falt på norsklærerutdanningen. Studer nordisk, få lektortittel på kjøpet. Såre enkelt valg der og da.
Det som er mitt problem er at jeg både betviler kvaliteten i utdanningen min OG mitt fremtidige yrke. Vil jeg bli lærer? Vil jeg bli stoppet over alt hvor jeg går? Vil jeg rette stilbunker og prøver? Vil jeg?
Jeg vet ikke.
Men jeg vet heller ikke om jeg vil sitte på et kontor med kaffekopp og nettaviser hele dagen eller bestille varer eller losse varer eller produsere dem for den saks skyld - jeg vet ikke om jeg har lyst til å halvsove på 20 møter om dagen, anskaffe forhandlere, vaske gulv, beregne kalkyler, lage statistikk, stå ved et samlebånd, eller være sjåfør.
Skal jeg skifte sti må jeg gjøre det nå, men jeg vet ikke om jeg er modig nok. Jeg vet ikke om jeg er modig nok til å kaste meg ut i læreryrket i en alder av 23. Jeg vet ikke om jeg kommer til å trives, jeg vet ikke om jeg kommer til å lykkes. Jeg vet ikke om jeg vil risikere å prøve noe nytt og feile to ganger. Da er det bedre å gå for det man først bestemte. Og utdanningen er ikke så ille, det er ei heller yrket (tror jeg). Mens jeg har skrevet dette tror jeg at jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter. Det er verdt et forsøk. Jeg tror kanskje, at når jeg får en litt utvidet horisont og en større læreridentitet gjennom utdanningen, så vil dette vise seg å være riktig for meg. Om det motsatte skulle skje kan jeg alltids skifte yrke. Man blir da aldri for gammel?
Det var fint å få reflektert litt. Men nå trenger jeg all den søvnen jeg kan få. I morgen er det en ny dag og nye bekymringer.
fredag 8. desember 2006
Kroppsfett og biodiesel
Vanligvis når jeg kjører bil pleier jeg fort å skifte kanal dersom det er P1 er innstilt på radioen. Men i dag fant jeg altså kanalen verdt å lytte til.
Biodiesel fører i motsetning til olje, kull og gass ikke til at mengden karbondioksid økes (økt drivhuseffekt), og er derfor mindre forurensende. Biodiesel fremstilles av olje eller fett. Det som fanget oppmerksomheten min i dag, var det faktum at en nordmann i USA har gjort en avtale med et amerikansk sykehus om å få levert 11 500 liter kroppsfett i uka til å produsere biodiesel.
Jeg vet ikke hva jeg synes var mest oppsiktsvekkende - at kroppsfett kan brukes til biodiesel eller at ett enkelt sykehus i Miami suger 11 500 liter fett av amerikanere i uka. Dette kan i hvert fall bety big business for nordmannens firma, som kan produsere rundt 10 000 liter biodiesel av de 11 500 litrene med fett. Han oppmoder også folk til å spise mer slik at mer biodiesel kan produseres.
Jeg tror heller man bør spasere mer og brenne sitt eget fett. Det løser begge problemer!
Biodiesel fører i motsetning til olje, kull og gass ikke til at mengden karbondioksid økes (økt drivhuseffekt), og er derfor mindre forurensende. Biodiesel fremstilles av olje eller fett. Det som fanget oppmerksomheten min i dag, var det faktum at en nordmann i USA har gjort en avtale med et amerikansk sykehus om å få levert 11 500 liter kroppsfett i uka til å produsere biodiesel.
Jeg vet ikke hva jeg synes var mest oppsiktsvekkende - at kroppsfett kan brukes til biodiesel eller at ett enkelt sykehus i Miami suger 11 500 liter fett av amerikanere i uka. Dette kan i hvert fall bety big business for nordmannens firma, som kan produsere rundt 10 000 liter biodiesel av de 11 500 litrene med fett. Han oppmoder også folk til å spise mer slik at mer biodiesel kan produseres.
Jeg tror heller man bør spasere mer og brenne sitt eget fett. Det løser begge problemer!
fredag 1. desember 2006
Så var det jul
- igjen.
De fleste norske barn kan standardsvaret på hvorfor vi feirer jul; det er såklart fordi Jesus ble født. Norske juletradisjoner strekker seg likevel mye lenger tilbake i tid enn da landet ble kristnet.
I hedensk tid hadde man en hel "julemåned" fra midten av desember til midten av januar. Sannsynligvis var vikingenes julefeiring en form for fruktbarhetsfest, og å sette ut julenek var et rituale for å få gode avlinger neste sesong. I tillegg ofret man alveblot, og det var påbudt å brygge øl. Julen i norrøn tid var en tid for å samle familien og spise og drikke godt sammen.
Andre fenomener som er helt sentrale i den norske feiringen av julen, er julenissen og juletreet. Disse kom naturligvis heller ikke som en følge av at landet ble kristent, men mye senere. I dag er likevel juletreet og nissen kjærkomne figurer i julebildet.
Det kanskje mest sentrale i julefeiringen i moderne tid, i hvert fall i perioden før selve julaften, er gaven. En gave er en tanke, den fungerer som et bånd som knyttes eller opprettholdes. Gaveutvekslingen sies å være en kristen tradisjon, og den er det - i julen.
Jeg tror poenget mitt med dette innlegget er at de fleste ser på julen som en høytid, og en tid for å tilbringe tid med sine nærmeste. Når 24. desember kommer er det bare å sette seg tilbake, puste ut, nyte ribbelukta, forhåpentligvis se beroligende hvit snø dale fra himmelen, høre klokkene ringe, drikke juleøl, sette ut julenek, se på gavene under treet... og slik fortsetter det - forskjellige tradisjoner fra forskjellige perioder, religioner og land. Vi tar vare på det vi liker. Julen er egentlig en klisjé, det er som en sirkelkomposisjon som kommer igjen hvert år. Og man får alltid nok når den er over og juletreet blir hevet ut.
Det er rart med det. Men jeg gleder meg hver gang.
De fleste norske barn kan standardsvaret på hvorfor vi feirer jul; det er såklart fordi Jesus ble født. Norske juletradisjoner strekker seg likevel mye lenger tilbake i tid enn da landet ble kristnet.
I hedensk tid hadde man en hel "julemåned" fra midten av desember til midten av januar. Sannsynligvis var vikingenes julefeiring en form for fruktbarhetsfest, og å sette ut julenek var et rituale for å få gode avlinger neste sesong. I tillegg ofret man alveblot, og det var påbudt å brygge øl. Julen i norrøn tid var en tid for å samle familien og spise og drikke godt sammen.
Andre fenomener som er helt sentrale i den norske feiringen av julen, er julenissen og juletreet. Disse kom naturligvis heller ikke som en følge av at landet ble kristent, men mye senere. I dag er likevel juletreet og nissen kjærkomne figurer i julebildet.
Det kanskje mest sentrale i julefeiringen i moderne tid, i hvert fall i perioden før selve julaften, er gaven. En gave er en tanke, den fungerer som et bånd som knyttes eller opprettholdes. Gaveutvekslingen sies å være en kristen tradisjon, og den er det - i julen.
Jeg tror poenget mitt med dette innlegget er at de fleste ser på julen som en høytid, og en tid for å tilbringe tid med sine nærmeste. Når 24. desember kommer er det bare å sette seg tilbake, puste ut, nyte ribbelukta, forhåpentligvis se beroligende hvit snø dale fra himmelen, høre klokkene ringe, drikke juleøl, sette ut julenek, se på gavene under treet... og slik fortsetter det - forskjellige tradisjoner fra forskjellige perioder, religioner og land. Vi tar vare på det vi liker. Julen er egentlig en klisjé, det er som en sirkelkomposisjon som kommer igjen hvert år. Og man får alltid nok når den er over og juletreet blir hevet ut.
Det er rart med det. Men jeg gleder meg hver gang.
søndag 26. november 2006
Lesesalen
Det er søndag, og søndager er dager jeg liker å bruke til å gjøre meg klar til den kommende uken. Den kommende uken, eller - det vil si i morgen, har jeg eksamen. Derfor tilbrakte jeg denne søndagen på lesesalen.
Siden jeg kom tidlig, kunne jeg velge og vrake i plasser. Det naturlige valget falt på den bakerste stolen i hjørnet, litt skjermet, men med utsikt over alt som foregår. Det jeg ikke forutså, var at denne plassen skulle føre mine tanker til helt andre steder enn til den antikke verden.
Over meg, eller omtrent i samme høyde som øynene mine er det en slags hylle med lyspære og plass til å legge bøker. På denne hyllen er det utrolig hvor folk skribler. Det er nok et "bakerste rad-fenomen", ingen ser deg så da er det lov til å ytre sine meninger. Jeg tror nok ytringene har økt i takt med at det nærmer seg eksamen, og flere av disse sa ting som f.eks "zzz", "E.E was here, altfor tidlig"og "fysikk er kjedelig". Jeg trodde egentlig at slik grafitti var for barne- og ungdomsskoletrinnet, men det finnes altså på Universitetet i Bergen også. Det ser ut til at det er kjedsomhet som fører til slik skribling.
Utsikten fra min lesesalplass.
E. E was here altfor tidlig
tuna?
?
Det ser ut til at mange har hatt behov for å uttrykke seg skriftlig akkurat på den bakerste plassen i hjørnet. Den må vel leve opp til sitt rykte. Selv om jeg valgte skribleplassen i dag, skrev jeg ikke noe selv. Men om jeg likevel skulle knotet ned noe måtte det blitt et eller annet som: "Dette er siste dagen min på lesesalen i år". Nemlig.
lørdag 25. november 2006
Regn
Jeg må spørre meg selv atter en gang: Hvorfor begynner det alltid å regne når jeg er ute og går? Jeg vet at jeg bor i Bergen, et høyrisikoområde for regn. I tillegg burde jeg ha i minne at regnet kommer alltid når jeg minst venter det - og minst trenger det.
Da jeg startet min spasertur i dag, var det fin farge på himmelen og alt så tilsynelatende tørt ut. Jeg trasket avgårde med Wilco på øret til andre siden av byen, Sandviken. Det er fint å gå tur der, mellom de hvite husene. Jeg må innrømme jeg liker å titte inn vinduene til de som bor der. Det ser så koselig ut å bo i et lite hvitt bergenshus. Mens jeg gikk slik og drømte meg bort, var det plutselig som om himmelen over meg åpnet seg, det fosset ned vann i enorme mengder. Det hele fortonet seg nesten litt dramatisk. Byen ble med ett veldig mørk, og de små smauene mellom de hvite husene ikke lenger så idylliske. Med bare lyden av min egen pust og musikken inne i hetta og beina i dype søyler av vann fant jeg fort ut at det var best å snu nesen i retning sør igjen. Trappene som leder ned til fløybanestasjonen var overflømmet av vann, og jeg ble våt omtrent til knærne mens jeg løp nedover. Det er forøvrig også et kunststykke å holde balansen på såpeglatt brostein.
Det er likevel et eller annet med november i Bergen. Selv om det i dag regnet som verst og folk løp for å søke dekning under alle tak, var det fint å vandre for seg selv mellom forlatte paraplyer i veikantene. Jeg vil strekke meg så langt som å si at det var deilig å streve litt, for jeg visste at varmen ikke var langt unna. Det var fint å ha en lørdag utenfor kjøpesentrene, utenfor massene, men helt for meg selv. Jeg tåler å bli våt på beina noen ganger, det kan faktisk være verdt det.
Da jeg startet min spasertur i dag, var det fin farge på himmelen og alt så tilsynelatende tørt ut. Jeg trasket avgårde med Wilco på øret til andre siden av byen, Sandviken. Det er fint å gå tur der, mellom de hvite husene. Jeg må innrømme jeg liker å titte inn vinduene til de som bor der. Det ser så koselig ut å bo i et lite hvitt bergenshus. Mens jeg gikk slik og drømte meg bort, var det plutselig som om himmelen over meg åpnet seg, det fosset ned vann i enorme mengder. Det hele fortonet seg nesten litt dramatisk. Byen ble med ett veldig mørk, og de små smauene mellom de hvite husene ikke lenger så idylliske. Med bare lyden av min egen pust og musikken inne i hetta og beina i dype søyler av vann fant jeg fort ut at det var best å snu nesen i retning sør igjen. Trappene som leder ned til fløybanestasjonen var overflømmet av vann, og jeg ble våt omtrent til knærne mens jeg løp nedover. Det er forøvrig også et kunststykke å holde balansen på såpeglatt brostein.
Det er likevel et eller annet med november i Bergen. Selv om det i dag regnet som verst og folk løp for å søke dekning under alle tak, var det fint å vandre for seg selv mellom forlatte paraplyer i veikantene. Jeg vil strekke meg så langt som å si at det var deilig å streve litt, for jeg visste at varmen ikke var langt unna. Det var fint å ha en lørdag utenfor kjøpesentrene, utenfor massene, men helt for meg selv. Jeg tåler å bli våt på beina noen ganger, det kan faktisk være verdt det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
