Godt i gang med semesteret

Frustrasjonen jeg uttrykte i forrige innlegg ga seg fort, da jeg fant hele Olav Duuns minneutgave på et antikvariat i Bergen til den nette sum av 300 kroner. Mine klassekamerater som bestilte samme utgave (årgang 1949) måtte betale over det firedoblede. Gleden over røverkjøpet slår meg å være mye sterkere enn selve lesegleden, jeg synes det er demotiverende å skulle lese 11 Duun-romaner på 3 mnd. Hovedårsaken er at jeg ikke føler at jeg får lese de med ro og mak, men at det hele fortones som litt stressende, siden vi i snitt skal lese over en bok i uken, i tillegg til all litteraturteori rundt. Det er mye som skal forstås og bearbeides på kort tid. En ekstra "strek i regningen" blir praksisperioden som kommer om vel en uke. Hvordan skal jeg kunne kombinere 2 mnd praksis med studier? Hjelp.

Typisk HF

En ting irriterer meg. Foreleseren min sier at jeg (og alle andre) må kjøpe en spesiell utgave samlede verker (minneutgave) av en spesiell forfatter, utgitt før 1994. Dette begrunner hun med at vi må kunne følge hennes sidetallhenvisninger. Bokhandelen selger selvsagt bare den nyeste versjonen fra 1995 med andre sidetall, så vi må selv spore opp bøkene på antikvariater. Dette virker for meg som typisk Universitetet i Bergen, Humanistisk fakultet. "Hvorfor gjøre ting enkelt når vi kan gjøre det vanskelig?"

Frustrerende.

Endelig masterstudent

Da var studiene allerede i gang, bare få timer etter jeg og min signifikante andre landet i Bergen i går kveld. Jeg skulle gjerne ha sovet til klokken var mer enn syv, men som alle vet kaller pliktene også for en student. Heldigvis ble det en myk start, pedagogikkemnet så ut til å være greit og kan bli en hit denne høsten. Det jeg gleder meg mest til er den syv uker lange praksisen, det tror jeg kan bli kjempespennende.

Noe som også er ekstra svært er at jeg nå er på 300-nivået i nordisk og kan kalle meg masterstudent. Hvem hadde trodd at tiden skulle gå så fort, jeg kan nesten ikke tro at jeg er ferdig med tre år - tilsvarende årene mine på videregående. Snart må jeg bestemme meg for hva jeg skal skrive master om, det eneste jeg vet er at jeg vil konsentrere meg om moderne litteratur. Da er det kanskje en kontrast at jeg har valgt Olav Duun som fordypning dette semesteret, men det stod mellom han og Welhaven, og da var egentlig saken grei.

Jeg krysser fingrene for enda et bra semester.

Siste jobbdag

I dag er det siste dagen min på jobb, noe jeg egentlig er glad for, siden det skjedde noe litt ekkelt i går. Jeg var sliten og dehydrert og kjente at jeg ble svimmel og kvalm. Etter hvert fikk jeg ikke puste, og kjente at det var like før jeg gikk i bakken. Heldigvis klarte jeg å komme meg ut for å trekke litt frisk luft, og da gikk det litt bedre. Men jeg fikk ikke lov til å dra hjem før kl. 23 (en time senere enn normalt), fordi jeg ikke følte meg helt bra og fordi jeg skulle kjøre selv.

Men uansett, i dag har jeg det bra og er litt glad for at den siste dagen min er ferdig om noen timer.

4 dager igjen

I dag er det bare 4 dager til Lisboaturen! Jeg har pakket det meste av det jeg skal ha med meg. På turen skal jeg lese Fitzgeralds "The great Gatsby" og Gryttens "Bikubesong". Har ikke fått de med meg før. Jeg er skikkelig reisesyk nå, og veldig glad for at jeg bare har to vakter igjen på jobb!

Tanker om livet?

Jeg er i skrivende stund litt over 22 år og 1 mnd. Det er en ganske interessant alder å være i. Spesielt med tanke på hva som skjer rundt meg. Det er ikke uvanlig at jevnaldrende er godt etablert, noen med barn og giftering, mens andre igjen lever livet fri, frank og singel. Jeg tror samfunnet deler oss i to på den måten.

Tendensene er likevel klare, samfunnet heller i retning av en individualisme, hvor vi skal sette oss selv høyest og leve livet som "frie" så lenge som mulig. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende er trettikommanoe, selv om man i en alder av 28 blir ansett som "eldre førstegangsfødende". På en måte synes jeg det er en skremmende utvikling, samtidig som jeg synes at det å skulle etablere seg tidlig kan føles like utrygt.

Men hva er rett og galt, dumt eller smart?
Det fins ingen garantier for livet generelt. Ingen er garantert å ha den samme ledsageren livet ut enten man er 18, 30 eller 50. Jeg er fortsatt ung, jeg er bare 22. Likevel vil jeg ha barn før jeg er 35, men jeg er hverken garantert mann eller evnen til å bære fram avkom. Det er rart å tenke på det, ekstra rart er det når venner og bekjente kommer i situasjoner med giftemål og familieforøkelse. En helt naturlig del av livet er det likevel, og jeg håper å få oppleve det samme en gang. Men ikke med det første.

Fjelltur

I sommer har jeg ikke vært så flink til å gå på fjellet som jeg var i fjor. Men noen turer har det blitt, og jeg forsøkte meg oppover i dag også etter at tåken hadde lettet. Det skulle vise seg å være skjebnesvangert (nesten). I hvert fall endte det hele med 12 kleggstikk og en meget vond arm med skrubbsår og blåkuler. Stakkars meg!